FORORD

For cirka 40 år siden, i den tredje uka i august 1977, dro to ungfoler i første halvdel av 20-
årene på deres livs ekspedisjon: En USA-tur. Reisen skulle vare i rundt 6 uker og vi hadde null erfaring med flyplasser, fly, immigrasjon og hvordan USA var. Men likevel skulle vi til
østkysten, til westernstater som Texas, New Mexico og Arizona. Men vi skulle også til Alaska for å jakte, og så en tur til ei tante I El Paso. Men alt startet med besøk hos flere våpen- og ammunisjonsfabrikker på østkysten og et par midt I USA.

Bakgrunn for reisen
Verken reisekameraten min, Leif Johan Rønningen, eller jeg, er født med sølvskjeer i munnen. Vi hadde ingen økonomisk bakgrunn som tilsa at vi skulle makte å gjennomføre en slik tur. Den eneste måten å få det til på, var gjennom langtidsplanlegging og sparing.
Dessuten hadde det skjedd noe spesielt. De siste årene hadde jeg hatt en gryende våpeninteresse, og det var også Leif Johans interessefelt. Sammen med en annen god venn, John, kjøpte vi en knalldyr salongriIle: Winchester 9422 lever action .22 long riIle.

I 1973-74 kostet den 975,- kroner hos Oterkiil Våpen og Sport i Skien. På samme tid var
prisen på den kjempepopulære Brno-salongen 330,- kroner. Så Winchesteren var virkelig dyr.

Mens vi leste utenlandske våpen- og jaktblader, studerte Winchesteren og fant fornuft ut av det vi både leste og så på rifla, fikk jeg en ide: Hvor mye forlangte blader som “Villmarksliv” og “Våpen” i skriveferdigheter for å bli trykket?
Nå har jeg alltid likt å skrive. Og to artikler tok ei uke. De ble sendt uten særlig tro på egne ferdigheter. Men enten var jeg en bedre skribent enn jeg trodde, eller så hadde det skjedd noe feil, tenkte jeg.
Så det var en passe sjokkert ulefossing som noen dager senere fikk telefoner og brev med masse ros. I tillegg spurte både “Våpen” og “Villmarksliv” om jeg ikke kunne skrive fast for dem. Så snakk om å være på rett sted til riktig tid!

Fra begynnelsenav 1975 til september-77 dreide det meste seg om våpen for både Leif Johan og meg. I tillegg til et tyvetalls bøker, pløyde vi gjennom amerikanske årganger av bladene Shooting Times, Guns and Ammo, Guns, American RiIleman, Field and Stream og Outdoor Life. Vi pøvde å suge til oss mest mulig kunnskap-
Gjennom masse studier via amerikansk litteratur, kontroller og tester av våpen og ammunisjon, økte kunnskapsmengden ganske raskt. Og det overrasket meg hvor begrenset den norske litteraturmengden var. Det var ikke få nye, norske, våpentekniske ord som ble presentert av oss i Våpen gjennom1970-årene.

Leif Johan hadde en god jobb der han kunne jobbe mye. Han var snekker i farens firma. Jeg jobbet først som lærer og senere som fritidsleder på en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Jeg var gift med ett barn og vi hadde penger å leve for.
Gjennom skrivingen fikk jeg inn litt ekstra. Og i samråd med kona, Vigdis, var det greit av skrivepengene kunne spares til USA-bruk.
Dermed var Leif Johan og jeg omtrent på like fot. Begge kunne spare. Og sammen kunne vi
planlegge en USA-reise som bare ble begrenset av sparepengene våre.
Vi hadde våre grunner…
Takket være redaktør Erik Braathen i Våpen, gikk vi ikke i fella med å undervurdere størrelsen på USA. Og på Alaska. Vi kunne gått skikkelig i baret, for Alaska er 4,5 ganger større enn Norge.

Helt fra den første gangen Rønningen og jeg begynte å tenke på en USA-reise, var vi fast
bestemte på at det skulle være en “arbeidsferie”. Vi skulle bruke statusen vår som journalister og prøve å besøke steder og virksomheter der vi både kunne lære noe, se noe og lage reportasjer for “Våpen” og “Villmarksliv”. Vi ville besøke de store våpenfabrikantene og enkelte mindre selskaper som var interessante. Og etter som månedene gikk, ble drømmene våre mer og mer virkelige. Vi sendte brev bla. til selskapene vi ville besøke. Vi ønsket å lage gode reportasjer på våpenfabrikkene Remington, Winchester, Ruger og på ammunisjonsfabrikkene til Winchester og Remington.
I tillegg skulle vi til Arizona og Texas. Hovedgrunnen var at jeg hadde ei tante i El Paso pluss noen søskenbarn. Men vi skulle også nordover i Arizona, til verdens første sivile skyteskole, Gunsite, og deretter til Grand Canyon.

Tilfeldigvis Alaska
Jeg var den mest jaktinteresserte av oss. Men begge var enige om at vi ikke kunne besøke
Amerika i jaktsesongen uten å jakte.
Egentlig skulle vi til den lille byen Burns Lake i British Columbia og jakte i fjellene rundt. Vi hadde en 55-årig venn som hadde bodd i Burns Lake og jaktet og fisket der i 10-12 år. Gjennom Våpenjournalen kunne vi skaffe ham flybilett, mot at han arrangerte og ordnet jakten.
Men av personlige – og også noen praktiske – grunner, ble det ingenting av British Columbia. Det var juli 1977 og det begynte virkelig å haste med å planlegge en jakttur.

Alaska neste. Og det var en stor fordel med jaktlovene der: Utlendinger kunne jakte elg, caribou, svartbjørn, fjellgeit, ulv og jerv uten å ha med seg en registrert guide. Ikke bare gjorde det jakten billigere. Det gjorde også at vi fikk prøve oss på amerikansk storvilt på deres egen hjemmebane og uten noen form for hjelpemidler annet enn den kunnskapen vi klarte å oppnå gjennom et par ukers jakt og de folk vi pratet med før jaktstart. Det skulle bli moro, men det ville sikkert bli tøft å komme på vilt.
Vi skrev til flere småflyselskaper som flyr jegere og fiskere ut i villmarka. Men det var bare ett firma, Alaska Travel Air, som besvarte. Og de svarte grundig på hvert eneste spørsmål vi stilte ham.
Rønningen og jeg forlot Norge rundt 20. august 1977. Tretten dager senere satt vi på Eastern Airlines Lockheed maskin i retning Alaska.

Ankomsten
Vi kom til Anchorage 3. september, i regnvær klokka halv ett om natta. Vi var for første gang i Alaska og forventningene var skyhøye.
I løpet av noen uker i Missouri, Connecticut og andre stater, hadde Rønningen og jeg snakket med mange om at vi skulle mot nord. Folk var hjelpsomme, og sa det visste ”alt” om stedet vi skulle til. Senere skjønte vi at det ikke var helt i tråd med sannheten.
Men noe bet vi oss merke i. I Alaska var det kostbart, en stat full av kjeltringer og svindlere, ja også hotelleierne loppet deg for penger hvis de kunne.
Vi merket oss spesielt det siste. Det hadde betydning for økonomien vår, selv om vi ikke havnet i lag med kjeltringer.
Vi sto på flyplassen, trøtte og usikre. Brått dukket det opp en fyr. Han spurte om vi var
turister.
– Ja, svarte jeg og sa at vi lette etter en billig plass å sove.
– Prøv YMCA nede i sentrum, sa han. – Koster bare noen få dollar, men dere må bo sammen med andre. Ta bussen.
Så forsvant han like raskt som han kom.
Vi ante ikke hva YMCA var, men tippet på et ungdomsherberge. Og selv om vi ønsket noe helt privat, fikk det være godt nok for denne ene natta.
Ti minutter senere var vi framme. En muskelbunt av en neger ba om syv dollar fra hver. Da fikk vi sengeplass, håndkle og et såpestykke. Vi havnet på et tolvmannsrom. Med oss var det fullt.

Og det var da vi skjønte vi var på et fattighus i Anchorage. Vi to var garantert rikere enn resten av romkameratene til sammen.
Med lommebøkene i underbuksa prøvde vi å sove konstant på magen. Vi ble vekket flere ganger av resepsjonsvakta. Han var innom og sveipet over klientellet med ei lommelykt. En kar hadde sneket seg inn og tyvlånt ei seng.
Det var to forvirrede nordmenn som ble purret neste morgen, samlet sakene sine, gikk ut i resepsjonen og ble møtt av Frelsesarmeen med gratis kaffe og sukkerboller til ti cent. Humøret steg ikke nevneverdig av den grunn.
Vi tenkte det samme: Var dette Alaska? Den siste villmarka, Jack Londons gamle eventyrrike?
Var dette det vi hadde drømt om i årevis?

Jeg stilte meg ved skranken. En annen negerkjempe hadde morgenvakta. Jeg prøvde å dra i gang en samtale.
– Det var ikke meningen at vi skulle hit -, begynte jeg. Lenger kom jeg ikke. Den digre mannen så på meg, deretter på en brokete forsamling som drakk kaffe og åt boller. Han slo ut med hånden mot dem.
– Du er ikke den første som kommer hit og prøver forklare at det er en misforståelse. De har omtrent sagt det samme alle sammen her, en eller annen gang…
Da lengtet vi hjem!
Minutter senere var vi på vei til et billig motell. Vi passerte et reisebyrå med en prangende reklame: ”Welcome to the Real Alaska”.
For oss virket det som en fleip.

En del illusjoner om en bekymringsløs tilværelse med jakt, fiske og villmarksliv ble knust der og da. Fattigdom og elendighet var også en del av Alaska. Det kom noe brått på oss.
Men i dagene som fulgte, skulle vi få oppleve andre sider ved Alaska, mer tiltalende og mer i tråd med hva vi hadde ventet, selv om mye var annerledes enn det vi trodde. Vi hadde forgapt oss i gammel litteratur og ville vel ikke innrømme at Alaska hadde utviklet seg i takt med andre steder i verden.
Det ble lite igjen av de opprinnelige planene våre, men entusiasmen og interessen ble større etter hvert som vi ble kjent med landet, naturen og menneskene. En drøm ble knust, men jeg savnet den ikke så mye som jeg hadde ventet.
Webstedet www.mclenna.no er basert på kapitler fra bøkene Alaska (1993) og Alaskafortellinger (1998). Flere fortellinger er en del utvidet.

Dette nettstedet handler om jakt, fiske, natur og villmark. Det er ikke en troféjegers eller en sportsIiskers fangstberetning og heller ikke en utstyrsguide for folk som ønsker å dra til Alaska.
“ Mitt ALASKA” som er navnet på “www.mclenna,” er altså en samling fortellinger om jakt- og fiskeopplevelser, mennesker, natur og Alaskas historie. Fortellingene er kommet etter 17 reiser og totalt 4 år i Alaska.

“Mitt ALASKA” skal utvides og oppdateres i tiden fremover. Forhåpentligvis gir nettstedet en del informasjon som kan komme til nytte for de som reiser til Alaska. Og kanskje har vi noe å lære av Alaskas lovgivning på jakt og Iiske, som er temmelig forskjellig fra vår egen. Vi har i alle fall noe å lære av deres holdning til natur, jaktetikk og store rovdyr.
Jaktopplevelsene og fisketurene kommer jeg aldri til å glemme,, men fangst og troféjakt har ikke vært min drivkraft.

Det er ønsket om å oppleve stor natur som ligger bak det hele, et ønske som har vokst seg sterkere med årene, etter som vi ødelegger vår egen villmark. Og kanskje etter som jeg selv blir eldre.
Men ikke tro at jeg ikke har hatt glede av både felte elger, caribouer og bjørner!
Ingen glemmer en bjørn som angriper. Heller ikke en 600 kilos elgokse som kommer som et lokomotiv gjennom stivt kratt 25 meter unna.
En av de vakreste jaktene var en cariboujakt med 14 dager med blå himmel og stadig okser som kom ned fra fjellet for å drikke i tjernene.
Og spenning er det alltid nok av. Bare bushflygingen kan være svært nifs. Men det samme er påskutte bjørner som du selv må inn i skogen og spore opp.
Og jeg glemmer aldri kjempemorsomme slåsskamper med kongelaks på 20-25 kilo. Eller når du opplever ei elv sprengfull av 6-7 kilo tung sølvlaks som biter som gale.

Men opplevelsen jeg husker best endte ikke blodig. Du kan lese om det i “Jerven vi lot gå”.

Kommer du til Alaska, vil du raskt oppdage at Alaska er langt mer enn troféer og storIisk.
Du blir glad i og respekterer landet. Og vissheten om Alaskas mangfold og mengder av vilt og fisk, er nok til at reisen er verdt prisen. Vissheten om at du er i et land der det finnes dyr som aldri har kjent lukten av menneske, og elver der vannIlaten aldri er blitt brutt av sluk eller flue, er nok til at Alaska aldri forlater deg.
Er du så heldig å høre ulvene tute under fullmånen, se en storlaks hoppe seg klar av vannIlaten, oppdage rykende fersk bjørnemøkk ved elvebredden, eller kanskje se en bjørn eller en elg, har du fått noe en livsopplevelse som bare vokser i minnet ditt med årene.

Tor S. Halvorsen

JERVEN VI LOT GÅ

Elgjakta vår var over. Vi hadde avfunnet oss med resultatet til tross for kjempeoksen ved fossen og ni svartbjørner bak hytta.

Hvor mye vi enn hadde lest og lært under oppholdet ved Kontrashibuna Lake: Vi var chekacoos i Alaska. Grønnskollinger. Selv om elgen i stor grad er den samme i Alaska og i Norge, var ikke erfaringene våre direkte overførbare. I Alaska er det oftest lenger mellom beiteplasser og hvilesteder. Elgen beitet høyere i terrenget og3la seg ikke tett ved «matfatet» som den gjør hjemme.

Dette har trolig med flere forhold å gjøre. Selv om krattbeltene gir skjul, gir de liten mulighet for flukt. Og enda viktigere for Alaskas elger enn for de norske; her er brunbjørnen en konstant trussel, selv for de største oksene, dersom de ikke har gode bevegelsesmuligheter. Elgene vi så kunne trekke flere kilometer for å komme til hvileplassen. Norske elger behøver ikke trekke så langt. Snauhogst og kulturlandskap gjør at kunstige matforråd ofte ligger slik til at det er tykninger og skjulesteder rett i nærheten.

Men det tok tid for oss å forstå. Vi var chekacoos. Det motsatte er «sourdoughs». Betegnelsen dekker alt fra innbyggere som har bodd ett år i Alaska til «old timers», folk som har levd hele sitt liv i staten.

–  Vi får først billetter på lørdag, sa
Leif. Han la på telefonrøret, og slengte seg ned på motellsengen. – Ikke en sjanse før da. Verken på Northwest eller Western Airlines.

Jeg flyttet blikket over på den langstrakte skikkelsen på senga. I dag var det torsdag, altså tre dager igjen.

–  Hør forslaget mitt, sa jeg fort. – Vi
har fremdeles svartbjørnlisens, og vi har
leiebil. Hvorfor kan vi ikke jakte bjørn i et
område vi kan nå med bil? Det må være
plenty med steder nær veien hvor det er
bjørn. Det dukker jo opp bjørn i Anchorage til og med! Og de fleste blir felt nær
veien, både elg og bjørn.

Leif grep et lite hefte med oversikt over jakttider og -områder.

–  Er det mye svartbjørn i Yukon? Leif
bladde langsomt. Det er ingen hemmelighet
at gullfeltene i nord var blant hans store,
men dessverre uoppnåelige mål med reisen
vår. I alle fall denne gangen. Selv sammenlignet meg, er han en håpløs romantiker.

Men Yukon er for langt unna. Altfor langt, minst to dagers reise. Men det er andre områder mellom Anchorage og de ville områdene i nord, som også har med gullgravertiden å gjøre.

ALASKA HIGHWAY

ALASKA HIGHWAYFire timer senere var vi ute på Alaska Highway 1 North. På vei ut av Anchorage. Områdene nord for Anchorage er en del av den store Susitna-dalen. Allerede før vi passerte bygrensen, så vi hvordan det store dalsøkket synes å strekke seg ut omkring oss. Myrdragene er gigantiske og utallige. Dalsøkket synes å strekke seg milevis omkring oss. Mot vest tårner Alaska Range mot horisonten. Til høyre for oss, og atskillig nærmere ligger vestre del av Chugach Mountains.

Den lille byen Palmer ligger tre kvarter fra Anchorage. Vi passerte utkanten av den og tok til høyre.

Vi var på vei til det lille stedet Glenallen, ved foten av Wrangell Mountains. Hvor lang tid det vil ta å kjøre de tre, fire hundre kilometerene, vet vi ikke. Veiene så rette ut på kartet. Men hvilken stand de er i, må vi finne ut underveis.

Don Cogger hadde fortalt at det er mye svartbjørn i denne delen av Alaska. Vi måtte bruke kikkerten og speide etter dyr fra bilen. Ser vi noen, er det bare å håpe at det er mulig å komme på skuddhold.

– Vet du at det skal være like mye gull her som i Yukon? Leif ser vekselsvis på veien og omgivelsene. – Folk sier i hvert fall det. Nå kjører vi forresten på en av de gamle veiene til gullfelta i nord.

ØDE  OMRÅDE

Vi stoppet ved en liten kafé nær husklyngen Chickaloon, ennå ikke halveis til Glenallen. Klokka var fire på ettermiddagen.

– Vi kommer ikke fram før det er mørkt, mumlet Leif gjennom en hamburger inne på kafeen. – Vi sover i bilen og starter når vi våkner i morra, ikke sant? Og nå kan du kjøre resten av veien.

En halvtime senere var bensintanken fylt opp og vi la ut på siste etappe. Leif sovner ettter en snau halvtime. Radioforholdene var elendige og ikke en eneste stasjon var mulig å finne på bilradioen.

Vi passerte Eureka Lodge, et lite pensjonat ved Glenn Highway, og ser det blinke i vann mot sør, til høyre og mot nordsiden av Chugach-fjellene. Det er Tazlina River, som renner inn i den store Tazlina Lake noen mil lengre fremme.

Det er et øde område, det er milevis mellom husklyngene og svært værhardt vinterstid. Rundt århundreskiftet bodde det bare noen få indianere i området, og en og annen hvit pelsjeger. De fleste innflytterne holdt seg ellers langs kysten.

Jeg registrerte halvt et skilt som fortalte at vi også var på vei til den gamle fiskerlandsbyen Valdez. Den ligger noen hundre kilometer unna, rett sør for Glenallen.

Leif Johan sover fremdeles når vi passerer Tazlina Lake. Det blinker blått langt til høyre for oss. Derfra renner Tazlina River videre, nærmest som en flod. Den renner mot øst, og flyter sammen med Copper River, som munner ut sørøst for byene Valdez og Cordova.

Jeg tente en røyk. Leif Johan beveget seg litt. Han var i ferd med å våkne. Det er neppe mer enn en halvtime før vi var i Glenallen. Men innen vi kom dit, vil vi passere en av de mest berømte konstruksjoner i verden: Oljeledningen gjennom Alaska, «The Alaska Pipeline».

Denne gigantiske konstruksjonen, nesten femten hundre kilometer lang, skulle bety mye mer for Alaskas utvikling i årene framover enn noen hadde trodd da ledningen ble presentert på tegnebrettet.

Gremlin’en akselererte. Neste veiskilt viste at det bare var noen kilometer til vi nådde Glenallen.

NATTEFROST

Glenallen er knapt mer enn ei husklynge. Noen få forretninger, et posthus, et motell og et par barer dominerer «bybildet». Vi stanset rett utenfor posthuset. Leif sjekket kartet vi har over de ulike jaktsonene i området, konfererer med jakttidene i heftet fra viltoppsynet og ser mot nord.

– Nå gjør vi ikke samme brøleren som ved Kontrashibuna. Husker du alle bjørnene Gary så rett ovenfor hytta? Jeg foreslår at vi drar lenger mot nord. Så får vi overblikk over sør hellingene mot fjellene der borte, sier Leif og peker mot høyre.

Vi ser høye topper i den mektige Talkeetna Mountains. Det er flere små fjell atskillig nærmere, og høye dalsider opp mot tundraen som strekker seg mot fjellene i horisonten.

Å konsentrere seg om sørhellinger var noe av det lille vi hadde lært av elgjakta vår. Nå virket det så selvfølgelig. Vegetasjonen er frodigst der, og det betyr mer mat, og større sjanse for å finne bjørn.

Vi var fremdeles bestemte på å overnatte i bilen. Et eller annet sted underveis måtte vi vel støte på en mindre vei som går mot fjellene, bort fra hovedveien.

Etter en halvtimes kjøring fant vi en. Og vi hadde flaks. Veien gikk mot sør, og tilsynelatende uten mål og mening. Vi passerte flere småkoller og dalsider, og etter en times risting på «vaskebrett» stanset vi. Fra parkeringsplassen vår hadde vi Ganske godt utsyn til sørhellinga som steg flere hundre til værs. Startet vi tidlig neste dag, hadde vi flere steder vi kan saumfare med kikkertene i demringen. Dette var vår siste sjanse på bjørn før vi forlot Alaska.

Det vi ikke visste da vi la oss til rette for å sove den natta, var at den neste dagen skulle gi oss en opplevelse med en dyreart vi aldri hadde sett i vill tilstand i naturen, verken før eller siden.

A SE  ÉN   BJØRN  ER  IKKE  NOK

Natta var ikke bare kjølig. Den var bitende kald. Flere ganger våknet vi av kulden, startet bilen for å få varmen i oss, og slo av

motoren og sovnet igjen. Deretter våknet vi på nytt. Slik gikk timene.

Vi var trøtte, men observante da vi startet bilen og kjørte langsomt ned veien igjen. Et sted stoppet vi underveis, gikk ut av bilen og kikker nøyere.

– Jeg gir blaffen om vi skyter bjørn eller ikke, sa Leif. – Men det hadde vært moro å få ett glimt av en før. vi reiser. Eller en ulv. Eller en jerv.

Leif var ikke så jaktinteressert som meg, selv om han likte å jakte. Hans hentydninger til ulv og jerv avslørte hovedinteressen, natur, dyreliv og det historiske, romantiske suset over Alaskas villmark.

Men å se en ulv eller en jerv er svært få forunt på denne tiden av året.

Jerven er den mest sjeldne. Det drives jakt etter den på høsten, en krevende jakt. Teknikken guiden bruker er også temmelig spesiell, ble vi fortalt senere i Anchorage.

Først jakter man og feller en svartbjørn. Svartbjørnkjøtt er blant det beste jerven vet. Så er det å sette seg «på åtet» og vente. Er det jerv i området, vil den dukke opp og begynne «å frakte» bort bjørnen, bit for bit. Den jafser i seg det den kan, går til hiet sitt, gulper opp maten og graver det ned. Men selvsagt: De færreste jegere lar det lille, kraftige dyret ta særlig mange jafser før skuddet går.

Min reisefelle og jaktkamerat var ikke akkurat clairvoyant, men han har beviselig vardøger og påsto at han var sanndrømt. Men uansett: Denne morgenen, på andre siden av Nordpolen, skal det gå troll i ord.

SVARTBJØRN   I   SIKTE

Jegere snakker oftest om dyrene de fikk, eller jaktturer som kanskje resulterte i at viltet lurte deg trill rundt. Langt mer sjelden snakker vi om dyr vi lot gå, med viten og vilje.

Vi hadde kjørt enda noen kilometer da vi kom til en langstrakt og vegetasjonskledd dalside. Leif  så bjørnen fra bilen. Den er på vei mot toppen.

Vi stoppet, jumpet ut og satte avsted opp fjellet. Vi må bevege oss i en halvsirkel og prøve å komme høyere opp enn dyret. De fleste dyr er mer oppmerksomme på det som skjer nedenfor dem i hellinger, enn det som hender over dem, enten de vandrer eller beiter. Svartbjørnen er intet unntak.

Men bamsefar skulle tydeligvis på langtur. Hvor langt den fortsatte ante vi ikke, for vi så aldri mer til den da den forsvant i buskene opp under toppen.

Vi bestemte oss for å skille lag og jakte hver for oss. Det var en ørlite sjanse for at bjørnen var i buskene og gravde etter røtter. Og med forsiktig smyging og litt hell kan vi støte på den eller en artsfrende.

– Jeg går mot den fjellknausen der borte, sa jeg og pekte mot en høyde kanskje en kilometer unna i luftlinje. – Så møtes vi rett bak toppen om en times tid? Er jo ingen vits i å gå ned til bilen alt når vi først er her oppe. Vi har plenty med tid. Og nok mat. Flyet går først i morra.

Jeg sto noen minutter og så etter Leif, som gikk i motsatt retning. Sola hadde kommet over fjellene. Klokka var litt over ni på morgenen. Himmelen var skyfri. I en skyggefull dal noen kilometer unna ligger morgenskodda over dalbunnen. Solstrålene var i ferd med å nå den.

Jeg ruslet langsomt mot fjellknausen. Så ett og annet tråkk på bakken som jeg antok er bjørnespor. Men de virket gamle. Jeg holdt meg ovenfor de største krattene. En ting hadde jeg lært på elgjakta, slike kratt bør man unngå mest mulig. Om de er aldri så store, er de oftest lettere å gå rundt enn gjennom. Mange steder danner de nærmest en vegg rundt dalsidene. Da har du intet valg.

Det hadde jeg nå, og holdt meg unna dem. Jakta ble halvhjertet. Selv om jeg beveget meg så stille jeg kunne tok tar hensyn til værdragét, ble dette først og fremst en nydelig vandring i Alaskas høstlandskap. Lufta var uvanlig klar og det var mulig å se fjell som ligger milevis unna.

Fjellknausen er kommet betydelig nærmere. Jeg stanset ved en liten klynge sitkagraner og setter meg med ryggen mot tre. Bare synet av naturen er verdt bestrebelsene med å komme opp i terrenget.

VILLMARK!

Men den perlen Alaska er, ønsker noen å grave opp og kanskje ødelegge på leting etter de store rikdommer.

For en norsk turist er det ikke vanskelig å velge side. Selv har vi bygd ut og endevendt vårt eget land så mye at det nesten ikke finnes et sted i Norge som ikke kan sees fra bilvinduet. Og utbygging, rasering av natur og «utvikling» går sin brutale gang over hele verden. Men i Alaska, denne gigantstaten, synes det dé fleste steder som om tiden har stått stille.

Selv innbyggerne i Alaska har vanskelig for å fatte dimensjonene på hjemstaten, både motstandere og tilhengere av økonomisk utnyttelse av naturen og ressursene. Her er store sletteområder og tundra, umåtelige skoger, det høyeste fjellet i Nord-Amerika, isbreer, store fjellkjeder, brede daler, fjorder, gigantiske elvesystemer, mer enn tre millioner innsjøer, utallige øyer – og med en total kystlinje som er mer enn en halv gang større enn det øvrige USA’s. Men staten har færre innbyggere enn Oslo!

Jeg gikk mot nedsiden av klippeframspringet der Leif og jeg skal møtes.

JERV – FEM METER UNNA

På avstand så klippeframspringet ut som et lite, kantete fjell. På nært hold så jeg at siden som vender mot dalbunnen er formet som en smal hestesko. Jeg rundet framspringet, og setter meg på en stein noen meter inne mellom småknausene. Her er det ikke et vindpust. Sola har begynt å varme skikkelig nå.

Røyken fra sigaretten steg langsomt og løste seg opp noen meter til værs. Rifla la jeg på bakken ved siden av meg.

Leif Johan ville sikkert dukke opp snart, og han kan ikke unngå å se meg her jeg satt. Femti meter lenger nede i dalsiden står grantrærne tett og undervegetasjonen tykk. Jeg lukket øynene og lar sola varme.

–  Grrrrr! Lyden kommer bakfra. Den var halvveis hvesende.

Nå hadde jeg aldri hørt lyden av en bjørn, bare såvidt sett en! Men det er ingen overdrivelse å si at jeg ikke bare ble kald innvendig. Noen sekunder var jeg like stiv som en frossen laks. Nakkehårene var for lange til å stritte, men det prikker på ryggen. Skal jeg gripe rifla og håpe at jeg får den opp før vesenet bak meg angriper?

–  Grrrrr! Lyden kom på nytt.
Det kunne umulig være en bjørn!
Plutselig slo tanken meg at det kanskje var en bjørnunge. Nå var det ikke bare ekkelt! Jeg føler meg både uvel, redd og stiv. Er det en unge, er moren i nærheten. Hun hører garantert at avkommet varsler!

Langsomt bøyer jeg meg og tar rifla. Jeg slår av sikringen og snur meg sakte.

Da ser jeg hva det er. Fem meter unna, delvis skjult av en klippe ligger en jerv!

Det er ille nok! Når den beveger seg, bykser den ifølge litteraturen på en langsom og karakteristisk måte. Det tar knapt ett sekund for den å springe fem meter. Og det er ikke mer som skiller oss! Børsa formelig spretter opp til skulderen, sikringen på .300 Winchesteren slås av og med geværmunningen mot jerven trekker jeg meg et par meter bakover.

I samme øyeblikk kommer Leif Johan.

– Nå bør vi vel snart tenke på å -.

 -Grrrrr! sa det igjen.

– Dæger’n! sa Leif.

Bedre kan det ikke sies. Overraskelsen på grensen til sjokk, en anelse frykt og det imponerende synet av jerven gjorde at et utbrudd hørtes som en dikterisk perle.

Bare et fåtall jegere ser noensinne en jerv på høsten, uansett avstand. Den er omtrent umulig å komme på skuddhold av på barmark uten at den jaktes på med åte. Og der står vi, mindre enn ti meter unna den! Den er fanget av fjellveggene omkring. Vi sperrer den eneste fluktmuligheten den har.

–  Skal vi ta den? hvisket jeg. – Vi kan
skyte den på bjørnelisensen.

Jeg ser på den i riflekikkerten. Leif gjorde det samme, men tok rifla ned igjen.

–  Mener du det?

Jeg holdt ennå munningen på dyret. Så fremdeles på den gjennom siktet.

I det samme beveget den seg ørlite. Solstrålene som nådde inn til den fikk pelsen til å blinke i gull, sølv, ibenholt og bronse. En og annen gang skottet den med små, kjappe øyne mot oss. Men bare brøkdeler av et sekund. Så gikk blikket til siden, mot det nakne, gråbrune fjellet foran den.

–  Se så fin den er! Jeg hvisket andektig.
Leif mumlet et lavmælt ja som svar.

Rifla  hans  lå igjen mot  skulderen. Men bare et øyeblikk.

–  Det er for jævli å skyte stakkar’n, sier
ham lavt. – Vi har jo engang ikke jakta
på den! Den har bare vært forbanna uheldig.

 

Og tro det eller ei. Slik sto vi i sikkert et minutt og diskutere om vi skal skyte den eller ikke! Jerven lå der, omtrent urørlig. Og ganske sikkert livredd. Det var som om den forsto hva vi diskuterte.

Flere ganger var jeg på nippet til å skyte. Leif hadde også børsa oppe et par ganger til.

Så snakk om jegere! Her ville de fleste jegere i Alaska ha skutt uten å nøle. En jerv på høsten er et større trofé blant jegere enn selv en grizzly!

– Vi lar den slippe unna, sier Leif. – Dette fortjener den ikke.

Jeg sikret rifla og beveget meg langsomt bakover. Akkurat der og da føles det vi gjør så riktig, så riktig.

Vi gikk mot høyre før vi rundet dalen. Men ikke uten å ta en ny titt på stedet der vi forlot jerven. Jerven var borte.

RETT ELLER GALT

Vi sa ikke stort på vei nedover til bilen. Men følelsene sleit litt i oss begge. Dette var den siste jakta vår i Alaska dette året. Kanskje i det hele tatt.

– Død og pine! sa Leif brått. Så humret han. – Jaggu glemte vi å ta bilder!

Senere har vi snakket om den jerven mange ganger. Men selv om vi i enkelte øyeblikk har angret på at vi lot den gå: Nå, mange år etter, viser det seg at akkurat den opplevelsen, at vi besluttet oss for å la den leve, kanskje er det mest verdifulle minnet vi begge har fra Alaska.

Samtidig skal jeg innrømme at om jeg opplever en slik situasjon en gang til, så velger jeg nok å gjøre noe annet.

En gang får sannelig holde.

 

 

 

Linda Hendricks

Svartbjørnen kjente lukten av menneske. Knapt hundre meter fra innsjøen stanset den, løftet hodet og været. Den sto stille i noen sekunder. Så kom den noen meter nærmere, men bevegelsene var mer langsomme og forsiktige.Igjen stanset den.
Det gikk omtrent et minutt . Så gikk den sakte og lydløst mot vinddraget.

Det så nesten ut som om sola berørte tretoppene. Skyggene på vestsiden av innsjøen ble dypere. En ravn seilte i lav høyde over vannet. Den dreide skarpt mot venstre før den slo seg ned i ei tørrgran.

Linda Hendricks satt med ryggen mot en stein. Øynene hennes fulgte fuglens flukt over innsjøen.
Den var urolig. Ravnen flyttet seg fra en kvist til en annen. Deretter slapp den seg fra greinen og gled over sjøflyet som lå fortøyd seks-syv meter utenfor strandkanten.
Så slo den seg på nytt ned i tørrgrana. Et øyeblikk syntes Linda Hendricks at fuglen stirret direkte på henne.

Det er noe spesielt med ravnen i Alaska. Den spiller hovedrollen i eskimoenes mytologi.
Ravnemannen, eller «Ravn», var guden som hadde skapt alt, både himmelen og jorden. Og eskimoene trodde, liksom indianerne, at alt i naturen hadde sjel, at alt var levende. Dyr og fugler, innsjøer og steiner. Og mennesket skulle ikke forstyrre sjelene deres, om det ville unngå å påføre seg deres vrede.

Fuglen gjorde et hopp og satte seg på den øverste greinen.
Linda stirret. Ravnen var urolig og holdt øye med omgivelsene. Linda knep øynene svakt sammen i konsentrasjon.
Det var ikke bare i Alaska at en ravn var med i folks overtro. Forfatteren Edgar Allan Poe skrev et dikt om den en gang. Den store, sorte fuglen hadde besøkt ham natterstid og varslet død.

Tankene ble avbrutt av ektemannen.
– Linda! Se! En fin regnbueørret!
Hun så på ham. Carl Hendricks sto nær utløpet av ei smal elv som munnet ut i innsjøen, omtrent femti meter unna. Han stod vendt mot henne. Vannet nådde nesten kanten av vadestøvlene hans.

Hun la hodet forsiktig bakover mot steinen og lukket øynene. Inne i seg hadde hun en dyp, fredfull følelse. Den svake, litt kjølige vinden som strøk over ansiktet hennes, klukkingen av rennende vann mot steinene i den lille bekken noen titalls meter bak henne, vinden i de pjuskete sitkagranene langs innsjøen, hele naturen virket beroligende.
– Se på’n, Linda! Se på’n da!
Carl Hendricks brølte. Han hadde en riktig rugg på kroken. Han humret høylytt, bannet og småpratet, som om han trodde utropene provoserte ørreten til å slåss hardere hvis han slengte fornærmelser langs nylonsenen.
Linda hørte plasket, men så ikke ørretens første, luftige hopp. Carl lente seg bakover. Det hvinte i snella, glassfiberstangen sto i en rykkende bue.
Ørreten skar overflaten for andre gang. Tredje. Den kastet på den feite kroppen, og var minst en halvmeter over vannflaten, innhyllet i en kaskade av vanndråper.
Carls brøl overdøvet snellebremsen.

Linda fulgte ektemannens kamp med fisken. Hun kjente lite til sportsfiske, men hun var sikker på at den var stor nok til at Carl ville gå til preparant Tom hos “Hunter Fisher” på Arctic Boulevard og få den utstoppet. Hvis han fikk den på land, da.
Hun myste mot solrefleksene mens hun så utover vannflaten.
Landskapet nordvest for Cook Inlet var vakkert. Det meste var flatt. I horisonten sørøst for dem så hun mektige Mount Susitna. Hundre kilometer mot nord lå den gigantiske fjellkjeden Alaska Range.

Ellers var det flatland med myrer og lange skogstrekninger. Skog og atter skog. Først og fremst hadde hun fått inntrykk av det fra flyet på ferden innover. Skogen sto som et tykt, ugjennomtrengelig teppe under dem, bare avbrutt av gulbrune myrdrag, blinkende tjern, og småelver som buktet seg gjennom da flate landskapet.
Det eneste store vassdraget var Susitna River, selve hovedelva. Den gapte mot dem som et
gråbrunt sår i bakken, full av grått, gjørmete, isvann.
Inntrykket var annerledes på bakken. Vegetasjonen var enda tettere enn det så ut fra lufta.
Underskogen besto av dyp, halvrå mose og seige vierkratt. Det var omtrent umulig å ferdes der. Bare dyrestiene var farbare for mennesker, om man ikke ville oppleve en uendelig slåsskamp med kratt og busker.

Innsjøen var 700-800 meter lang. Pa det bredeste neppe mer enn 300 meter. Linda skottet oppover den grågule strandkanten. Gresskledde tanger stykket opp stranden.
Så begynte skogen.
Blikket stanset ved ektemannen. Han humret ikke lenger, bare mumlet litt for
seg selv. Fiskesenen sto som en sølvtråd i luften. Ørreten var bare fem, seks meter fra ham.      Carl rygget forsiktig med stram line. Håven la ved vannkanten.
Linda strøk hånden gjennom det halvlange, lyse håret. Om hun noen gang følte lykke, var det når Carl og hun hadde helger som dette.
De hadde hatt flyet i et år nå. Piper Cub’en var verdt hver eneste dollar den hadde kostet.
Carl hadde kjøpt den på Lake Hood, ett av de mange små flyene som hadde vært til salgs de siste årene.

– Linda! ]eg fikk ‘n!
Carl holdt en stor regnbueørret i håven, satte i et gledeshyl og gjorde en liten krigsdans inne på sandbanken.
Linda vinket til ham og smilte. Carl var som en guttunge når han fisket. Når alt kom til alt, betød det mer for ham enn de fleste andre ting.
Når de bestemte seg for å gå ned til et vann for å prøve fiskelykken, trakk han
vaderne oppover lårene lenge før nedstigningen.
Innen flyet var fortøyd, noe hun hadde ansvaret for, hadde han stanga i
neven og fiskeveska over skulderen.

Linda var døsig og sovnet et øyeblikk. Vingeslagene fra ravnen vekket henne. Hunløftet hodet med et rykk og speidet etter Carl. Han hadde flyttet seg et godt stykke og var mer enn hundre meter unna. Han fisket ved utløpet av en liten bekk.
Klokka var halv ni.

Hadde Carl glemt at de måtte være hjemme før det ble altfor sent? Det var ikke midtsommer nå, med lys det meste av døgnet. Om noen timer ble det for mørkt til å fly. Og de hadde ikke utstyr til å overnatte.
Hun så forbi ham, mot krattet som vokste ned til elva pa den andre siden, bak ham. Det var en flekk i buskaset som hun dvelte ved. Den var adskillig mørkere enn skyggene omkring.
Beveget den seg?

Hun myste. Avstanden fra Carl over til den andre siden av elva var knappe tretti meter, såvidt hun kunne bedømme.
Hun reiste seg opp og stirret mot den mørke flekken. Jo, den beveget seg. Linda merket at uroen grep tak i henne.
Skyggen forsvant.
Carl så bare utover vannet. Han var fremdeles i sin egen verden.
  Det var et dyr!

Noe knyttet seg i maven hennes, bølget gjennom kroppen og stanset
i strupen. Det var en bjørn!
Den kom småluntende ut av buskaset,- og hadde retning mot Carl!
Linda Hendricks forsøkte å rope, men stemmen lystret ikke. Det var snaue tjue
meter mellom mannen og bjørnen.
– Carl! Stemmen hennes lød skjærende.
Carl hørte henne og vinket tilbake.
– Se opp, Carl! Bjørn! Bjørn!
Det var som om kroppen hennes visnet.
Carl Hendricks snudde seg. Tidsnok til å se en svartbjørn komme i lange, flate
byks over bekken.

Det var ingen tvil tvil: Den angrep! Et øyeblikk var det som om tiden sto stille. Svartbjørner angriper ikke uten grunn! Hva hadde Carl gjort som provoserte den til et angrep?
Carl rygget raskt opp fra vannet og la på sprang mot Linda og flyet. Han rakk å ta tre-fire skritt.
Linda opplevde situasjonen som om hun så på en film. Hun så Carl ta noen raske skritt bakover. Deretter la han på sprang mot henne.
I samme øyeblikk var bjørnen over ham. Den sakket omtrent ikke farten før den traff han i hoftehøyde. Han ble slått i bakken som ei filledokke.
– Kom deg inn i flyet, Linda! Inn i -.
Ropet ble avbrutt av et hjerteskjærende skrik. Bjørnen hadde låst kjevene rundt det venstre låret hans.
Carl brølte av smerte og sjokk, og slo med den ene hånden mot snuten på dyret, den andre lette desperat etter fiskekniven.
Et øyeblikk slapp bjørnen taket og sto tilsynelatende rådvill. Carl krabbet uti vannet.
Dongerybuksen var rød av blod.
-Inn i flyet, Linda! For Guds skyld! Inn i…

Ropet provoserte bjørnen til et nytt angrep. Denne gang lukket tanngarden seg rundt skulderen hans og vred ham over på siden. Carls hode forsvant under vann. Hver gang det var over vannflaten hørte hun skrikene. Men de ble svakere.
Linda Hendricks vandret som en søvngjenger mot flyet. Halvt registrerte hun at de ikke hadde med noe våpen. Carl hadde ment at det var unødvendig.
Bjørnen hadde sluppet taket i skulderen på ektemannen. Han hadde sluttet å skrike.
Bjørnekjevene lukket seg over hodet hans. Lekende lett dro bjørnen ham inn på stranden og opp mot vierkjerrene.
Linda snublet i ryggsekken som lå noen meter unna Piper Cub’en. Hun stønnet og prøvde å komme seg på beina.
Da oppdaget bjørnen henne. En bjørn kan virke langsom, dorsk og klossete. Men en bjørnkan være som et prosjektil. Den bruker tre sekunder på å oppnå en hastighet på femti kilometer i timen. Med lange, flate byks og hodet hevet på en nesten unaturlig måte, spiste den opp avstanden til henne.
I samme øyeblikk Linda åpnet døra på flyet, hørte hun slaget av en bjørnepote på flottøren.
Dyret ga fra seg et rautliknende brøl mens det prøvde å dra seg opp.

Da Linda smelte døren igjen etter seg, var bjørnen kommet opp på alle fire.
Det siste hun husket før hun besvimte, var bjørnehodet og to våte labber mot plexiglasset.
Før mørket omfavnet henne, registrerte hun også blikket. Det minnet om plirende, kalde griseøyne. Det så på henne, rett i ansiktet.

Nesten femti kilometer unna i luftlinje, i tårnet som kontrollerte flytrafikken på Anchorage International Airport og Lake Hood sjøflyplass, var stemningen mildt sagt oppspilt. Det var gått en knapp halvtime siden stemmen til Linda Hendricks var blitt oppfattet i tårnet. Hun var på vei med flyet til Lake Hood.
Det var dagligdags at en kvinne kom inn for landing pa verdens travleste
sjøflyplass. Men det var sjelden en kvinne kunne fortelle at hun hadde etterlatt ektemannen lemlestet og drept av bjørn ute ved en innsjø, og det var uvanlig at kvinnen som kom inn for landing, aldri hadde sittet ved stikka før.
Ambulanser og brannbiler sto oppstilt på alle kanter av sjøflyplassen. Lufthavnpolitiet var der. Alaska State Troopers var der, selv om det nok mest var for nysgjerrighetens skyld. Sam Tibbs, tidligere gatepoliti i Anchorage, var også der. Han hadde tilfeldigvis overhørt samtalen mellom flyet og tårnet da han var innom Dean. Dean Carnell drev et bushflyselskap og han laget glimrende kaffe.

Flyveleder David Munroe satt i tårnet på flyplassen. Han pratet med Linda over radioen. Han var menneskekjenner nok til ikke å spørre henne om hva som hadde skjedd der ute. I stedet holdt han et kort foredrag om hvor latterlig enkle småflyene var å manøvrere. Å være i lufta med dem var bare barnemat. Å lande var noe vanskeligere, men ikke stort mer krevende enn å lukeparkere med bil.

Han fortalte hvor de ulike instrumentene var plassert, hvordan de fungerte og hvilke instrumenter som var viktige for å få flyet i riktig vinkel mot vannet ved landing.
Fullt så enkelt var det likevel ikke. Det ga Munroe en sugende, nervøs følelse.
Men han tok seg sammen. Dette var jobben hans.
Han skulle få en totalt uerfaren og oppskaket pilot trygt ned.
Han anropte Linda på ny. Nå var hun bare noen kilometer unna Lake Hood og ville komme inn fra nordvest.

Han hadde forsikret henne at alt kom til å gå bra bare hun hørte pa ham. Hva hun ikke visste, var at Munroe ikke hadde store troen på en perfekt landing.
Hun visste heller ikke at en Boeing 737 fra United Airlines lå og sirklet noen tusen fot over henne og ventet på at hun skulle lande på en eller annen måte. Hun visste heller ikke at en stor DC-10 fra Delta Airlines på vei til Honolulu, fremdeles sto ved terminalen uten passasjerer, førti minutter forsinket på grunn av Lindas ankomst til Anchorage.
Man tok ingen sjanser.

Men Linda Hendricks gjorde alle pessimistiske spådommer til skamme, selv om flyet vinglet faretruende rett før det tok vannet. Da gikk det et stønn gjennom tilskuerne. Så tok flyet vannet som en svane. Motoren brølte da hun ga ørlite gass rett etter at flottørene tok vannet.
Deretter gjorde hun en jevn sving med Piper Cub’en og la til ved havnen til Rust Flying Service.

Lake Hood eksploderte i pilotbrøl, flyvende caps’er og dansende mennesker, som slo hverandre mer eller mindre vilkårlig på skuldrene, på hodet og i maven.
Viltoppsynet dro ut for å felle manndraperen. Det så ut til at Carl Hendricks var blitt offer for en av de få svartbjørner som uprovosert skapte problemer for folk. Oftest var det unge bjørner, langtfra store. De var ungdyr som kanskje skulle bevise for seg selv og for andre dyr hvor «modige» de var. Eller det kunne være et dyr som led av sykdom eller skade. Hvert eneste år skjedde det slike episoder i Nord-Amerika.
Men uansett den tragiske hendelsen, var det full enighet blant pilotene: Linda Hendricks var et pokkers kvinnfolk; av et slag det var altfor få av i Alaska nå for tiden.

I VILLMARKA

Dette er historien om Rønningen og meg, på jakt i Alaska i 1977. Vi hadde ei snau uke på oss til å finne elg og bjørn, i et område og en natur som var ukjent for oss. Og hadde vi hatt uflaks, hadde vi aldri overlevd.

– Det er ei hytte der inne, sa Don Cogger i Alaska Air Guides – Jeg vet ikke i hvilken forfatning den er i, men den er sikkert bedre enn et telt.
Han pekte på en innsjø på kartet, Kontrashibuna Lake, en ti kilometer lang tarm av en sjø, 280 kilometer sørvest for Anchorage.
– Vi kan fly dere inn i morgen og henter dere om to…-.
Resten av setningen .druknet i brølet fra en Cessna som tar av rett utenfor flyselskapets kontor.
– Om ei uke, sa jeg. Vi har bare fjorten dager på oss før vi må vende nesa hjem.
Cogger nikker og tar ut sigaren som hadde hengt i munnviken hans siden vi kom. Deretter noterer han opphentingsdagen på flyveskjemaet på skranken.
– Ok. Altså torsdag. Men med såpass kort tid på dere bør dere felle den første elgoksen dere ser. Dere har rett og slett ikke tid nok til å plukke ut et trofédyr.

 

 

IVILLMARKABOK8008

To fine elggevirer med gevirspenn på ca. 155 cm. De største har over 195 cm spennvidde, målt fra yttertakk til yttertakk….

 

Planlegging

Det første møtet vårt med Alaska var delvis sjokkartet. Ingen av oss hadde drømt om å havne på fattighuset den første natta. Men det fikk oss virkelig i gang. Det måtte da finnes noe i mellom fattighus og hotellsvindlere som vi kunne ha kontakt med. Vi gjorde det de fleste gjør når de kommer til USA: Vi leide en bil. Deretter kjørte vi rundt i byen og prøvde å bli kjent.

Vi fant et rimelig motell i gammel westernstil i Spenard Road, en av de mer kjente og eldste gatene i Anchorage. Motellet het Thunderbird Motel og ligger bare noen hundre meter fra verdens største sjøflyplass, Lake Hood.

Nærmeste nabo til motellet var Safari Inn Restaurant. Det var her vi spiste frokost hver dag i byen og plassen er populær. Frokostgjestene kom fra klokka 7 til klokka 9 hver eneste dag.
Vi hadde bestemt oss for å forberede oss grundig før vi dro ut i villmarka. Det betydde blant annet at vi ville holde oss i byen til vi var sikre på alt vi kunne være sikre på. Alaskas jaktregler var totalt forskjellige fra de norske og vi ønsket ikke gå i baret på noen måte.

Vår jakt skulle skje uten guide eller profesjonell ledsager, en såkalt «unguided hunt», som amerikanerne kaller det, altså jakt på egen hånd uten hjelp av andre jegeres erfaring. Vi måtte selv kjenne alle reglene, gjøre alle forberedelsene som valg av utstyr, kjøp av lisenser og proviant, kort sagt ordne alle nødvendige detaljer før vi isolerte oss i villmarka.

Staten eier det meste av Alaskas landområder. Møtet med Alaskas jaktmuligheter var derfor uvanlig for oss som nordmenn, vant som vi var med private grunneiere, viltnemder og slikt.

Her kunne vi gå inn i en sportsforretning og fortelle ekspeditøren hva vi ønsket å jakte på. Så plukket han fram fellingstillatelser og generelle jaktlisenser. Disse ble utfylt, vi betalte og hadde dermed rett til å felle storvilt hvor vi ville i Alaska, forutsatt at terrenget var åpent for jakt.

I jakttabellen som utgis av Alaska Fish & Game, sto jaktområder, jakttider og såvel generelle som lokale lovreguleringer. Når det gjaldt jaktområder visste vi litt om det fra før. Særlig ett navn hadde vi bitt oss merke i. Det gikk igjen i mange artikler vi hadde lest i amerikanske jakt-ég fiskeblader: Lake Clark, en stor innsjø sørvest for Anchorage.

Noe vi omtrent ikke tenkte på, var risikoen for skade og uhell. Selv ganske ufarlige sykdommer og tilstander blir livsfarlig når du ikke kommer til lege eller sykehus på ei uke. Et armbrudd eller beinbrudd kunne være livsfarlig, der samme med en blindtarmsbetennelse. Og hva med å falle utfor stup eller bli angrepet av brunstige elgokser eller bjørn?
Kanskje det var vårt ungdommelige pågangsmot og vår tro på at uhell aldri skjedde med oss, som gjorde at vi overså hele denne delen av jakta.
Eller var grunnen at vi ikke ville ha slike negative tanker inn og forkludre bildet for oss? Vi visste vel egentlig ikke.

Don og Gary
Den dagen vi kjøpte lisenser, fikk vi kontakt med et bushflyselskap. Det hadde kontor og en hangar nede ved sjøflyplassen. Liksom dét meste annet på turen vår til da, var dette møtet også tilfeldig.Den andre dagen i Alaska satt vi på Safari Inn, og jeg spurte en servitrise om hvem vi kunne kontakte for å bli fløyet ut i bush’en.

Hun pekte på flere av gjestene og sa at vi sannelig var kommet til rett sted! Caféen var stamplassen til en rekke av bush-pilotene ved Lake Hood.
– Spør for eksempel de to der, Don og Gary, sa jenta og pekte i retning to karer et par bord unna oss. – De driver et selskap som heter Alaska Air Guides.
Serveringsdamen presenterte oss for dem og de to karene vinket oss over til bordet sitt.

Vi ga dem en lang og fargerik skildring av Amerika-ekspedisjonen vår, og la på litt ekstra,. Men det var ikke nødvendig. Don og piloten Gary ble imponert over at vi hadde besøkt de store våpenfabrikantene. Da de hørte at Winchester sponset våpnene våre i Alaska, virket det som vi hadde et godt utgangspunkt.

Og det var bra. For hvor lite vi enn visste; en chartertur med småfly var langtfra noen billig affære. Og til Lake Clark, dit vi ønsket oss, var langt mer enn en svipptur.
Takket være at vi var journalister og skulle skrive om turen når vi kom tilbake til Norge, klarte vi å få til en avtale. Vi fikk «stand by»-reise og måtte kunne hoppe inn i første tomme fly som Alaska Air Guides hadde i den retningen.

Avreisen skjedde allerede neste dag. Vi rakk å handle proviant og supplere utstyret. Dessuten sjekket vi .300-riflene som Winchesterfabrikken i Connecticut hadde hjulpet oss å låne av en våpenforretning i Anchorage.

IVILLMARKABOK7007

Etter ca. 10 september starter brunsttiden for elgene. De farter over store områder for å finne hunndyr å parre seg med – og da blir det ofte slåsskamper. Det var store okser ved Kontrashibuna. Men 7 jaktddager var i minste laget for å finne noen store eksemplarer.

Voldsomme naturinntrykk
Alaska påstås å være bushpilotenes hjemland. Vi opplevde syn for sagn! Det var yrende aktivitet omkring oss. Hele tiden brølte det i motorer fra fly på vei opp eller ned. Mest opp. Klokka var knapt tolv på dagen og dette var første helg i elgjakta.

Omtrent alle bushpilotene, og det er hele to hundre av dem ved Lake Hood, hadde flyvninger denne dagen. Alaska Air Guides var fullbooket. Noen caribou-jegere skulle hentes. Det samme skulle noen sportsfiskere nede i Prince William Sound.     Ellers er det elgjegere som skal ut til mer eller mindre hemmelig jaktterreng.
Vi var også klare til å legge i vei inn i villmarka. Sola skinte fra en høstblek himmel. Mens piloten vår, Gary, ruset opp Cessnaen, lempet vi campingutstyr, mat, våpen og klær bak i flyet.

Vi tok av fra Lake Hood i Anchorage. Flyferden fra verdens største sjøflyplass til Kontrashibuna ble en uforglemmelig naturopplevelse.
Gary legger kursen over Cook Inlet. Retningen er sør-sørvest. Den første timen flyr vi over bukta oppkalt etter den britiske sjøfareren og oppdageren kaptein Cook. Landskapet er flatt og trekledd.

Etter hvert som vi nærmer oss den mektige Alaska Range begynner flatlandet å bli mer småkupert. Utallige innsjøer blinker iblått og grønt mot oss. Myrdrag og små elver snirkler seg inn mellom småkoller og dalsøkk.
Ved en av de mange innsjøene ser vi en stor elgokse komme travende ut i vannet så spruten står.
– Ser dere elgen?
Gary ropte og pekte ned på bakken tre-fire hundre meter under oss. i – Det er ikke ofte å se dyr på denne tiden av dagen!
Minuttet senere løftet han flyet noen hundre meter høyere. Vi var på vei inn blant fjellene, gjennom Lake Clark-passet.

I dette området har bare de færreste fjelltoppene navn, og da bare etter utseendet. «Double Peak» og «Black Peak» er to av dem. Naturen ble mektigere, villere og vakrere. Snøkledde, spisse fjelltopper strittet mot himmelen så langt øyet kunne se. Nedenfor snøen er fjellene brunsorte.
Tregrensen gikk langt under oss. Deretter overtok krattbeltene. Rødbrune mosepartier klorte seg mot fjellbunnen, enkelte steder nesten opp til snøen.
-De hvite flekkene er fjellsauer!
Gary pekte mot en fjellside litt foran oss og til høyre.
– Dette er det beste fjellsauterrenget i hele Alaska. De er tøffe å jakte på. Du skal ha god kondisjon for å ta en!

Vi fikk et visst begrep om avstander og klima innen vi nådde innsjøen som var målet for turen. Da vi forlot Anchorage et par timer tidligere, var været klart og sola skinte. Det gjorde den også i Lake Clark-passet. Men Alaska Range er en barriere for været i sørvest. Her, på den andre siden, lå skydekket lavt og regntungt.

Sprutregn og vind
Vi var i villmarka nå. Og vi var alene. Gary fulgte Lake Clark litt over halvveis. Der la han over til venstre og fløy rett sørover. Mellom snøkledde fjelltopper og frodige dalsider, blinket en lang sjø blågrønt mot oss: Konstrashibuna Lake.

Fra utløpet i vest strekker den seg tre kilometer til hytta vår. Deretter strekker den seg syv kilometer videre til den andre enden hvor det er store isbreer og fjell.
Hytta lå på en liten odde på nordsiden av sjøen. Og heldigvis hadde den ovn. Den var lagd av det hyttebyggeren tilfeldigvis hadde for hånden, to fem-gallons oljetønner bundet sammen med ståltråd og noen blikkbiter. Pipa var et vridd blikkrør som stakk opp gjennom et romslig hull i hyttetaket.

Å kalle krypinnet for ei «hytte» var ellers en fornærmelse mot snekkerstanden i Alaska. Den var rett og slett et hull i bakken som det var laftet lave vegger omkring. Taket var av treverk, tettet med mose, tørre grankvister og istykkerrevet plast. Sengeplassen var en tverrbygget, halvråtten brisk som tok halve rommet.

Vi hadde omtrent halvannen ganger to meter til rådighet. Dette skulle være boplass for oss, proviant og utstyr i tiden framover.
Omkring hytta står skogen mørk og tett. Bare noen hundre meter bak begynner fjellsiden med dyp, myk mose, lyng og spinkle grantrær, deretter følger et kratt-belte flere hundre meter oppover, som ender med rød mose og bærlyng. Så følger stein, klipper og bart fjell mot snødekket.

 

IVILLMARKABOK2002

«Hotell Kontrashibuna» lakk som en sil, hadde store sprekker mellom tømmerstokkene og var en heller kjølig boplass under jakta. Halve «hytta» ble dekt av en trebrisk som vi hadde soveposene. I andre halvdelen sto det en ovn bygd av oljefat. Dessuten var det gravd en litt fypere hull i bakken ved inngangen. Det gjorde det mulig for meg å stå rett oppreise. Men Rønningen måtte krumme nakken.

På motsatt side av innsjøen strekker det seg lange myrdrag,jtrekledde småkoller og store lier med gammel urskog. Også her ender landskapet opp i spisse fjell, som er så typiske for Alaska. Det gir landskapet et villere, men samtidig et mer jomfruelig utseende enn det meste av norsk natur, majestetisk, mystisk og utilnærmelig.

Den første dagen vår var kort. Skumringen ség inn over landet noen få timer etter at vi kom fram. Vi rakk bare en liten vandring langs vannkanten for å hente drivved til ovnen.
Vi hadde pakket ut soveposene og brukt tid på omfattende, men mislykkede forsøk på å tette hyttetaket sånn noenlunde.

Det ga en merkelig følelse å krype til køys første natta. Regnet silte ned. Etter hvert kom vinden. Den økte i styrke utover kvelden og tok med seg noe av regnet inn gjennom hytteveggen, blåste ut varmen fra den primitive ovnen og etterlot seg to halvt våte og frosne nordmenn i fuktige soveposer på hver sin halvdel av en knakende trebrisk.

Taket ga en viss beskyttelse mot regnet. Men det dryppet inn gjennom hull og sprekker på et utall steder, uansett hvordan vi forsøkte å legge takplasten til rette.
Men det som opptok oss, var den underlige følelsen av å være i Alaska – og så langt fra folk. Nesten fjorten dagsmarsjer fra nærmeste asfalterte vei. Det skulle visst finnes noen små indianerlandsbyer fire-fem dagsmarsjer unna oss og noen guider ute i terrenget, tre-fire mil mot nord på andre siden av Lake Clark. Vi hadde ikke andre å stole på enn oss selv inntil flyet kom og hentet oss. Det var bjørn, ulv og jerv der, og det overrasket oss litt at vi ikke tenkte så mye på det.

Kanskje det hadde med Leif å gjøre. Hans største ønske var å fotografere en bjørn på godt foto-hold. Da var han fornøyd. Det roet ned hele situasjonen. Hans nøkterne holdning til et av verdens største rovdyr, roet også meg ned.
Bare å være i Alaska var uvirkelig nok for oss, om vi ikke også skulle få se bjørn på nært hold. Så mye bjørn kunne det neppe være her, at vi kunne støte på en.

Tross alt var vi grønnskollinger, eller chekacoos, i Alaska. Men riflene sto ladd innenfor rekkevidde når vi la oss. Og de var med oss i buskene, enten vi skulle sanke ved eller gjøre vårt fornødne. Så til tross for pessimismen, hadde vi vel et lønnlig håp sterkere enn noen av oss våget å gi inntrykk av, om å se bjørn.

Jolle med miksmaster
Foruten føttene hadde vi en liten aluminiumsjolle med en to-hesters Johnson påhenger og et par årer til å bevege oss rundt med. Alaska Air Guides hadde fløyet inn jolla tidlig på sommeren. Da var det sportsfiskere som hadde brukt den.

Da vi ble fløyet inn, og hadde vi med påhengeren og bensin. Da kunne vi dekke et større område enn om vi brukte beina.
Motoren viste seg å være pålitelig, og de første dagene jaktet vi fra båten og prøvde å bli mer kjent med terrenget. Vi dro midt utpå og kjørte på dorgefart mens vi speidet i fjellsidene med kikkertene.

I Anchorage hadde Leif forsiktig ymtet frampå for bushflyselskapet om de ikke kunne ordne en kano for oss isteden. Men Don Cogger hadde ristet på hodet. Han likte ikke å henge kanoer utenpå flyet på en så lang tur som inn til Kontrashibuna. Dessuten var det mange som druknet på kanoturer i Alaska. Og så var det forsikringsselskapet.

De første dagene så vi ikke et eneste storvilt, verken bjørn eller elg. Men vi fant spor ved vannkanten allerede den første kvelden. Knapt tre hundre meter fra hytta hadde en elgokse satt så store tråkk etter seg at jeg fikk hele foten ned i dem! Lenger unna var det ferske tråkk etter brun-bjørn og svartbjørn. På vår side av sjøen hadde en brunbjørn vandret et par hundre meter langs stranden.

IVILLMARKABOK5005

Det første viltet vi felte var ei jerpe (grouse). Jeg skjøt hodet av den med storviltkaliberet .300 Winchester Magnum. Jeg satte med mot et tre og finsiktet. Og dermed var tabben gjort. Jeg satt forkjært og tenkte ikke på rekylen. Da det smalt, slo kikkerten mot pannebeinet og blodet silte. Men jerpa smakte godt!

Vi var uerfarne med Alaska, både som jegere etter brunbjørn, svartbjørn, jerv, ulv og fjellsau. Elgen kjente vi derimot bedre til. Problemet var bare å finne den.
Vi oppdaget raskt at det var atskillig mer, og tettere, krattområder enn vi hadde regnet med. Da vi senere tok dem nærmere i øyesyn, viste krattet seg å være dobbelt så høyt som vi antok. Det danner nærmest en slags urskog i seg selv, de fleste steder mer enn to meter høyt. Krattbeltene kunne skjule hele bølinger med elg uten at vi behøvde å se en eneste av dem.

Været var ikke på vår side de første dagene. Det regnet. Skydekket lå ubevegelig og omfavnet fjelltoppene. Med ujevne mellomrom kom kraftige vindkast.
Da jaget skyene som ånder over himmelen. Rundt hytta ble lauvet brutalt revet av greinene, løftet opp i været og sendt virvlende avsted for å ende på den våte bakken eller i sjøen.

Så sank temperaturen raskt. Regndråpene ble til isende knappenålshoder og kom nesten vannrett. De trengte seg ned i nakken og under skjorteermene, og gjorde oss halvvåte til tross for regntøyet.
Nettene var likevel verst. Noen ganger økte vindkulene til liten storm. Skogen gav fra seg hvislende, susende og knakende lyder. Hytteovnen sto rødglødende når Leif hadde hell med fyringen, og når vindkulene filleristet den løse pipa, sto hele «fyringsanlegget» vårt og skalv.

«North to Alaska,» humret Leif den andre natta. Han våknet av at lekkasjen i taket over hans del av brisken var blitt ganske store. Hele den nederste delen av soveposen hans var gjennomvåt.
«Big Sam left Seattle in the year of …» Han avbrøt seg selv med kraftsalver når ovnen ikke brant. For Leif var fyrbøteren. Jeg hadde ansvaret for maten. Å nynne på Johnny Hortons gamle slager var humoristisk ment. For hittil hadde vi opplevd Alaskas natur på en temmelig tøff måte med regn, vind, kulde og dødt land.

Etter tre dager manglet vi fremdeles kjøtt i leiren. Provianten vår var sparsom.. Bare noen få egg og litt brød, syltetøy, noen baconskiver og ei stor pakke skipperkjeks.
Vi frøs hver eneste natt, hver eneste morgen og hver eneste kveld. Ikke hadde vi fått fisk heller. Fiskeutstyret hadde vi klart å legge igjen i flyet. Sannelig hadde chekacoos dratt mot nord.

Men når sant skal sies, hadde vi fått oppleve Alaska fra den mer gjestmilde siden også. Innflyvningen var en naturopplevelse ingen av oss hadde opplevd maken til. Vi hadde sett elg underveis inn til jaktområdet. Dessuten visste vi helt fra første dag ved sjøen at det var både grizzly, svartbjørn og elg her. Men finne dem i dette været? Det viste seg å være verre.
Uberørt natur

Det er en rar følelse å være i Alaskajog så langt vekk fra folk, sa Leif den andre kvelden. Vi hadde tørket klær, frosset, bannet over ovnen som ikke brant skikkelig og spist skipperkjeks med syltetøy.
– Tenk deg karene i gullgravertida, fort satte han, eller fangstfolka. De kom seg
lenger ut i bushen enn oss, men til beins! Pinadø ikke noen spøk, akkurat. Et beinbrudd eller trøbbel med blindtarmen varn døden. Det kan jaggu være alvorlig nok for oss også, det. Selv om det ikke er mange dagene til flyet henter oss.
Leif reiste seg og gikk med krum rygg for å unngå å skalle i taket. Han åpnet klappdøra i hytta.
– Går og ser etter mer ved. Ein eller annen plass i kjerra må det da være en
halvtørr pinne!

Det klarnet opp
Det var den fjerde jaktdagen. Hittil hadde vi bare hatt elendig vær. Det forklarte også hvorfor naturen omkring oss virket så livløs. Fugl hadde vi likevel sett en del av. Dagen i forveien skjøt vi amerikanske jerper, “grouse», med .300 Winchester Magnum-riflene våre. Disse fuglene bryr seg lite om folk. Det høres ut som jaktskrøne at vi skjøt hodene av dem for å spare kjøttet, men sant er det, likevel. Åtte, ti meters hold var mer en regel enn et unntak.

Væromslaget kom i løpet av natta. Men med det kommende klarværet sank også temperaturen. Et tynt snøteppe la seg på bakken i løpet av natta. Morgenen kom med klar himmel og kuldegrader i lufta. Men med sola kom også varmen. Snøen forsvant like raskt som den kom.
Et par timer senere var vi på vei vestover mot enden av sjøen. Det var vindstille og sola varmet behagelig.

– Skal vi dra til enden av sjøen? Ser greit ut å gå i land der.
Leif pekte mot en høy kolle på andre siden, i vestre enden av Kontrashibuna. Vi hadde ikke vært i den delen av området ennå. Fra flyet hadde vi sett at det startet ei elv der. Den munnet ut i Lake Clark.

IVILLMARKABOK3003

«Trusty companion,» romantiker og storviltjeger anno 1977, Leif Johan Rønningen. Vi fikk en voldsom støkk i livet da båten suste avsted mot fossen nede i elva.

Jeg nikket og tok kikkerten fra øynene. Små bølger gjorde det umulig å holde kikkerten rolig. En svak hodepine kom etter en stunds stirring gjennom optikken. Det var ikke bare jaktmetoden vår som trengte en ny vri og øynene som trengte hvile, kroppen ellers krevde også sitt. Noen dager med baken på ei tofte og nakken bøyd mer eller mindre oppover, merket vi etter hvert både her og der. Dessuten hadde vi følelsen av at vi kanskje prøvde å dekke et altfor stort område slik vi jaktet. Det gikk utover grundigheten i søkingen etter vilt. Vi så etter både svartbjørn og elg. Det betydde at vi prøvde å dekke alt fra vannkanten til tregrensen – og også over.

Da vi fortalte Don Cogger at vi først og fremst var interesserte i elg, spurte han om vi likte å bære kjøtt.
– Det er deres jakt, hadde han sagt. – Vil dere bære ut et halvt tonn kjøtt gjennom tett, stivt kratt, over myrer og koller, vakle i dagevis med kjøttbører inntil dere hater både jakt og elg, børse og kjøttbører, så er det greit for meg.
Han hadde tent den evige sigaren i munnviken og flirt. – Vi frakter ut kjøttet gratis for dere hvis Gary og jeg kan beholde det. Jeg vet hvor slitsomt det kan være. Spesielt når det er mest vårt kjøtt dere skal bære på…

Don var tidligere jaktguide. Han fortalte oss hvordan det er å gå nedlesset av kjøtt, gå på trynet og få nakken dekket av kjøttslintrer og blod gang etter gang, og hele tiden vite at du er fristende for en sulten grizzly som kan være i nærheten.
Han talte for døve ører. Vi ville jakte bjørn også, selvfølgelig. Og enda gjevere var Alces alces gigas, Alaska-Yukon moose.
– Husk at dere kan komme på noen skikkelige kjemper ved Kontrashibuna, sa
Cogger. – Der inne er det flere 70-tommere, kanskje også noen enda større. Ingen andre steder i Alaska er gjennomsnittsstørrelsen høyere enn sør for Lake Clark og nedover Alaska Peninsula.

Fossefall forut!
Jeg satte kikkerten mot øynene igjen og så vestover mot kollen Leif hadde foreslått. Hvor langt var det fra der vi satt i båten til nærmeste odde vi kunne gå i land? En kilometer? Halvannen? Det var umulig å si. Først fordi det var vanskelig for oss landkrabber å beregne avstander over vann. Dernest fordi dette var ukjent land og uvant natur for oss. Områdene var mye videre og mer langstrakte enn det vi er vant til å bevege oss i hjemme i Telemark.

Selv grantrærne var ulike våre sørnorske graner. Og for en gangs skyld var det noe i Alaska som var mindre mektig enn hjemme: Stammene var tynnere, nærmest spinkle, kvistene var puslete og smale. Trærne var glisne. Det ga dem .et elendig, pjuskete utseende. Samtidig varierte de ganske mye i størrelse. Det gjorde det vanskelig å bruke trær som basis for avstandsbedømmelse.

Sannelig hadde vi mye å lære på mange felt for å unngå de mest opplagte tabbene!
Johnson-motoren putret jevnt og trutt. En og annen gang underveis mot kollen slo Leif motoren av, da vi syntes at vi så noe som må undersøkes nøyere.
– Vi gjør som du sier, svarte jeg. – Kjør sjøen ned langs nordsida helt ned til der
elva begynner. Da får vi best oversikt over fjellsida på andre siden. Så kjører vi rett over nede ved utløpet og inn mot kollen.

Leif svarte med å gi bann gass på to-hesteren. Båten øker farten ørlite. Det tok oss i underkant av en time ned dit. Området var helt ukjent for oss.
– Vi kan gå over her.
Jeg pekte mot en liten åpning i skogbeltet på andre siden av sjøen. Leif nikket og la svakt over.
Her nede, ved elveutløpet, var ikke avstanden tvers over mer enn 50-60 meter. Nærmere kollen kunne vi ikke ha båten.
Det som hendte videre, skjedde utrolig fort.
Leif satte kursen tvers over utløpet. Og plutselig var vi i en voldsom strøm. Det var som en kjempehånd grep fatt i båten og sendte oss dansende nedover den strie elva.
Sekunder etterpå var vi oppe i en fart som gjorde påhengeren nytteløs selv på tvers av strømmen. Vi hadde vært idioter hvis vi ikke skjønte hva elvestrekningen endte i: Et fossefall!
Fire-fem hundre meter unna sto fosserøyken til værs. Elva gikk stadig hvitere etter som vi for nedover. Snart var vi neppe mer enn tre hundre meter unna fossekanten.
Leif roper og reiser seg i den lille aluminiumsjolla.
– Hver vår åre! Hver vår åre! Helvete!

Påhengeren ulte hjelpeløs mens båten spant rundt seg selv. Elvebunnen, full av stein, var en meter under oss. Vår eneste sjanse var å bruke årene og skyve oss mot land.
Årebladene nådde bunnen. Vi skjøv med alle krefter for å få båten mot bredden ti meter unna. Skiftet stadig tak. Og hele tiden fór vi sidelengs mot fossen.
Vi beveget oss en meter, kanskje to meter. Men havnet vi i fossen før vi nådde den andre siden?

Mange tanker trengte på oss slik situasjonen var. Men de skyves bort av viljen til å overleve. Og vi var fullstendig klare over at hvis vi ikke nådde land, gikk det rakt til helvete.
Brølet fra fossen er øredøvende.
– Odden der nede! Odden!
Leif staket voldsomt. Åra mi glapp og jeg var brått halvveis over ripa. Noen bøtter vann kom inn. Vi var millimetre fra å gå rundt. Båten jóg avsted med akterstavnen først.
Den lille odden var vår eneste mulighet! Den stakk ti-femten meter ut i elva, og der gjorde elva en brå sving før fossefallet som brått var bare hundre meter unna. Vi hørte tydelig den dype buldringen fra fossen.
Det svartnet for øynene. Åra hadde godt feste i bunnen og jeg tok i av alle krefter. Det samme gjorde Leif med åren sin – og samtidig. Bare noen meter igjen!
Jeg ante ikke hvor stor fart strømmen ga oss, ser bare spissen på odden komme nærmere. Men det gikk så altfor fort. Noen store, stive buskas hang utover vannet. Odden eller uløkka. Fra den og ned til fossen er det knappe femti meter!
Det svartnet på nytt og jeg stakte så det svimlet. Det samme gjorde Leif.
Og det var en ubeskrivelig opplevelse og se nevene til Leif låse seg fast i noen vierkratt ytterst på odden. Båten dreiet og jeg fikk også tak i greiner. Det var godt å merke at båtbunnen skrapte mot steiner.
Vi klarte det!

IVILLMARKABOK4004

Her kunne jaktturen vår sluttet. Fossen var 6-7 meter høy. Det var knapt 50 meter igjen da vi fikk fatt i noen greiner og stanset ferden.

 

Det tok nesten to timer å trekke båten opp langs elvebredden de tre-fire hundre metrene strømmen hadde ført oss. Og det er to noe rystede som noe senere enn planlagt legger i vei mot den planlagte utkikksposten. En lang stund den dagen, var jakt betydningsløst for oss. Drømmen om det store jakteventyret var plutselig blitt en kamp for å beholde livet.

Store avstander
Jeg hev etter pusten og tørket svetten. Rifla virket som den veide dobbelt så mye som den virkeliggjorde. For et terreng!
Vi kjempet oss over dyp mose. Klimaet i denne delen av Alaska utvikler en frodig og fuktig bunnvegetasjon. Det føltes som å gå på en stor, våt, svamp.

Myrdragene vi krysset var minst like tunge. De er søkk våte etter de kraftige regnskyllende.
Og så de fordømte kvistene! Alle steder grodde det opp småkvist som synes å feste toppen ned igjen i bakken, men da først etter å ha formet seg til en snare som passet akkurat til føttene våre.

Vi nådde kollen etter en times gange. Igjen hadde vi feilbedømt både avstand og gangfart. Kollen så ut til å ligge nær sjøen fra vannet. Men den lå minst tre ganger lenger unna enn vi trodde. Dessuten gikk det dobbelt så seint å bevege seg i det tunge terrenget enn vi regnet med.
Kollen stakk kanskje et par hundre meter til værs. Den ga fin utsikt mot flere fjellsider, myrdrag og skogholt.
Vi sveipet over terrenget med kikkertene våre gang etter gang. Ved foten av fjellet var det tykke krattbelter som klorte seg fast noen hundre meter mot toppene. Deretter var det rødlig mose og lyng, buskas og noen få, bare fjellknauser.
Elg!
Vi satt med kikkertene for øynene i flere timer. Stillingsjakta vår vekslet mellom å bruke kikkertene og å sove litt på skift. Spesielt undersøkte vi de høyere deler av den nærmeste fjellsiden. På denne tiden av døgnet, på ettermiddagen, sto elgen vanligvis høyt, og beitet i krattene.

Den første elgen vi så, var plutselig bare der. Leif oppdaget dyret da det krysset ei myr langt borte. Ei ku, og den er på vei bort fra oss. Omtrent samtidig oppdaget jeg bevegelse høyere oppe i fjellsiden. Noe grått og svart sto der krattet begynner å bli sparsomt.

Jeg trykket omtrent pupillene inn i kikkerten for å se om det var en okse. Også denne gangen “sto det plutselig noe der”. Det skulle vise seg at det var ganske typisk for jakt i krattbeltene.
Det var en okse! Avstanden er fem, kanskje seks hundre meter. Men det var god høydeforskjell. Dyret sto i profil. En og annen gang da oksen beveget hodet, blinket det gult i geviret.

Jeg var på beina i en fart, grep rifla som lå ved siden av meg og var på vei ned kollen og mot foten av fjellet lenge før jeg hadde fått summet meg.
«Skyt den første elgoksen dere ser», hadde Cogger sagt.
Leif kom byksende etter så fuktig mose skvatt rundt støvlene hans.
Vi nådde foten av fjellsiden et kvarter senere. Etter en kort rådslagning startet vi på en oppstigning vi aldri har opplevd maken til, verken før eller senere. Flere hundre meter oppover er det ikke annet enn tykt, stivt og ubøyelig kratt på et par meters høyde.
– Åssen i heiteste kan en elg komme gjennom her? sa jeg til Leif. Samtidig slåro jeg kornbeskytteren av mot en stiv kvist.

Og hvordan reiv det ikke i kroppen hos en jeger som måtte forfølge en påskutt, fire hundre kilo tung brunbjørn i slikt terreng? tenkte jeg. Sikten var aldri mer enn tre, fire meter. Det var umulig å snu seg uten å holde geværet loddrett opp langs kroppen.
Vi sleit og svettet, fulgte smale, snirklende dyretråkk og dyrestier. Det var vår eneste mulighet for i det hele tatt å bevege oss i villnisset.

Det var tråkk etter både brunbjørn, svartbjørn og elg. Vi fulgte en bjørnesti det meste av veien oppover.
Vi la ruta godt tiLhøyre for stedet elgen sto. Planen var å komme over oksen i terrenget og slå til ovenfra.
Tre kvarter senere når vi en dyprød mosetunge som skjærer seg hundre meter ned i krattbeltet. Her oppe er buskene lavere. Men fremdeles ser vi ikke elgen.
Og vi begynner å miste troen på at oksen er der. Det er gått en time siden vi så den fra kollen. Og det hadde vært umulig å bevege seg stille. Vinden er gunstig. Den kommer svakt østfra.
– Har’n venta til nå, venter’n vel litt til, sier Leif og kaster seg over noen bugnende kreklingtuer. Tørsten gjør halsen tørr som sandpapir. Det er ingen bekker i nærheten, heller ingen småkulper. Moseteppet her er oppe er mye tynnere. Selv om det har regnet mye de siste dagene, har det tørket opp allerede.
Vi bruker noen minutter til å klore etter bær. På den måten får vi også puls og muskulatur under kontroll før vi kommer på skuddhold.
«Skyt den første -…”
Cogger kan være fordømt trygg på at vi i det minste skal gjøre vårt beste!
Det klang dempet i stål når jeg kontrollerte at patronene var på plass i kammer og magasin.

Vi beveget oss stille nå, arbeider oss sakte gjennom bushen og trakk forsiktig mot venstre. Vi visste vi var høyere oppe enn oksen, hadde kommet over den fra vest, og hadde slått en ganske stor sirkel.
Himmelen var igjen regntung. Tjukk tåke kommer rullende inn langs fjellsidene.
-Jeg ser’n! Leif hvisket knapt hørbart.
Jeg så den også. Oksen sto sytti-åtti meter nede i fjellsiden under oss. Vekselvis beitet den i krattene og så til siden og nedover. En og annen gang så den oppover. Men den var ikke klar over oss.

Jeg løftet rifla til skulderen og så den i kikkertsiktet. Hele underpartiet var dekket av greiner og kratt. Et trygt skudd midt i bogen er umulig. Det må bli et høyt og mer risikabelt skudd.
Vi beveget oss forsiktig nærmere oksen, skjult av småbusker. Vi var på snaue førti meters hold!

Elgen sto dørgende stille mens jeg fant punktet og presset avtrekkeren forsiktig.
I samme øyeblikk skuddet gikk og rifla slo hissig bakover, visste jeg at vi hadde fått den. Oksen strakk halsen, vred på det store, skjeggete hodet og forsvant brått mellom buskene den beitet på.

IVILLMARKABOK6006

Lykkelig førstegangsjeger! Etter en hesblesende springmarsj over myrer og knauser, nådde vi fjellsiden og stilte på dyret. Vi gikk på det ovenfra. Liksom andre dyr i skrått terreng, har elgen oppmerksomheten mest rettet nedover.

Vår første elgjakt i Alaska, så kort den enn var, var kronet med hell.
Ni bjørner bak hytta!

Gary hentet oss på avtalt dag. Han tok både oss og kjøttet vi hadde klart å bære ut. Resten skal han prøve å hente selv neste dag. For en pilot var elgkjøtt verdt slitet fullt ut. Som regel fikk de ikke anledning til å jakte selv. Det var jo i jaktsesongen de tjente penger på sjøflyene sine.

Vel tilbake i Anchorage traff vi en profesjonell jaktguide på en bar ved Lake Hood. Han hadde operert i Lake Clark-området hele høsten.
– Kontrashibuna? Yup. Koselig plass, sier han og nikker. – Var der for fjorten dager siden sammen med en venn og fisket ved fossen. Mens vi sto der, kom en pen elgokse med gevirspenn på minst sekstifem tommer. «Skyt!» sa jeg til kameraten min som hadde en .44 på hofta.
“Kan ikke, har ikke lisens!» svarte han. Før jeg fikk sagt at han kunne bruke min, var oksen borte.

Guiden heiste oppgitt på skuldrene og konsentrerer seg om Budweiser-ølet sitt.
Jeg skottet bort på Leif og fikk en synkende følelse i maven. Femogseksti tommer! Og så sier han «pen!» Det blir over 160 centimeter i spenn, det!

Hvis vi bare hadde tittet grundigere ved fossen! Hvis vi hadde droppet elgen oppe i fjellet. Hvis, hvis, hvis.
Samtidig kommer piloten vår, Gary. Han slår seg ned ved bordet vårt.
– Jeg var innom Kontrashibuna i dag også, begynte han. – Så dere ikke svart
bjørner der inne?
Jeg ristet på hodet.
– Nei, vi så bare ferske spor og fersk møkk. Dessuten var det først og fremst elg
vi rakk å jakte på.
Ren bløff, selvsagt. Men hva skulle en stakkars grønnskolling si til sitt forsvar da en visste at her kommer en terrengrapport fra et trenet blikk? Gary tegnet et usynlig kart på bordet.
– Her er hytta deres, ikke sant? Han satte fingeren på et sted på bordet.
Dere husker fjellene bak dere? Okey. Litt til høyre for hytta deres, og kanskje en times gange oppover, så jeg ni svartbjørner i dag. Ni bjørner på en gang! Dessuten så jeg en elgokse lenger sør.

Jeg skottet fårete på Leif. I ansiktet hans satt et skjevt smil. Omtrent det eneste området i vår nærhet som ikke ble undersøkt skikkelig, var fjellsiden bak hytta vår.
Mens vi satt i det dimme lyset i baren og pratet med Gary over ølboksene, for tankene mine jevnlig tilbake til Kontrashibuna. Om vi dro inn igjen i morgen og var der inne et par, tre dager til, hadde vi kanskje muligheten til å komme på nært hold av monsteret. Kjøpte Leif lisens i sitt navn, kan vi ta en til. Og så alle bjørnene!
– Jo, vi skal videre i morgen. Til California og Texas, hørte jeg Leif si til Gary.
– Nå begynner det forresten å gå hardt på reisepengene våre.
Jeg bestilte en øl til. Gary flirte. Han forstår hvorfor jeg sitter i dype tanker. Det glimter i øynene hans,
– Du må nok begynne å forberede deg på en ny tur til Alaska, Leif. Tor ser ikke ut som han har tenkt å gi seg…

Boots

– Så du kom igjen i år alt! Gary smilte og rakte fram neven straks han oppdaget meg ved skranken hos Alaska Air Guides.

– Don og jeg har lurt fælt på om du kom eller ei. Du skrev at du trodde du kom, men det gjør mange.

Gary hadde vært ute ved Lake Clark og plukket opp noen cariboujegere.

– Vet du at vi har scoret fullt hus’ på caribou hittil i år? bryter Don inn med dårlig skjult stolthet.

– Nesten femti jegere hittil og hver bidige en har kommet hjem med kjøtt!

Don tenner en sigar og stirret på den gråblå røyken mens det glimtet i øyet.

– Hemmelige plasser, Tor. Hemmelige
plasser som bare Gary og jeg vet om.

Gary flirte.

– Ikke hør på’n. Bare noe vås han serverer nye kunder. Men du kommer seint i år. Det er 7. september alt.

– Ja. Takket være Don. Han foreslo at jeg burde komme såpass seint.

– Du veit svartbjørnene er mest i kjerra nå utover? De er verre å ta på denne tiden. Når frosten kommer, er det slutt på bærsesongen. Men elgen derimot …

Jeg nikket. Det var derfor jeg kom så seint; for å jakte de store elgoksene. Da var det en fordel å vente til et stykke ut i september. Brunsttiden begynner omtrent samtidig med at temperaturen kryper under null grader celsius om natta.

Om sommeren og tidlig på høsten er oksene stasjonære, og holder seg innenfor temmelig begrensede områder. Med brunsttiden starter letingen etter kuer. De kan farte milevis omkring, og sjansene er bedre for å oppdage elg i terrenget.

Men det var en annen side ved sen elgjakt også. Bladene, begynner å falle av trær og busker. Det gjør det lettere å se dyrene på avstand.

Annen lovgivning

Jeg hadde ikke fått Leif med meg til Alaska dette året. Lysten hadde han i kroppen, men tiden strakk ikke til. Det spøkte også lenge for min andre Alaska-jakt. Men etter mye om og men, ikke minst økonomisk, satt jeg til slutt med flybilletten i hånden og dollars i lomma.

Med velvillig bistand fra Sako-importør Rolf Aaberg i Lyngdal hadde jeg til og med ny rifle, ei Sako Finnbear deluxe i .338 Winchester Magnum.

På den tiden, i 1978, var denne amerikanske patronen lite utbredt i Norge. I USA var den derimot gjenstand for økende popularitet. I Alaska var de på god vei til å etablere seg som det3mest brukte storviltkaliberet. Kulebanen med 16,2 grams kule var omtrent identisk med 11,7 grams i .30-06. Anslagsenergien kunne best sammenlignes med .375 Holland & Holland Magnum, om enn noe svakere.

Vinteroksen var i høyfjella, men høyere enn oss.
Vinteroksen var i høyfjella, men høyere enn oss.

brown-skinn

Vi så brunbjørn, men kunne bare skyte i selvforsvar.
Vi så brunbjørn, men kunne bare skyte i selvforsvar.

Rekylen føltes kraftig i begynnelsen, men ikke ubehagelig da jeg ble vant til den. Og jeg ble godt kjent med rifla i tiden fram mot avreisen. Om sjansen til bjørn eller elg kom i løpet av høsten, skulle jeg i hvert fall ikke mislykkes på grunn av elendig skyting. Dessuten hadde jeg brukt mye tid på å sette meg bedre inn i lover og regler for jakt i Alaska. Jakta året forut hadde gått bra selv om Leif og jeg ikke kjente jaktlovene i detalj. Vi hadde hatt lisensene i orden, jaktet i lovlig terreng og var blitt briefet av Gary om hvilke lover det var «lettest» å bryte. Nå ville jeg finne «meningen» i lovverket. Umiddelbart kunne enkelte av reglene synes merkelige for en nordmann. Men mønsteret ble klart etter hvert: fair chase. Det vil si at man i lovgivningen la stor vekt på det sportslige i jakta, at viltet skulle ha en rimelig sjanse til å unngå å bli felt.

Du har for eksempel ikke lov til å jakte før tidligst klokka 15 dagen etter at du har vært oppe i et fly. Det betyr at all jakt er forbudt første jaktdagen.

Hensikten er selvsagt at det ikke skal være tillatt å felle vilt som du har sett fra flyet. En rimelig lov, og helt nødvendig i Alaska for å unngå altfor hard jakt. Dessuten er det forbudt å bruke hund på storviltjakt. Heller ikke walkietalkie er tillatt.

På min første dag i Alaska i 1978 fikk jeg straks se et eksempel på myndighetenes reaksjoner overfor folk som forbryter seg mot jaktlovgivningen. Anchorage Times, den største avisen i Alaska, refererte en nylig avsagt dom i en slik sak. Den dømte var jaktguide med eget firma og jaktterreng øst for Alaska Range. Sammen med en gjestejeger hadde han dratt ut på jakt i flyet sitt, en Piper Cub. Fra lufta hadde de sett en stor elgokse ved et vann det var mulig å lande på. Guiden hadde gått ned, og gjesten hadde skutt oksen.

Brunbjørnpoter som dette er sjeldne.
Brunbjørnpoter som dette er sjeldne.

Jaktoppsynet landet mens de gjorde opp oksen. De hadde ingen mulighet til å unnslippe eller bortforklare situasjonen. Gjestejegeren ble dømt og sendt ut av Alaska umiddelbart. Mer sto det ikke om ham.

Guiden derimot fikk en knusende dom. Flyet til en verdi av 50 000 dollar ble inndratt til fordel for statskassen. Det samme ble våpen og annet utstyr. Han mistet retten til å drive som guide på livstid. Han fikk verken lov til å jakte eller fiske i Alaska i de neste seks årene. Dessuten fikk han over en måned ubetinget fengsel.

I kommentarer til dommen bemerket retten at hvis ikke jaktguidene respekterte lovene, kunne man ikke regne med at andre gjorde det heller. Straffen ble derfor ekstra hard, da det ble statuert et eksempel gjennom den. Jaktoppsynet var også fornøyd. De kommenterte at de var få, de skulle dekke ei enorm villmark, og de hadde ingen mulighet til å være alle steder samtidig. Derfor var det viktig at lovbrytere som ble pågrepet, ble straffet kraftig. Det hadde stor preventiv virkning.

– Når vil du dra ut, Tor? Don så på flyveplanen sin. – Du er alene, så jeg vil helst sende deg inn sammen med noen. Noe imot å dra ut sammen med en amerikaner? For eksempel i morgen?

Jeg trakk på skuldrene.

– Brukbar jeger?

Boots med geviret tilbake i Anchorage.
Boots med geviret tilbake i Anchorage.

– Tror det. Han er 63 og heter Boots Kozlowski. Fra Ohio. Han prater fælt, men jeg trur ikke han er den verste du kan være sammen med.

Sov med støvlene på

Regnet silte ned over Anchorage på andre døgnet. Det begynte den ettermiddagen jeg avtalte utflyvning med Don og Gary. Siden da hadde himmelen ligget tung og grå, bare en sjelden gang fikk jeg et glimt av fjellene utenfor byen.

Jeg var rastløs og utålmodig etter å komme ut. Lisens på svartbjørn og elg var i orden. Sako’en hadde jeg kontrollskutt på. «Isac Walton shooting range» utenfor byen. Proviant og utstyr var ferdig pakket.

Ellers hadde jeg slått ihjel de to dagene med prat med piloter og jegere på Lake Hood. Jeg hadde rukket å besøke tre-fire forskjellige våpenforretninger og sett masse på TV. Dessuten hadde jeg vært ute hos Alaska Air Guides ved Lake Hood tre-fire ganger daglig for å høre værrapportene.

Jeg hadde også blitt kjent med Boots. Den dagen vi skulle dratt ut, gikk vi og spiste middag i stedet. Han var en fargerik fyr, med meninger. Til tross for det spesielle etternavnet var han «ekte» amerikaner.

Faren hans forlot Polen som attenåring. Etter noen år giftet han seg, og kona fikk en sønn de kalte for Aureljan. Det gikk ikke mange årene før pjokken fikk kjælenavnet «Boots». Som fireåring hadde Aureljan sine første cowboystøvler (boots). De var sorte med rød kant nederst. Guttungen elsket dem. Han sov med dem i senga og gikk med dem til det var bare filler igjen. Ikke så rart da at faren begynte å kalle gutten «Boots», et navn som hadde hengt ved ham siden.

Boots var gift, katolikk og gikk i kirken på søndag som alle gode amerikanere. Han mente at den største feil som ble begått under 2. verdenskrig, var da de allierte hindret general Patton i å rulle mot Moskva etter Berlins fall. Han kunne heller aldri glemme angrepet på Pearl Harbor. Selv hadde han vært med i et av de verste slagene i Stillehavet, kampen om Okinawa. Det ville han ikke snakke om.

boots-slossokserDerimot hadde han kontante og ikke irriterende lange oppfatninger om moderne amerikanske politikk. Boots mente at Kennedy var den beste presidenten etter krigen, Nixon var en skurk, Ford en sau og Carter ok, men hadde det mest i kjeften.

Hjemme i Ohio var Boots aktiv hjortejeger. Han hadde også jaktet i Montana, Colorado og Wyoming. Foruten å ha felt et stort antall hvithalehjort hadde han skutt svartbjørn, elg og wapitihjort.

 

Grunnen til at Boots var i Alaska, var en niese i Anchorage. I flere år hadde han hatt stående invitasjon fra henne og familien om å komme opp og besøke dem. De hadde lovet ham både jakt- og fisketurer. Da jeg traff ham, hadde han allerede femti kilo sløyet fisk i fryseren til niesen, mest laks han skulle ha med hjem til kona.

I månedsskiftet august-september hadde han skutt en caribou. Men han hadde et brennende ønske om å jakte den store Alaska Bull Moose før han returnerte til Ohio. Han ville på vestsiden av Alaska Range, og var villig til å betale for en 250 kilometer lang flytur.

– Hva med å fly oss inn til Kontrashibuna Lake i år også? spurte jeg Don første
gangen Boots og jeg var sammen på Air Guides kontor.

Det ville være en ubetinget fordel om vi kom i et terreng hvor jeg i det minste var litt kjent. Jeg hadde jo vært der med Leif Johan året forut.

Don ristet på hodet.

– Sorry. Den fordømte president Carter har stengt hele området der nede for jakt. Han ga blaffen i hva vi mente her oppe i Alaska, for her var alle imot. Alle guidene som jobba der, måtte legge ned virksomheten. De fikk ikke fem flate cent i kompensasjon. Gjett om Carter får mange stemmer her oppe ved neste valg…

Geografikunnskapene…

Skydekket lå lavt over Anchorage da vi endelig tok av fra Lake Hood. Langt der borte, på den andre siden av Cook Inlet, ligger Lake Clark-passet som vi skulle gjennom. Målet vårt var en av de navnløse sjøene vest for Alaska Range.

Vi dro på kort varsel. Etter fire dagers venting ringte Gary meg opp på motellet og spurte om jeg kunne reise på rappen. Siste værrapport ga gode tegn på at været var blitt lettere på den andre siden av Alaska Range. To fly hadde vært gjennom passet i løpet av formiddagen. Flyverne fortalte at det lave skydekket var i ferd med å løse seg opp.

– Jaggu store områder her oppe! Boots ropte og pekte nordover. – Sist jeg fløy her kunne jeg se Mount McKinley. Men da var lufta skikkelig klar. Har du sett toppen. Tor?

Elgokser som svermer om ei ku.
Elgokser som svermer om ei ku.

Jeg nikket. – Så den ifjor.

 – Dere har vel ikke noe liknende heller?

– Nei, svarte jeg. – Ingen så høye som den. Ikke i Europa ellers heller.

Motoren brummet infernalsk og jeg måtte rope høyt for at Boots kunne høre.

– Akkurat. Som jeg tenkte. Men jeg lurer på noe, Tor. Er Norge en by i Sverige?

Jeg så på blikket hans at spørsmålet var ærlig ment. Underlig, tenkte jeg, hvor lite bevandret selv voksne amerikanere er i verdens geografi. Det var ikke første gang jeg fikk det spørsmålet. Utrolig mange kan ikke plassere Norge i Europa. Jeg har ikke annen forklaring enn at verdens geografi er lavt prioritert i amerikanske skoler.

Men kanskje vi nordmenn bør være glade for at slike spørsmål ennå kan stilles oss. Altfor mange stedsnavn folk kjenner i utlandet, er knyttet til faenskap, tragedier, krig eller ulykker. Vi får kanskje  heller godta at mange tror at landet vårt er en by i Sverige.

– Nei Boots, Norge er et eget land. Grenser til Sverige på den ene siden og til Atlanterhavet andre. Og vi er litt over fire millioner innbyggere.

– Right! Nå demrer det. Dere har olje, ikke sant? Og så eier dere Spitsbergen oppe i Arktis?

– Svalbard, korrigerte jeg.

  -Ja, Svalbard. Det var der det russiske flyet styrta i år. Var mye om det på TV hjemme i Ohio.

Boots lente seg tilbake i flysetet og tittet ut av vinduet. Vi var inne i passet og fløy lavt de første kilometerne. Så begynte det å tykne til foran oss. Gary løftet flyet flere hundre meter. Skydekket ble stadig tettere. Han oppdaget at jeg skottet bort på ham. Han vet at jeg ikke har vært med på slikt før.

– Det er ikke ofte vi går skydekket. Men. nå, når skyene ligger lavere enn de høyeste punktene vi må fly over inne i passet, har vi bare to ting å velge mellom. Enten må vi snu eller gå over skyene.

– Men hvordan vet du hvor høyt vi er når du ikke ser bakken?

Gary pekte på toppene rundt oss. De stakk flere hundre meter over skydekket.

– Jeg har fløyet her så ofte at jeg kjenner hver eneste fjelltopp. Det meste av ruta vår går over innsjøer og elver. For eksempel ligger det en ganske stor innsjø rett under oss nå, sa Gary og pekte mot gulvet i cockpiten.

På den andre siden av passet skal skydekket være tynnere. Da skal vi under det.

Rett før vi når Lake Clark er det et hull i skydekket.

Here we gol

Gary la flyet brått nedover og formelig stupte ned i hullet. Boots hadde tydeligvis sittet i helt andre tanker bak oss. Det kommer et overrasket utrop fra ham idet magen presset på og ville opp.

Sola forsvant i samme øyeblikk. Foran oss og under oss lå villmarka grå og regntung. Det tette regnet gjorde sikten til knapt mer enn to-tre kilometer. Men langt i sør så skydekket lettere ut. Et par steder ante vi blå himmel.

– Dere får fint vær i morgen. Flere høytrykk er på vei inn fra sør. Og det er ingen
fjellkjeder mellom dere og det gode været. Jeg tror dere vil få fine dager her inne. Men nettene blir sikkert kalde. Det er tid for nattefrost nå.

Gary la kursen mer mot nordvest. Snart lå Lake Clark passet fl

To fine elgokser.
To fine elgokser.

erfoldige mil unna oss. Vi var på vei mot noen store innsjøer som Don hadde pekt ut på kartet. Området skulle ha god elgbestand med store dyr, det var i trekkruten til caribouen, og det var både grizzly og svartbjørn der. Dessuten jaktes det sjelden elg der, hadde Don Cogger fortalt før vi dro.Grunnen var den lange flytiden.

Det er nesten tre timers flyvning inn til Anchorage, mye lenger enn de fleste drar, først og fremst på grunn av flyutgiftene, da du betaler for den tiden flyet er i lufta. Etter ei vellykket elgjakt der for eksempel to jegere er sammen og begge får dyr, må kanskje ett tonn kjøtt fraktes ut. For myndighetene krever at alt kjøtt skal fraktes ut og brukes som mat.

Det var sjelden og aldri man fikk alt kjøttet, trofeer, jegere og utstyr inn i samme flyet. Det betyr at jegerne må sende flyet inn igjen etter kjøttet, og utgiftene til flytransporten øker kraftig. Det kan bli kostbart elgkjøtt, selv om lisenser og jakt er rimelig nok.

Boots og jeg hadde inngått en avtale med Don Cogger om å være fleksible når det gjaldt avreisedatoer. Vi kunne dra på kort varsel hvis Alaska Air Guides likevel skulle plukke opp jegere eller hente kjøtt. Det reduserte transportutgiftene våre.

Dessuten har vi ikke bruk for så mye kjøtt om vi skulle felle en elg, vi trengte bare litt til «festmåltid» i leiren. Derfor skulle Don og Gary få kjøttet. Til gjengjeld var det deres ansvar å få fraktet det ut, og deres utgift.

Rent intuitivt vil vel de fleste tenke: «Det må da vel gå an å selge kjøttet i Anchorage og dekke inn utgiftene gjennom det?» Dessverre, eller heldigvis, det er ikke slik. Det er forbudt å drive handel med vilt i enhver henseende i Alaska. Du kan ikke selge kjøtt fra vilt som er gjenstand for jakt. Heller ikke skinn og trofeer. Men du kan gi det bort.

Jeg synes det ligger en fornuftig tankegang bak denne lovgivningen. Det er billig å jakte for innbyggerne i Alaska og det er store terreng de kan jakte på. Fellingsrett på en elg koster bare et par hundre kroner. Skulle man kunne selge kjøttet til markedspris, ville det ikke vare lenge før det ble skikkelig business av den vanlige jakta. Mange steder, spesielt rundt byer og bygder, ville beskatningen bli mye hardere enn i dag. Prisene på lisenser og tjenester omkring jakta ville stige. Lovgivningen i dag gjør at du ikke finner en eneste kafé eller restaurant i Alaska som har viltkjøtt på menyen. Med andre ord finnes det ikke noe kommersielt marked for dem som måtte forsøke å tjene på krypskyting.

Troféjakt en trussel

Grizzly lever lenger inne i landet og har liten tilgang på laks. Derfor er de kronisk sultne og trolig er det også grunnen til aggresjon og dårlig humør.
Grizzly lever lenger inne i landet og har liten tilgang på laks. Derfor er de kronisk sultne og trolig er det også grunnen til aggresjon og dårlig humør.

Tankene mine vandret mens vi nærmer oss jaktterrenget. Etter hvert har jeg klart å forstå litt av det som har med jakt å gjøre i Alaska. Også problemene. Selv om ulovlig jakt for kjøttets skyld er et relativt lite problem, finnes det andre typer krypskyting. Den gjelder trofeene.

Gjennom de siste tiårene har det vært en økende interesse for trofeer i toppklassen. I USA vil det si trofeer av en slik størrelse og kvalitet at de går inn på Boone &c Crocketts rankingsliste. For visse typer jegere betyr en god poengsum på denne lista mer enn all verdens naturopplevelser. Trofeer i B&C klassen verdsettes så høyt at det rundt i USA skjer bestillingstyverier av trofeer i B&C klassen.

I Alaska hadde det operert mer eller mindre organiserte gjenger som felte vilt ulovlig og utelukkende tok trofeene, som ble smuglet ut av Alaska og solgt til samlere med heller tvilsom jegerbakgrunn.

Jaktguider i Alaska kan oppleve uhørte tilbud fra gjestejegere. «Skaff meg en caribou i troféklassen og du får fem tusen dollar rett i lomma». Dette kommer naturligvis i tillegg til det jakta ellers koster.

Slikt kan sette en stakkars guide i en voldsom knipe. Skal de for eksempel ta sjansen på å bruke fly under letingen etter vijt, og håpe på at de ikke blir tatt? Risikoen for å bli knepet er ganske liten. Gevinsten er stor for guiden, som ikke tjener altfor godt i jobben sin.

Det dreier seg om store penger. Guider med økonomiske vanskeligheter kan kanskje fristes til å ty til denne typen troféjakt for å overleve med virksomheten sin. For viltoppsynet betyr det formidable problemer. Det er grunnleggende for oppsynets kontrollmuligheter at de kan stole på at guidene skjøtter sine virksomheter skikkelig. Det gjør da også praktisk talt alle. Skal de overvåkes og kontrolleres i like stor grad som andre jegere, får oppsynet en håpløs oppgave.

Denne typen krypskyting er trolig farligere for viltets framtid enn annen ulovlig jakt. Den kan skade viltbestanden kraftig, mens riktig gjennomført troféjakt er viltstell og fremmer bestanden.

Sant nok felles de største dyrene. Men riktig forvaltning, for eksempel av elgen i et område, betyr at de største først tas når de har passert middagshøyden i livet og er på retur. Guidene holder øye med terrengene sine gjennom sommeren. De kjenner temmelig nøyaktig mengden av storvilt,, hvor dyrene holder seg, hvor gamle de er og hvilke dyr som kan felles kommende sesong. Ingen guider vil skyte terrengene sine tomme. Det slår tilbake i sesongene som følger.

Guidene er avhengige av en fornuftig avskyting i terrengene, og etterstreber det. Slike hensyn tar ikke krypskyttere. Hvis troféstørrelsen er god, feller de dyrene. Krypskyting dreier seg om størst mulig profitt på kortest mulig tid.

Boots er sjefskokk

– Foreslår at dere slår leir på den odden!

Gary pekte og la flyet kraftig over. Vi så ned på et lite skogkledd nes under oss. Bak strakk et mosekledd fjell seg fire-fem hundre meter til værs. Til venstre for fjellet var det kilometerlange myrdrag som endte mot lange, slake koller med glissen granskog. Tvers over innsjøen var det minst to kilometer, til små fjell og høye koller. Og enda lenger mot øst lå Alaska Range. Og når godværet kom, ville vi se fjellkjeden i horisonten.

Gary satte flyet ned og takset mot strandkanten. Han flirte da motoren stoppet og vi gikk ut på flottørene.

– Det gir ekstra fin villmarksstemning å slå opp teltet på våt bakke, ikke sant?

Boots kastet sekken med kokekar inn på land og mumlet noe om at det kunne vi gjerne vært spart for.

Gary tok av ti minutter senere og la kursen mot sørøst. Tre elgjegere skulle være med tilbake til Anchorage.

Allerede før flyet var forsvunnet hadde vi funnet en brukbar leirplass. Et halvt hundre meter fra vannkanten var det en liten åpning i skogen. Bakken krummet seg en tanke og regnvannet rant godt unna.

Fra første dag viste Boots seg fra en rekke nye sider. Jeg forsto raskt at han hadde bedre erfaring med friluftsliv og jakt enn meg. Det var bare å følge med, se, lytte og lære. Leiren ble satt opp systematisk og vi delte arbeidsoppgavene mellom oss mens vi jobbet. Jeg skulle ta all oppvask og passe på at vi har tørr ved. Boots hadde ansvaret for all matlaging og for at leiren var ryddig.

Boots hadde ikke bare organisasjonstalent, han var også en glimrende kokk. Første måltid under jakta var solid. Hamburgerkjøtt, makaroni, potetmos, tykke brødskiver og glovarm pulverkaffe.

– Du er ikke blant dem som spiser kraftige frokoster, Tor?

Nei, svarte jeg, – har ikke skikkelig matlyst før utpå dagen.

– Det kommer av røykinga. Slutt med den møkka, så skal du se matlysta kommer så fort du får øynene opp om morgenen. Røkte sjøl i mange år, men slutta tvert. Har aldri følt meg bedre enn etter at jeg la vekk sigarettpakka.

Boots tok noen dype slurker av kaffen.

-Kommer til å lage tidlig frokost her ute. Solide greier med egg og flesk så lenge vi har det. En skikkelig frokost betyr forbanna mye. Kan gå heile dagen uten mat bare frokosten er kraftig.

Klokka ble nærmere fem på ettermiddagen før leiren var slik vi ville ha den. Det var tid til en liten rekognoseringsrunde i nærmeste fjellside før mørket kom.

Underskogen rundt fjellsidene var dominert av stivt, tykt kratt. Beltet strakk seg godt over hundre meter oppover. Vi måtte følge dyrestiene for å komme gjennom uten å bruke flerfoldige timer ekstra. De fleste stiene vi så, var bjørnestier. Flere steder var det ferske tråkk etter grizzlybjørn. Lenger oppe i fjellet var det tydelige tråkk etter svartbjørn. Elgtråkk så vi ikke før vi dro ned igjen til leiren i skumringen. Nede ved innsjøen var det dype søkk i bakken etter store, tunge dyr.

Vi merket væromslaget så fort sola forsvant bak fjellene. Skydekket løste seg opp og stjernene blinket svakt ned på oss. Jeg fikk fyr på bålet så fort vi var tilbake i leiren. Fullmånen kom til syne over fjellene. Temperaturen sank kraftig i løpet av de siste timene.

Ulvehyl og måneskinn

Boots hadde hentet kaffevann og satt kjelen over Coleman-brenneren. Det ble mørkt.

– Hører du ulven, Boots?

For første gang i mitt liv hørte jeg ulvehyl. De kom fra fjellene på den andre siden av sjøen.

Boots slo i kaffe til oss og ble sittende og lytte. Han så inn i bålet. Flammene dannet  reflekser i brilleglassene hans.

– Første gang jeg hører ulv, også. Finns det noen lyd som symboliserer villmarka
bedre enn ulvehyl?

2 andre vi jaktet litt sammen med.
2 andre vi jaktet litt sammen med.

Jeg svarte ikke, satt bare og lyttet. Hylene var langtrukne og kalde. Tankene mine gikk til alle de fortellinger jeg hadde lest om mennesker, villmark og ulvekobbel, gale av sult. Var ulven så farlig for mennesker som historiene fortalte?

Vi snakket mye om ulv denne kvelden. Det vi hadde hørt om ulven fra faghold, sto i kontrast til fortellingene om pelsjegere omringet av sultne ulver, utålmodig ventende på at de siste bålflammene skal slukne og mennesket bli sårbart.

Men såvidt vi hadde funnet ut, fantes det ikke dokumenterte eksempler på at ulv hadde drept friske mennesker i Nord-Amerika. Allikevel er det bred enighet blant jegere om at ulven kan være en manndraper.

Det var funnet mennesker som allerede hadde vært døde da ulven hadde gått på dem. Ulven har en inngrodd stor respekt og frykt for mennesket. Den kan kanskje miste sin naturlige frykt i ekstreme situasjoner. Fra Sovjet har man eksempler på at ulveflokker i perioder med sult har angrepet forsvarsløse, døende mennesker.

For en del tiår siden var ulven gjenstand for en jakt som nesten utryddet bestanden. Dyret ble jaktet med alle midler. Det ble lagt ut gift, satt ut feller og skutt ulv fra fly og helikoptre.

Myndighetene sa stopp først da det nesten var for sent. I mange områder var ulven utryddet. Andre steder var det bare noen få dyr tilbake. Ulven ble totalfredet i mange år framover. Langsomt vokste bestanden. Tjue år senere var den blitt så stor at det ble gitt adgang til jakt igjen, men uten gift, fly og helikoptre.

Nå er ikke ulven lenger truet. Mange steder er ulvestammene så store at de gjør merkbare innhogg i bestanden av caribou. Elg tar den også, hovedsakelig ungdyr og dyr som er skadet. Men heller ikke de største elgoksene kan føle seg trygge for ulven i snørike vintre. Selv en tusen kilo tung elgokse blir hjelpeløs overfor lettbeinte ulver når snøen når til brystet.

Tømte nesten halve flaska!

Klokka var nesten ti på kvelden før den siste vedpinnen ble lagt på bålet. Jeg tente en

røyk og slo den siste kafferesten i koppen. Boots rettet seg opp på den tykke stokken han brukte som stol og tar seg til korsryggen. Han kremtet. – Veit ikke om du har merka det, men jeg tok ikke med brennevin. Du veit jo åssen det er. Skulle’ det skje noe med oss her ute og folk finner spritflasker etter oss, så veit du de tenker at «sånn går det når folk drar på jakt for å drekke.» Jeg nikket. Han ser det neppe i mørket.

– Skjønner jo hva du mener, svarte jeg. Men du blir vel ikke forbanna når jeg forteller at jeg har et par flasker bourbon i sekken?

Boots stirrer på meg og smiler.

– Du tok altså med deg et par flasker? Det var jaggu bra!

Dypere stakk ikke moralen i Boots i øyeblikket. Så lenge ikke ban har tatt flaskene med, var  det i orden med sprit i leiren. Jeg fant fram den ene flaska, åpnet den og rakk den til Boots.

– Du veit, Tor, det er godt med en liten en å sovne på. En eneste dram. Ikke mer.

Boots drakk rett av flaska og sendte den tilbake til meg. «Liten en», sa han! Den ene drammen han sendte ned var nesten ei kvartflaske!

Boots reiste seg og går mot teltet. Jeg ble sittende å se bålet dø ut. Minst tre ulver tutet i den svarte natta.

Boots romsterte litt i teltet. Lyskjeglen fra lommelykta hans for planløst over teltveggene. En og annen gang sa han noe til seg selv, bannet litt over en kvist eller stein som lå under soveposen før han fikk lagt seg til rette.

-Tor?

Anchorage på sen vårkveld.
Anchorage på sen vårkveld.

– Ja.

– Så du alle grizzlysporene rundt leiren?

-Ja. Ser ut til at det er bra med bjørn her..

– Vi får passe på litt i natt, da. Jeg stoler faen ikke på de fordømte grizzlyene. Ikke en eneste lov i Alaska skal hindre meg i å legge en grizzly død hvis vi får besøk. Jeg sitter heller inne et halvt år her oppe enn å ligge resten av jakta i teltet med tarmene ute. Har du revolver med deg forresten?

– Har en .357 Magnum, Smith & Wesson rustfri, seks tommers.

– Død og pine! Hvilken idiot er det som har lurt deg til å ta med ertepistol hit?

– Jeg kjøpte den i Norge før jeg dro. Tenkte å bruke den til småviltjakt. Ryper og sånt.

– Det holder den til. Sier Boots høyt. – Men ikke til å stoppe en grizzly. Så hvis det kommer en i leiren, lar du meg skyte og holder hodet lavt.

– Hva vil du sikte på da, hvis den kommer inn i leiren på natta? Det er jo stupmørkt!

– Jeg tenker jaggu vi får noe å sikte på hvis det dukker opp en fem hundre punds illsinna dævel ved teltveggen. Kommer den, får du ta lommelykta og lyse rett på den. Så ordner jeg resten.

Det kneppet fra sylinderen i den store .44 Magnum single action revolveren til Boots. Han kontrollerte at det er fem skudd i sylinderen og at hanen hvilte på det sjette, tomme kammeret. Deretter var det ikke en lyd å høre fra Boots Kozlowski fra Ohio.

Brunstige okser

Det var tredje jaktdagen. Klokka nærmet seg ni på morgenen. Jeg tenner min andre røyk. Sola har såvidt begynt å varme.

Nettene hadde vært skikkelig kalde. Hver eneste morgen var det rim på bakken og tynn is inne ved vannkanten. Boots har bannet på polsk hver eneste morgen over kulda. Selv hadde jeg fått varmen i meg på morgenkvisten ved å ta en tur ned til innsjøen. Kanskje var ikke sjansene store for at det skulle komme en elgokse ned til vannkanten, men mulighetene var der, med gamle elgtråkk overalt og flere dyrestier ned til sjøen. Det tok omtrent ti minutter å liste seg ned til vannet og saumfare strandkanten med kikkerten. Innen jeg var ferdig, hadde Boots frokosten klar. Et kvarter senere dro vi.

Vi hadde vært oppe i flere timer allerede. Jeg så ned mot odden der leiren vår lå. Vi var kanskje fem kilometer unna. Ennå lå frostrøyken over sjøen.

Vi forlot leiren lenge før de første solstrålene kom over horisonten. Planen er å nå fram til et sted der vi har tro på at det er elg, området ved to små tvillingtjern vi rakk såvidt innom dagen i forveien. Nå satt vi på en åsrygg i sør. Med god utsikt.

– Skyter du godt? spør Boots.

– Bare på langt hold, fleipet jeg.

Det var tydeligvis for tidlig på morgenen for en fleip.

– Jeg trur vi skal prøve å finne ut om dyra stadig er der. En er pokker så stor!

Jeg nikket. Vi hadde sett ferske tråkk etter minst tre dyr rundt de to tjernene. Det en stor okse og to mindre, kanskje to kuer.

– Okey. Hva trur du om at du holder oppsyn herfra, Tor? Så tar jeg en tur langs kollen.

Boots reiste seg og forsvant. Klokka var nesten halv ti. Var det allerede blitt for seint på morgenen? Kan yi like godt ta det med ro og vente til utpå ettermiddagen? Jo høyere på himmelen sola kom, desto mindre var sjansene for at dyra er aktive.

Men det var en noe som talte imot. Det har vært uvær i lengre tid. Da beveger viltet seg lite. Med godværet øker aktiviteten, særlig de første dagene som været er bra. Dessuten tydet  frosten på at brunsten var i gang. Og det jeg opplevde i går på den andre siden av det lille fjellet bak leiren vår, tydet på det samme.

Jeg hadde dratt dit tidlig på morgenen. Boots ønsket å ta det med ro og skulle bli i leiren til jeg var tilbake. Tidlig på formiddagen oppdaget jeg ferske elgtråkk på noen myrer bak fjellet. Det var flere myrer der, adskilt av tre- og krattkledde knauser. Jeg gikk i kanten av en av myrene. Vadestøvlene sank godt ned for hvert skritt og ga fra seg svuppende lyder, nok til å lokke fram en elgokse. En ung okse med skovlhorn kom med raske skritt til kanten av myra og været mot meg. Lyden av støvlene lokket den. Avstanden var knapt femti meter.

Et øyeblikk ble jeg stående rådvill. Skulle jeg skyte eller la være? Holdet var rimelig og jeg satt på huk med kikkertretikkelen dørgende stille i brystet på den. Jeg valgte å vente. Oksen sto kanskje et halvt minutt. Så forsvant den.

To ganger til lokket jeg den fram. Det var tydelig at den var i brunst. Første gangen klarte jeg det med nye, svuppende lyder i myra. Andre gangen ved å ta en kvist og vekselvis dunke og «feie» med den mot et tre. Oksen var ganske sikker på at det var en rival i nærheten.

Samme ettermiddag oppdaget Boots og jeg elgtråkkene ved tvillingtjernene etter minst ett dyr, langt større enn oksen jeg hadde sett på formiddagen.

Skuddsjanse!

Det beveger seg i skogholtet til høyre for det største av de to tjernene. Elg! Men neppe den store. Jeg har Sakoen til skulderen og følger dyret i kikkertsiktet.

Ikke noe lite dyr dette heller! Gevirspennet er. sikkert over 130 centimeter. Du skal jqkte lenge i Norge og ha flaks for å komme nær elg på den størrelsen.

For andre gang på to dager er jeg på nippet til å skyte. Men storoksen slapp liksom ikke taket i meg. Var den også inne i tykningen? Dyret gikk mot det bakerste tjernet og stopper med hodet høyt løftet. Hadde den oppdaget Boots?

Jeg holdt pusten av spenning. Det var et dyr til inne i skogen. «Skyt, Boots», tenker jeg, kanskje litt onskapsfullt. Vi hadde avtalt at Boots skal ha det første dyret, uansett hvem som ga det dødsskuddet. Men rifla hans er taus. Han venter også.

Da glimtet det i sort og gult mellom skyggefulle trær. Var det nå den kom?

Sekundene gikk langsomt.

Så kom den sigende ut av tykningen. Om det var den første oksens mer grålige farge eller det at den sto litt lenger unna som skapte den voldsomme kontrasten, var umulig å si. Men forskjellen var overveldende. Storoksen var mørkebrun, nesten sort. Det blinket gult i det massive geviret mens den gled majestetisk mot det nærmeste og største tjernet. Jeg reiste meg for å få bedre oversikt, støttet venstre arm mot en granlegg og la rifla an med tommelen mellom treet og riflestokken. Avstanden var omtrent 150 meter. Dyret beveget seg sakte. Trådkorset ristet en tanke der det lå bak elgens forbein på omtrent død vinkel. Jeg skjøv fram sikringen og presset avtrekkeren langsomt bakover. Ingen hensikt å vente lenger. Dyret kom ikke nærmere. Og jeg ville ikke ha oksen i vannet før jeg skjøt.

I det samme Sakoen drønnet, krøkte oksen seg sammen, vaklet i sjokk og gikk over ende. Men den lå ikke lenge. Et par sekunder etter var den på beina.

Jeg sendte avsted enda en 16,2 grams Hammerhead mot lungene til oksen. Igjen tok den noen vaklende steg, men gikk ikke i bakken. Isteden ruste den ut i retningen der Boots antakelig befant seg.

Det smalt en gang fra Boots. To. Opphisset og med ringing i ørene, bykset jeg nedover kollen i det lønnlige håp om at oksen lå der nede. Boots hadde gått ut på en liten åpning i skogen og etterfylte magasinet. Men ingen elg var å se.

He is finished, Tor. Han er ferdig. Boots spiller rolig, men mislykkes.

– Begge dine skudd traff godt. Trur det var lungeskudd. Litt høye, men okey.

– Og dine? spør jeg og prøver forgjeves å få sving på en rullings. Bare et nakkeskudd kunne stoppe det sorte lokomotivet på flekken etter at skuddene hadde fått adrenalinet til å pumpe i dyrekroppen.

– Kom så jævlig fort. Prøvde et nakkeskudd, men skjøt over. Det andre …

Ti minutter senere slo jeg en stor sirkel utfra stedet der oksen forsvant. Boots ventet enda en stund før han gikk på sporene. Da jeg er omtrent halvveis i sirkelen, kommer signalskuddet fra Boots. Han har funnet den. Det andre skuddet var et hjerteskudd. Begge mine var høye lungeskudd. Men det viste seg snart at selve skytingen var en enkel jobb sammenlignet med det som lå foran oss.

Blodig polakk

De neste femten timene var et mareritt. Vi var to jegere og hadde en kjempe av en elgokse på  bakken. Et dyr som må flås, parteres og bæres til nærmeste sted flyet kunne plukke kjøttet opp. Det viste seg å være omtrent en kilometer unna, med stivt kratt, bløte myrer og dyp mose i mellom.

Jeg bar, bar og bar elgkjøtt. Boots ba meg huske at ryggen min var fristende for rumlende grizzlymager. Han ba meg ta med rifla på hver eneste tur. Det gjorde jeg også, de første børene. Deretter satte jeg den fra meg så snart Boots var utenfor synsvidde. Så tok jeg den med hver gang inn til slakteplassen og den blodige polakk. Slik ble husfreden opprettholdt. Jeg enset ikke et øyeblikk at jeg oppførte meg som en tulling.

Den eneste trøsten i alt slitet var at Boots hadde det minst like ille. Elgen lå på magen uansett hvor mye vi reiv og sleit, slo tau rundt granlegger, bannet og ropte.

Oksen hadde falt litt over klokka ti om morgenen tredje jaktdagen. Slaktevekta anslo vi til nesten 600 kilo. Geviret målte 163 centimeter på det bredeste.

Langt på natt vinglet lyskjeglene fra to lommelykter seg fram mot leiren. Ingen av oss sa ett ord. Vi hadde vår fulle hyre med å holde oss på beina, sjanglet og snublet. Veien til leiren føles uendelig lang.

Ennå er det mellom 100 og 200 kg prima elgkjøtt igjen på slakteplassen. Det skal vi ta ut i dagene som kommer. Hvis ikke en grizzlybjørn okkuperer slaktet i løpet av natta. Det er kanskje det vi håpte på begge to, selv om ingen av oss sier noe. .

Boots tenner gasslykta når vi er framme.

– Kaffe, Boots?

Jeg har vasket av meg det meste av blodet og trukket av meg gummistøvlene. Jeg håper han sier nei.

– Nei takk. Men har vi mer bourbon?

– Plenty. Vi tar en dobbel en nå. Det fortjener vi.

Vi krabbet i posene først. En skarp en nå kunne være nok til at jeg ikke klarer å

komme meg til sengs.

Trettheten seg inn over oss. Det blir kaldt i natt også.

– Husker du hva du sa første kvelden vi var her inne, Boots? Du sa at den dagenn vi skyter elg, skal vi ha lever og løk til kvelds. Tok du med deg levra til leiren?

– Ligger i sekken. Vi venter med den til i morra, hæ?

-Joda, sier jeg. – Var bare fleip.

Jeg legger meg bedre til rette i soveposen, får fram topplua og drar glidelåsen opp.

– Boots?

– Mmmmm.

-Jeg tror at det er en storokse til her inne. Så du spora vi passerte på veien heim igjen? Knapt en time gamle. Og faen så store!

Boots snur seg i posen. Selv om det er bekmørkt, føler jeg at han ser på meg.

– Nå skal jeg si deg én ting, Tor. Og det er en avtale som gjelder oss begge. Den av
oss som er så kav, ravende idiot at han skyter et slikt monster andre steder enn
akkurat ber inne leiren, får ta seg av både slakting og bæring sjøl. Jeg hadde pinadø
ikke skutt en okse til om’n så hadde stått bare tre meter fra teltet. Nå har jeg Alaska
bull moose langt oppe i halsen. Good night. Sleep tight!

Jeg svarer ikke. Det er ikke stort å si. For nøyaktig slik følte jeg det også da søvnen tok meg den natta.

Kunne vært grizzly

Fjorten dager senere satt vi på rommet mitt på Thunderbird motel i Anchorage. Vår første jakttur ga oss en elg og lærerike dager. Særlig for meg som hadde mye å lære av Boots Kozlowski fra Ohio.

Men en kveld kunne det ha gått galt. Det kom av Boots’ tanker om grizzlybjørn ved leiren. Til hans forsvar skal det sies at det var bjørn tett ved flere netter, men ingen kom inn i leiren.

Jeg hadde tatt en lang tur på egen hånd for å se etter svartbjørn og feilberegnet tiden. Innen jeg nådde fjellsiden ned mot leiren, var det stupmørkt. Jeg hadde lagt lommelykta igjen i teltet og fikk et svare strev med å komme meg ned gjennom krattet uten å henge fast i hvert eneste buskas. Langt der nede var lyset fra leiren. Boots hadde vært omtenksom nok til å henge ut gasslanternen.

Snaue hundre meter fra leiren var det en bjørn rett i nærheten av meg. Jeg hørte et høyt og tydelig «boff?», liksom den spurte hvem som var der inne i mørket.

I slike situasjoner trives vel de færreste. Men jeg hadde ikke noe valg: Det var bare å gå til leiren.

Boots hadde også hørt bjørnen. Det tenkte ikke jeg på. Halvt blendet av gasslanternen tråkket jeg inn i leiren fra det tetteste buskaset bak teltet. Jeg tenkte ikke på å gi varsel om at jeg kom, vaklet nærmere og snublet i teltbardunene.

I samme øyeblikk jeg traff bakken, hørte jeg Boots bevege seg i teltet. Et øyeblikk var det helt stille. Så kom et dempet «klik-kety-klakk» fra .44’en til Boots. Hanen var spent og pekte ganske sikkert gjennom teltveggen og direkte på meg. Nakkehårene mine strittet.

– Ikke skyt! Det er meg!

– Dæven!

Igjen hørte jeg Boots bevege seg. Det klikket dempet da han spente ned hanen.

Har’u tørna, Tor? Komme inn i leiren på den måten! Å pokker skulle jeg tru?

Jeg slengte av meg sekken ved teltåpningen og satte meg ned.

– Jeg vet det, Boots. Det kunne vært en fordømt grizzly.

Største jeg har sett

Jeg planla en ny jakttur. Piloten Gary skulle ha en tur med tomt fly innover på lørdagen. Da kunne jeg få henge på.

– Jeg vet ikke om jeg kan være med. Jeg har alt vært her oppe lenger enn jeg regnet med. Men det skulle vært moro. Vi har hatt såpass uflaks at jeg regner med at en tur til vil gi gode resultater.

Boots og jeg hadde også en helt mislykket jakttur bak oss i tillegg. Det var tur nummer to, som vi kom inn fra igår kveld. Etter elgjakta satte vi avsted til et nytt terreng ved foten av Alaska Range for å jakte svartbjørn og caribou. Den dagen vi kom inn, startet et formidabelt uvær. Halve tiden satt vi og holdt på teltet. Resten av tiden prøvde vi å jakte, men terrenget virket dødt, sikkert på grunn av været.

Vi hadde en kjempesjanse på den største elgoksen jeg i mitt liv har sett. Vi så den fra leiren. Oksen svømte over sjøen vi lå ved og gikk opp sju-åtte hundre meter

unna. Det var bare mulig å komme på skuddhold ved å krysse sjøen på det smaleste. Rett ved leiren vår var det et sund omtrent tre hundre meter bredt, med lang grunne på begge sider. Men vi hadde ikke båt. Vannet var dessuten altfor kaldt til å svømme i.

Det var da ideen slo ned i meg. Gummimadrassen til Boots! Mens Boots satt og så på den svømmende oksen, snek jeg meg inn i teltet. Madrassen var den eneste muligheten vi hadde.

– Hva slags planer har du nå?
Boots hadde dukket opp som en ånd.

– Madrassen er eneste sjanse til å komme over i tide…

Jaktiveren rev og slet i kroppen. Bedre sjanse ville vi aldri få på turen.

– Du vet hvem som eier madrassen?

– Ja. Den er din, svarte jeg og hadde den under armen. Jeg hadde pinadø ikke tid til å stå der å diskutere.

– Vet du at jeg skyter høl i hver pute om du prøver å dra til sjøs med den der?

Jeg måpte. Mannen mente alvor. Han tok madrassen og la den inn igjen i teltet.

– Før jeg åpner kjeften min, så glem elgoksen.

Akkurat der og da trodde jeg Boots var blitt gal. Her går en kjempeelg i land på andre siden av sjøen. Det tar fem minutter å padle over sundet og komme på skuddhold av den hvis jeg brukte madrassen. Så ber han meg glemme oksen!

Boots tok fram whiskyflaska han hadde våget å ta med på denne turen og ba meg ta en støyt. Uten et ord så vi at oksen fikk fast grunn under klauvene. Langsomt vandret den mot land. Mer og mer av den voldsomme kroppen kom til syne over vannflaten. En gigant.

– Se på det geviret, Boots! Oksen vendte hodet i vår retning. Skovlhornene strittet til værs og langt ut til sidene. Den dag i dag er jeg sikker på at den oksen må ha hatt et gevirspenn på nær to meter.

– Heiteste! Hvorfor kunne du ikke låne meg madrassen?

Boots satt stille og så på oksen i kikkerten, til dyret forsvant i tykningen.

– Du vet hvor gammel jeg er, Tor? Treogseksti. Du er ikke mer enn femogtjue. Jeg kunne vært bestefaren din, ikke sant?

Han satte seg ned på en tykk, tørr trestamme på stranden.

– I løpet av åra har jeg sett mye rart. Noen år jobba jeg som livredder på en
strand i Florida. Akkurat det kan være det samme, men jeg har sett mye rar oppførsel
fra folk. Ikke bare som livredder i Florida eller i Stillehavet under krigen, men på
jakt også. Og en ting har jeg lært: Det dyr finns ikke som det er verdt å risikere livet
for å få tak i. Du skjønner nok ikke helt hva jeg mener. Det hadde ikke jeg heller gjort da jeg var på din alder. Men tro meg når jeg sier at du aldri ville klart å svømme mer enn femten meter i det isvannet før du hadde drukna. Og en gummimadrass er et pokker så dårlig framkomstmiddel der ute! Boots pekte utover sjøen.

Og slik endte historien om storoksen.

Fire dager senere, og tre dager før vi hadde avtalt, kom Gary dansende over fjellene med Beaveren.

– Innom for å få en kaffekopp? ropte jeg da flottørene tok strandkanten.

– Nei takk! Jeg skal hente dere. Det er dere vel bare glade for. Regna med at dere hadde blåst bort fra stranda. Værmeldinga spår enda dårligere vær. Vil ikke risikere at dere må bli her over vinteren.

Telepatisk kontakt

Boots satt taus mens jeg lot tankene vandre. Hotellrommet var klamt og jeg satte opp døra. Så rettet Boots seg litt opp i stolen.

-Okey. Skal prøve å bli med deg etter bjørn.  Han plantet den tomme ølboksen i bordet som om han hadde tatt en av sitt livs største beslutninger.

– Jeg må bare innom niesa mi og hente utstyret. Så får vi se om ikke Gary kan fly oss ut i morra. Er pinadø nødt til å dra hjem til kona snart.

Det sies at folk som har vært gift lenge, oppnår telepatisk kontakt. Hvor enn den bedre halvdel er i verden, er det øyeblikk det oppstår tankeforbindelser. Jeg vet ikke om det stemmer. Men i nøyaktig samme øyeblikk Boots nevnte kona, ringte telefonen. Det var kona hans fra Ohio.

Boots så ut som han var tatt med buksa nede. Han rakk verken å spørre hvordan hun hadde  det eller hvordan i huleste hun klarte å spore ham opp på motellrommet til en nordmann.

Hun holdt en enetale på godt over to minutter. Boots sa bare «Ja», «Selvfølgelig», «Ja, jeg lengter hjem».

Dessuten prøvde han å innbille henne at det så sjelden går fly fra Anchorage!

Rett før hun nådde klimaks, holdt han røret ut fra øret slik at jeg også kunne høre tiraden. Beskjeden fra fru Kozlowski i Ohio var klar og tydelig. Boots hadde vært mer enn fjorten dager lenger i Alaska enn han hadde avtalt med henne. Og hvis han nå ikke satte seg på første fly sørover, kunne han bare bli resten av det miserable livet sitt der oppe i Alaska. Dermed var samtalen brutt.

Hørte du det? Boots rettet på brillene.
Tenk hadde hun gitt meg det valget for tretti år siden!

Det var det siste jeg så til Boots. Han ringte meg fredag ettermiddag rett før flyet gikk. Han hadde valgt kona og en pensjonisttilværelse i Ohio heller enn en usikker framtid som sekstiåring i Alaska. Dessuten hadde han handlet gaver til kona, pelsverk og indianske smykker.

– Du veit, det er ingenting som demper gemyttet hos kvinnfolk mer enn sånt.

Dagen etter dro jeg ut på svartbjørnjakt alene. Og Boots hadde rett da han sa at hellet ville snu seg. Til tross for at uværet herjet det meste av tiden, kom jeg til slutt på skuddhold av svartbjørn.

Men det var liksom noe som manglet da jeg kom tilbake til den gamle pelsjegerhytta, bjørn eller ei. Og det var en jaktkamerat som het Aureljan «Boots» Kozlowski fra en liten søvnig småby i Ohio, USA.

I caribouens rike


Jeg har aldri vært særlig begeistret for jetfly. Ikke fordi jeg tror at om Gud hadde ment at vi skulle fly, ville han ha gitt oss vinger, eventuelt flybilletter. Jetfly gir meg en total følelse av hjelpeløshet.
Skulle det voldsomme maskineriet svikte, og det ser vi dessverre eksempler på, har en DC-10 eller en Boeing 747 ikke særlig bedre flyveegenskaper enn det jeg selv har.
Det må være forferdelig å være ombord i et fritt fallende jetfly. Og enhver med flyskrekk, og hvem har ikke det, streifes vel av tanken i blant. Ofte i form av galgenhumor. Hvem har ikke hørt medpassasjerer slå en fleip som denne: «Problemet er å komme opp. Ned er vi garantert å komme.» «Fallet er ikke så farlig. Det kritiske øyeblikket er når vi treffer bakken.»

Ved Bonanza Hills med utsyn mot Alaska Range.

Kort sagt, jeg flyr. Gang på gang. Selv om halve reisen består i å lytte etter endringer i flyduren, og sitte med ytterst følsom mage for alt som smaker av turbulens.
Ved landing sjekker jeg intenst at vingeflapsene, i ordnet rekkefølge, beveger seg som de har gjort ved tidligere vellykkede landinger. Men selve håpet om å overleve vekkes først skikkelig når jeg hører landingshjulene smette i posisjon. Og jeg er ikke i full vigør før jetmotorene reverseres, og flyet takser inn mot terminalen. Først da strømmer endelig en følelse av at jeg tross alt er meg selv, gjennom meg. Også denne gang sto lykken meg bi.

En tid følte jeg forresten et slags velvære ved take-off. Det var rett og slett gøy når tusenvis av hestekrefter skjøt fart i giganten og presset oss mot seteryggene. Så leste jeg at det er den farligste delen av hele flyreisen.
Da var heller ikke det moro lenger.

En-motors småfly derimot, er moro. I et slikt er jeg aldri bekymret i utide, og aldri sett det som viktig å sjekke og dobbeltsjekke og dvele ved mulighetene for undergang og død. Ikke for det, en bush-tur i Alaskas villmark i småfly kan være dramatisk nok.
Men dramatikken utspiller seg mer i situasjonen. Man småsvetter ikke fra man står opp om morgenen, eller verre, fra man går til sengs kvelden i forveien. For så, uten å ha sovet nevneverdig, å hive innpå hva man har for handa for om mulig å «kjøle ned» angsten nok til å gjennomføre en jetreise. Om ikke med verdighet, så for å komme seg dit en skal.

I småfly har jeg opplevd å stupe gjennom hull i skydekket og skjene ristende og dansende mellom fjelltopper og langs dalsider, noen ganger bare få meter over tretoppene, eller over skydekket med bare noen fjelltopper til å navigere etter.

Jeg har sjelden tenkt på at det bare er én eneste motor som holder oss i lufta, og at svikter den, er bakken neste. Det har aldri falt meg inn å frykte at motoren skulle stanse under take-off fra en innsjø eller at den skulle svikte når skydekket lå som en grøt under oss.

Hvorfor? Kanskje er det rett og slett landskapet man flyr over. Det er alltid så fascinerende og vakkert at der jetreisen bare er en måte å forflytte seg på, er en småflyreise en opplevelse i seg selv.

Småflyene går atskillig saktere enn de store jetflyene. Forholdene er så mye mer oversiktlige. Du både ser, kjenner og stoler på bushpiloten ved stikka. Du vet også at disse småflyene kan lande med død motor, dersom piloten vet hva han gjør.
På reisene i Alaska har det blitt mange timer i lufta med småfly. Maskinene har hovedsakelig vært det større Cessna 206-flyet og den enda større Beaver’en, den kjente arbeidshesten til de Havilland fabrikken.

Den piloten finnes ikke som ikke lovpriser Beaver’en. Som sjøfly kan den lastes ned så tungt at pilotene sier: «Flyter’n, så flyr’n også.» Den er utrolig pålitelig, driftssikker og solid. Faktisk har dette langsomme, en-motors flyet vært en av støttespillerne i det amerikanske luftvåpenet gjennom flere kriger, ikke som kampfly, men altså som arbeidshest. Dem trengs det som kjent mange av i enhver krig.

Tøffe forhold
Så måtte det naturligvis komme en dag hvor jeg skulle oppleve en av disse maskinenes kvalitet.
Jeg hadde vel visst det lenge. I flere av fjellpassene i Alaska Range hadde jeg sett havarerte Piper Cubs, Super Cubs og en og annen Cessna. Noen har ligget havarert midt i ei fjellside, andre merkelig nok rett ved vann eller sletter som har sett ut til å være store nok til trygge landinger.

Don og Gary hadde fortalt at det oftest dreide seg om privatfly. Det er alltid noen som gir blaffen i værvarslingen, folk som har bestemt seg for flytur kommende weekend. Basta! Så fikk meteorologene mene hva de ville om været.

Med mål og kurs fastlagt og familien i flyet, tar de av sted. Kanskje var det strålende solskinn og glimrende flyvær i Anchorage-området, men midt i et fjellpass kommer tåka, lav og truende, veltende fram foran flyet.
De opplever naturen på sitt mest utrivelige, sett fra et småfly. Piloten blir tvunget til å snu. Men i mellomtiden har været også endret seg bak flyet. Tåka ruller inn, eller skydekket tetner til og går langt under fjelltoppene. Da er de fanget. Er de ikke kjent i området, er det alvorlig fare på ferde. Det nytter lite å gå over skydekket hvis de ikke vet hvor fjellsidene er eller hvilke fjell som stikker opp.

Første betingelse for å fly sikkert i Alaska, er å kjenne området man flyr i. Ikke alle privatflyvere gjør det. Så skal en ha respekt for værvarslingene. Været kan endre seg på et øyeblikk. Strålende sol på en side av en fjellkjede gir ingen garanti for at vinden ikke uler i åtti kilometer i timen på den andre siden.
De fleste profesjonelle bushflyverne kan faget sitt. Men også de kan gripes av panikk. Hvert eneste år går taxifly i sjøen eller i en fjellvegg i områdene omkring Anchorage og andre steder i Alaska. De fleste ender med tap av menneskeliv.

Selv har jeg bare én gang opplevd en situasjon hvor vi kunne ha endt i et flyvrak i ei fjellside. Det som reddet oss den gangen, var en isende kald pilot som kunne jobben sin, Gary i Alaska Air Guides.

 

Viktigste viltet
– Er jegerne dine klare, Tor?
Don ropte til meg fra hangaren hvor han hadde plukket fram en sovepose og noen liggeunderlag. Litt utstyr måtte vi, til tross for nitide forberedelser i Norge, låne av Don for å bli klare til årets jakt.
– Trond og Terje er klare. Resten av oss trenger en halvtime til! ropte jeg tilbake. Vi må være sikre på at vi har med alt.

Året er 1979, og vi er blitt kjent med hverandre gjennom en liten annonse jeg hadde i bladet «Våpen» sist Vinter. Jeg etterlyste folk som ville jakte i Alaska.

Trond Wickstrøm fra Svalbard, Terje Høyseter fra Espeland utenfor Bergen, Ragnar Øye fra Nesbyen og Stein Bastiansen fra Skien, reagerte, og tok kontakt.
Med unntak av Stein, som bodde bare noen mil fra meg, har vi alle holdt kontakt over telefonen fra vinteren av. Stein og jeg hadde truffet hverandre flere ganger i løpet av våren og sommeren. Stein tenkte å kombinere jakta med å besøke ei søster i Vancouver i Canada.

Selv hadde jeg to jaktreiser til Alaska bak meg, og en følelse av å ha gjort de fleste tabbene. Forutsatt at jeg fikk med erfarne jegere, mente jeg at jeg kjente nok til jakt i Alaska til at jeg kunne spørre andre nordmenn om å bli med. Boots hadde vært en alle tiders jaktkamerat året i forveien, men ikke noe var bedre enn å være sammen med andre nordmenn under jakta.

Alaska Air Guide’s Cessna 206 brølte øredøvende da den tok av fra Lake Hood med Terje og Trond som passasjerer. Foran dem lå en nesten to timers flytur over til vestsiden av Alaska Range.
Ragnar, Stein og jeg skulle inn i det samme området, et par dagsmarsjer unna dem. Trond og Terje er ute etter svartbjørn og elg. Vi andre har bestemt oss for å jakte caribou, amerikansk villrein, den første delen av jakta.

Caribou’en er tundraens og de nordamerikanske indianernes storvilt. Det var Stein som tente meg på å jakte caribou, en sommerkveld vi så lysbilder fra fjorårsjakta.
– Du har jakta elg og svartbjørn i Alaska, ikke sant? spurte Stein.
– Ja. Har bare blitt til det. Bjørn er liksom noe spesielt, da. For meg også. Og elgene i Alaska er jo så forbanna store, nesten dobbelt så store som de norske.
Stein tok en dyp slurk av kaffen, før han stirret meg rett i øynene. Han er psykiater. Vi vanlige dødelige uten medlemskap i Lægeforeningen føler oss umiddelbart på defensiven når slike folk ser oss i øynene. Hvem vet hva de kan finne på?
– Har du aldri jakta caribou?
Jeg ristet svakt på hodet og forble taus en stund. Jovisst hadde jeg tenkt på caribou.

Mange ganger. Men jeg hadde aldri fått sjanse til å jakte dem. For meg hadde det bare vært elg og bjørn. Det var disse dyrene jeg forbant med Alaska. I det minste på jakt uten guide.
Stein berørte også et annet poeng. Jeg hadde oppdaget ganske raskt at jeg ikke var noen troféjeger. Kanskje jeg var det da jeg første gang dro til Alaska. Intet sto høyere da enn å kunne komme hjem til jaktkameratene med et bjørneskinn eller ei stor elgkrone, synlige og håndfaste bevis på at jeg virkelig hadde opplevd det forjettede land.

Stein og Ragnar før jakta.

 

Det er vel vanskelig å beskrive hva en virkelig føler. Hvordan forteller du en nordmann at bare flyturen gjennom Alaska Range var verdt hele reisen til Alaska? Hvordan forteller du det så folk forstår at bare vissheten om å være fjorten dagsmarsjer fra folk, isolert, i uberørt natur, er nok til at du synes Alaska-turen var verdt hver eneste krone? Hvordan forteller du ihuga jaktkamerater at i det øyeblikket flyet har satt deg ned og er dratt tilbake, når leiren er satt opp, sola skinner og kaffen putrer, og du vet du er isolert fra verden forøvrig, så er det i seg selv nesten en like stor opplevelse som å felle den største elgokse?

Det er vanskelig å fortelle jaktivrige kamerater at en Alaska-tur ikke måles i antall vilt eller størrelsen på viltet du feller.

Det blir ikke lettere når de fleste nordmenn, i sin tid også jeg, går i den tro at i Alaska kryr det av all slags vilt. At det nærmest bare er å sette seg utenfor teltet og vente på at en bjørn skal stikke innom, eller at en elg skal svømme over innsjøen der leiren ligger.

Sannheten er en helt annen. Du må gå langt for hvert eneste vilt du får. Det er glissent med dyr, store avstander og få muligheter til å oppdage vilt i kikkerten. Det er sjelden du får mer enn et par gode skuddsjanser. Tar du ikke vare på dem, drar du tomhendt hjem.
– Caribouen, fortsatte Stein – den er noe langt annet enn de skrinne reinsbukkene på vidda. Der borte er det store dyr. Elg og bjørn er greit nok. Men de er ikke så typiske for Alaska som caribouen. Det er den folk har levd av i uminnelige tider der borte. Hvis jeg får med meg et trofé derfra, håper jeg det er ei cariboukrone.

Motorkutt!
Været i Anchorage var som tatt fra et prospektkort da vi lettet drøyt tre kvarter etter Terje og Trond. Den siste værmeldingen og pilotrapporter fra fjellpassene og vestsiden meldte fint vær hele veien.
– I dag må dere ha kameraene klare hvis dere vil ha bilder fra passet, sa Gary idet vi nærmer oss fjellkjeden. – Puss godt av vindusruta og dere får strøkne bilder: Det er veldig urolig luft over toppene, så vi flyr lavt. Ser vi fjellsau, skal jeg prøve å gå så nær at dere får noen gode skudd av dem.
Beaver’en brummet monotont innover i passet. Gary fløy bare fem-seks hundre meter over bakken. Vi gikk så lavt at vi også kunne se elg eller bjørn om det skulle være noen der.
– Trur vi tar en snarvei! ropte Gary til Stein, Ragnar og meg.
Omtrent halvveis i Lake Clark-passet tok han av inn gjennom et trangt dalføre som skjærer i mer nordlig retning.
– Sparer mer enn tjue minutter!

Dalen var knapt en halv kilometer bred. Steile fjellsider ender i snøkledde, spisse topper. Etter dalbunnen å dømme måtte det en gang ha vært en stor elv her. Nå var det bare stein og kratt tilbake, og en liten bekk som sildret over steingrunnen. Mellom to fjell sørvest for oss så vi enden av en liten isbre.
Dalen svingte brått mot vest. Foran oss reiste det seg en fjellegg som delte det trange passet i to. Den strakk seg over åtte hundre meter i været. Gary dro i stikka for å komme opp og over eggen.

Så akjedde det.

Gary hadde såvidt fått flynesa opp. Stein hadde akkurat tent en Rothmans. Han så bort i en av fjellsidene. Jeg satt bøyd mot gulvet og prøvde å legge kameraet ned i bagen. Ragnar så framover mot eggen som var en halv kilometer unna nå.
Motoren ga fra seg noen korte host.

Det virket som den fortvilet forsøkte å holde seg i live. To-tre host til. Så var den stille.
Nå skjedde det altså! Det Store! Med oss! Motorkutt! Jeg så at også Stein straks oppfattet situasjonen. Dette var trolig slutten!
I flyet var det uhyggelig stille. Vi hørte bare hvislingen av lufta mot flyskroget og en svak susing fra propellen som ble drevet rundt av luftmotstanden.

Plutselig grep jeg meg selv på god vei inn i Fader Vår. Deretter var jeg like brått over på det aldeles vanvittig meningsløse i å miste livet her inne. Og ikke minst hvor dypt urettferdig det var at det skjer på vei inn til jaktområdet. Vi kunne i det minste fått anledning til å jakte først!
Etter at de første, forvirrede, fortvilte tankene hadde fart gjennom hodet, dreide alt seg om én ting: Hva Gary kan gjøre for å unngå katastrofen. Han visste bedre enn oss hvor alvorlig situasjonen var.
Fjelleggen kneiset høyt der oppe. Den trofaste Beaver’en gled med død motor gjennom lufta. Dalbunnen og fjellveggen nærmet seg faretruende hvert sekund.

Gary hadde fortalt at alle piloter var klar over faren for motorkutt. Flere ganger hadde han og de andre flyverne øvd seg på å lande med død motor. Men hva hjalp det oss nå! Her er jo ikke annet enn steinrøyser å lande i!
Gary jobbet intenst for å få startet maskinen. Fjellveggen syntes å være bare noen meter unna. De bratte dalsidene gjorde at det føles som om vi fløy i bunnen av et kremmerhus.
Så slapp redselen og fortvilelsen taket i meg. Jeg ante ikke hvorfor. Men det må fremdeles være en sjanse! Gary har i hvert fall ikke gitt opp.
Underlig nok er jeg selv kommet til et punkt hvor jeg innser at sjansen for å komme helskinnet fra det er mindre enn at vi går i fjellveggen. Det gir meg en merkelig, fremmed følelse av likegyldighet.
Akkurat da satte motoren i et voldsomt brøl. Gary kastet flyet brått til venstre. Jeg sat

klistret til flyvinduet og så rett ned i dalbunnen. Vi kunne treffe busker og kratt hvert øyeblikk.
Gary trakk alle hestekrefter ut av Beaveren. Skulle vi klare oss allikevel?
Ubevisst løfter jeg beina fra gulvet og trakk sikkerhetsbeltet til av alle krefter. Det går noen uendelige lange sekunder. Det var neppe mer enn ti, femten meter mellom flottørene og tretoppene under oss på det nærmeste.
Men nærmere kom vi ikke. Øyeblikket etter rettet Gary opp flyet og satte kursen tilbake i dalen. Så sirklet han langsomt opp mot ett tusen meters høyde og setter avsted på nytt for å passere fjelleggen. Vi går mye høyere enn nødvendig.

Andektig stillhet
Det var tre tause nordmenn som fløy med Gary de neste minuttene. Stillheten var andektig, som om vi var redde for at et lite ord kunne få motoren til å stoppe på nytt.
Først da passet lå langt bak oss og vi hadde et titalls innsjøer under oss, våget jeg å bryte stillheten.
– Alt okey nå, Gary?
Han nikket og peker mot en av bensinmålerne.
– Det var den jævelen som holdt på å ta knekken på oss.
Jeg forsto ikke hva han mente før han fortsatte:
– Nåla hengte seg opp. Da motoren stoppet, påsto den at jeg hadde 
over fem gallons igjen. Akkurat som den gjør nå. Kjørte rett og slett tanken tom.
Flyet starta igjen da jeg slo over på den andre tanken…

Gary pustet dypt. Han sa ikke mer.
 En snau halvtime senere, etter å ha fløyet over myrdrag, fjellpartier og tundra,
satte Gary oss trygt ned på et lite vann ved nordenden av et stort fjellplatå. Klokka var nærmere to på ettermiddagen da vi tok vannet og takset mot land.
– Bonanza Hills, sa Gary. – Godt caribouland. Det er sikkert flere flokker på
platået bak oss.
Han peker nordover, mot den store innsjøen Whitefish Lake som vi visste lå langt der borte.
– Dyra trekker fra platået sør for dere og over hit. Det er lite vann der oppe. Vær oppmerksomme på at det ofte kan komme dyr ned for å drikke.
Vi lastet ut av flyet. Et kvarter senere var Gary klar til å dra tilbake. Han eller Dale, en annen pilot, skulle komme inn og fly oss til et annet terreng om åtte dager. Dessuten droppet de innom hvis de ellers var i området. Det var for å hente ut cariboukjøtt, hvis vi hadde noe. Slakt holdt seg ikke lenge her inne dersom sola ville steike like mye i dagene framover som den gjorde denne dagen.

Jeg hjalp Gary med å skyve flyet ut på dypere vann.
– Var’u redd da motoren stoppa, Tor? Gary setter de brune øynene i meg. Det koster meg ikke noe å svare ja. Jeg var livredd. Gary smiler svakt under mustasjen.
– Godt å høre. For det var jeg også. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Og jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve det med Beaver’en.
Han hoppet opp på venstre flottør og åpnet flydøra. Nærmest symbolsk slo han knyttneven mot flykroppen.
– Regn med at en Cessna henter dere. Bann på at jeg skal få sjekka denne maskinen fra propelltupp til haleror før den flyr folk igjen!

Flere cariboustammer
Leiren vår ved Bonanza Hills lå ganske nær stedet der Koktuli River har sitt utspring, en del av et elvesystem som domineres av den lange Mulchatna River.
Mulchatna, som løp ut i havet mer enn 300 kilometer lenger sør, var regnet for å være en av de beste fiskeelvene i denne delen av Alaska. Alle laksearter gikk opp i løpet av våren og sommeren. Blant regnbueørretene i elva fantes eksemplarer på mer enn fem kilo. Dessuten var det rikelig med røye og andre fiskearter både i Mulchatna og i de mange sideelvene.

Mulchatna var også navnet på den cariboustammen vi jaktet på. Stammen var i vekst, men var for et par år siden nede i omtrent to tusen dyr. Trekkruten gikk fra Denali i nord langs vestsiden av Alaska Range til Alaska Peninsula i sør. I sørenden av trekket gikk flokken nesten inn i området til den enda større Alaska Peninsula-stammen. Som talte hele 15 000 dyr og trakk over hele den lange halvøya.

Den var likevel ikke den vestligste bestanden i Alaska. Ute på den lille øya Adak på Aleutene er det innført caribou. Bestanden holdes på omtrent 200 dyr ved hjelp av sterkt regulert jakt. De gode beiteforholdene der gjør at dyrene på Adak kan bli atskillig større enn andre steder i Alaska. Det er felt bukker der med slaktevekt på over 250 kilo.
De fleste trofeer og gevirer i toppklassen har i de siste årene blitt tatt fra bestanden på Alaska Peninsula. Men også i Mulchatna-stammen fantes det store dyr.

Til sammen finnes det mer enn en halv million caribou i Alaska. Flere steder i Alaska, fortelles det at dyrene er som ånder. Et landskap som ligger øde den ene timen, kan i løpet av den neste være en levende masse av dyr og struttende gevirer.
Men slik er det langtfra i hele Alaska. Bare i de nordlige, arktiske områdene, nord for Brooks Range, kan caribouen finnes overalt. Her trekker to store stammer med ruter som dekker hele nordområdet. I vest er den vestarktiske stammen som teller noe under sytti tusen, men med en viss nedgang de siste årene. Den andre og største flokken, Porcupine-stammen, er oppkalt etter den kjente elva Porcupine River. Alaska deler den med Canada.

Den teller mer enn 100 000 dyr og beskattes på begge sider av grensen.
Til sammen finnes det 13 forskjellige cariboustammer i Alaska, men i store deler av staten finnes det ikke. De største områdene utenfor trekkrutene er vestkysten fra Nome og ned til Alaska Peninsula og innlandet mellom Yukon River og Brooks Range, fra Nome i vest til Fairbanks i øst. Det finnes heller ikke caribou langs kysten fra Anchorage og sørøstover, med unntak av en liten stamme som er satt ut på Kenai halvøya. Den teller i overkant av 350 dyr og er i kraftig vekst.

Caribou!
Det var tredje jaktdagen vår. Ragnar og jeg lå langflate på en liten knause et stykke oppe i fjellsiden mot det store platået. Det er uvanlig varmt til å være i begynnelsen av september, og ikke et eneste vinddrag i lufta.
Et par hundre meter over oss fløt en hvithodeørn på luftstrømmene. Kanskje fristet slakteplassen etter den store caribou-bukken til Stein? Eller speidet den kanskje etter jerper inne i skogen, eller små, lynraske jordekorn?

I kikkerten kunne vi såvidt skimte slakteplassen etter gårsdagens felling, omtrent en kilometer unna på andre siden av innsjøen for leiren vår, i vestre del. Det var grizzly i området, noen få svartbjørner, og trolig fulgte ulvene med caribouen i trekket. Var vi heldige eller uheldige, kunne slakteplassen trekke til seg grizzly eller svartbjørn.
Vi hadde ikke anledning til å felle grizzly. Vi hadde verken lisens eller guide med oss. Og ingen utlending kunne felle grizzly eller brunbjørn i Alaska uten å ha med en registrert guide. Det kostet mer enn vi hadde råd til den gangen.     Men bjørnebilder kunne ingen hindre oss i å ta – hvis muligheten kom.

Sjansene var mindre for at en svartbjørn dukket opp. De trivdes best i sørhellinger hvor vegetasjonen med bær og planter var rikere. Vi lå på nordsiden av fjellplatået. Derfor var det lite svartbjørnspor å se.
Caribou så vi allerede andre jaktdagen. Først hadde ei simle kommet til syne på østsiden av innsjøen. Dyret gikk raskt og målbevisst i retning av fjellene bak oss.

Bare noen timer senere så vi en bukk på vestsiden. Den gikk mer langsomt og stanset ved vannkanten. Avstanden fra leiren der vi satt og over til dyret var kanskje fem hundre meter. Geviret virket stort, selv på den avstanden.

Stein reiste seg, tok rifla og satte avsted mot et nes hundre meter fra leiren. Det skrumpet inn avstanden over vannet fram til bukken til i overkant av 350 meter. Stein la seg godt til rette, skrudde Leupold kikkerten opp på 7 gangers forstørrelse og ventet til bukken sto med bredsiden til ham.
Noen ulidelig spennende sekunder fulgte. En stund tenkte jeg å bakke opp med et skudd, hvis Stein valgte å skyte, men avstanden var for lang til at jeg kunne skyte sikkert. Jeg hadde trent jevnt med .338 Sako rifla, men ikke på lenger hold enn 225-250 meter. Rifla var innskutt på 200 meter, og avstanden fram til bukken var nesten det dobbelte. Kort sagt, ville det ha vært en halseløs sjanse med minimale muligheter for treff.
Stein derimot, hadde en helt annen treningsbakgrunn. Med sin flatskytende Sako i .300 Weatherby Magnum, spesielt kamret for patronen av Sako-fabrikken i Finland, hadde han sommeren gjennom, regelmessig trent på å skyte på lange avstander. Han hadde kontrollskutt rifla på hold opp til 500 meter. Det jeg hadde sett av øvelsesskytingen, tydet på at han var bestemt på å bli en meget habil langtholdsskytter.
Han brukte hjemmeladd ammunisjon med maksimalladninger, og rifla kunne sette fem skudd innenfor et kronestykke på 150 meters avstand.
Vi kjente den omtrentlige avstanden over til den andre siden. Den blanke vannflaten og den klare høstlufta kunne ikke narre Stein til å feilvurdere avstanden med særlig mange meter, noe slike forhold ellers lett kan gjøre.
Likevel hadde både Ragnar og jeg følt en viss usikkerhet da Steins pekefinger presset mot avtrekkeren. 350 meter – trolig enda mer – var mye lenger enn avstander der Ragnar og jeg kunne skyte forsvarlig.
Straks bukken hadde bredsiden til, kom det piskende, skarpe smellet fra Sako’en.
Bukken sto stille et ørlite øyeblikk. Så forsvant den ut av syne.
– Treff, sa Ragnar. Stein nikket og reiste seg.
– Soleklar bom, repliserte jeg og møtte hoderistning og flir fra de to andre.
Ragnar, som brukte kikkerten, påsto at han hadde sett tydelige trefftegn på dyret. Stein hadde sett det samme.
Jeg mente fortsatt at det var en bom da vi kort etter la i vei langs vannkanten.

En snau halvtime senere var vi på treffplassen. Caribouen lå ti meter unna. Med lungeskudd og full gjennomskyting av Nosler Partition-kula.
Så fort vi begynte på slaktingen, var det som om naturens minste vesener våknet fra dvalen. Plutselig var de overalt. Mygg, fluer på størrelse med sukkerbiter, og andre ørsmå slektninger, som til da ikke hadde plaget oss det minste, gikk løs på oss og på slaktet. Vi vekslet mellom å slå fluer, smøre oss med myggolje og få bukken slaktet og partert.
Myggoljen viste seg å være like viktig som kniven for å få til et ferdig slakt. Den virket også på de iltre små fluene som beit straks de traff på menneskehud.
Tre, fire timer senere var kjøttet i leiren. Vi hadde kjøpt spesielle lintøyposer til slaktet. De var luftige, men samtidig så tette at insektene ikke kunne komme gjennom. Vi ønsket ikke flueegg i slaktet. Som ekstra sikring hadde vi med oss rikelig med pepper som yi gned inn i kjøttet før vi puttet det i posene.
Den velprøvde peppermetoden viser seg å være tilstrekkelig til å beskytte kjøttet mot insekter. Med lintøyposer i tillegg kunne bare solvarmen ødelegge det før Gary eller Dale kom og plukket det opp.
Allerede andre kvelden ved Bonanza Hills stod indrefilet av caribou på menyen. Jakta kunne ikke ha startet bedre.

Bukken ved vannkanten
– Caribou! sa Ragnar lavt. Vi lå langflate på en skogkledd høyde. Han hadde kikkerten for øynene og så mot et sted til venstre for oss. Mellom oss og dyret var det 6-700 meter med småkoller, , myrer, pjuskete skogsholt og et utall småkratt.
Jeg lette etter dyret i Leitz-kikkerten.
– Nei, ikke der, Tor. Lenger til venstre!
Ragnar hadde reist seg halvt opp. Han pekte mot et sted mellom fjellsiden og noen småtjern nær vestenden av innsjøen.
– Den må ha kommet ned skaret, fra toppen. Kanskje den skal ned å drikke.
Jeg så den nå, en bukk. Og den var ikke liten.
Vekselvis kom den til syne og forsvant bak busker og småknauser. Det så ut som om den fløt over bakken. Geviret struttet opp og bakover. Den travet i retning småtjernene.
– Trur du har rett i at den skal ned for å drikke. I alle fall satser vi på det! sa jeg og reiser meg.
Øyeblikket etter var vi på vei mot tjernene. Vi holdt god fart, og var trygge på at bukken ikke kan høre oss. Dessuten var det vindstille. Kanskje med et umerkelig trekk mot oss. Verken menneskelukt eller lyder kunne skremme dyret på denne avstanden.
Før vi dro fra leiren om morgenen, diskuterte hvordan vi skulle legge opp dagen. Over kaffekoppene var det enighet om at det mest fornuftige måtte være å finne ut om dyrene oppe på platået kom ned for å drikke.
Vi hadde sett flere simler og ungdyr streife langs innsjøen for å drikke og deretter at de forsvant opp skaret, en av de farbare veiene opp i høyden. Det var bare et tidsspørsmål før en bukk dukket opp.

 

Med første bukk til McLenna.

Stein kunne ikke være med og bestemte seg for å bli i leiren. Han var opptatt med trofeet sitt. Han ville ha hele hodet på caribouen utstoppet. Det betydde finflåing, salting og fortsatt finfjerning av så mye kjøtt, fett og slintrer som mulig. Han ville bruke timer i dagene som kom på å bevare trofeet sitt til han kunne levere det til preparant i Anchorage.
Ragnar og jeg besluttet å holde oss i lavlandet. Fra de største kollene og fra fjellsiden var oversikten god nok til at vi kunne få øye på dyr. Dessuten var det et annet og viktig moment med i bildet: Felte vi dyr nede ved sjøen, ville det spare oss for lange turer med kjøttbører. Felte vi en stor bukk på snaufjellet, betød det at kanskje 130-140 kilo kjøtt måtte bæres ned til innsjøen.
Ingen hensikt i å slite mer enn nødvendig.
“Er bukken virkelig kommet ned for å drikke, har jaktstrategien vår lykkes på alle punkt hittil!” Rakk jeg akkurat å tenke.
– Pokker så hett! Ragnar stoppet, heiv etter pusten og rev av seg jakka.
Vi var så nær vannet at vi måtte begynne å bevege oss mer rolig. Til da hadde vi ikke tatt hensyn til hvilke lyder vi laget. Vi har tråkket gjennom treklynger og krattbelter, kronglet oss fram mellom granlegger, vasset over myrer og bannet når støvlene huket seg fast i stive krattgreiner og skjulte kvister i lyngen.
I et lite søkk mellom to knauser hadde vi sett ferske spor etter svartbjørn.   Hadde den vært der da vi kom brasende, var den sikkert over alle hauger rett ettetpå..

Ragnar fikk først utsikt over det ene av tjernene. Øyeblikket etter vinket han på meg og pekte mot noen store kratt som skjulte vannkanten bakenfor. Vi så krusninger på overflaten. De kom fra vannkanten bak krattet. Og det var ikke vinden som skapte dem.
Ragnar var ikke gamle karen, under tjue. Likevel hadde han en evne til å se vilt som få andre jegere jeg kjente. Også ved flere anledninger senere, viste det seg at han hadde øye for det som beveger seg i naturen. Ikke bare caribou, men alt, fra jordekorn og pinnsvin til elg og svartbjørn.
– Ragnar! Vil du prøve på’n?
Jeg hvisket så lavt at det er såvidt han hører meg. Han ristet på hodet.
– Nei. Prøv du. Jeg legger meg på en plass med oversikt. Skyter hvis noe skjærer seg.
Forsiktig beveget jeg meg mot tjernet. Et øyeblikk tenkte jeg på om jeg skulle spørre Ragnar en gang til.
Jeg slo det fra meg. Ville han ikke, så vil han ikke. Hvilke grunner han enn hadde, ble hans sak. Jeg risikerte i alle fall ikke å la muligheten forsvinne fordi vi ikke kunne bestemme oss for hvem som skal prøve å komme på hold. Vi hadde ingen garanti for at vi fikk flere sjanser.
Det gikk ei myr et stykke ut i tjernet rett nedenfor meg. Kom jeg meg ut dit uten at bukken oppdaget meg, fikk jeg skuddsjanse. Fra ytre kant av myra ville jeg kunne se forbi det krattkledde neset som skjulte dyret.
Jeg tok de første skrittene ut på myra, langsomt og forsiktig for å unngå at støvlene mine gjorde svuppende lyder.
Krattet skjulte meg for caribouen. Bølgene avslørte fremdeles hvor den sto.
Det var snaue seksti meter mellom meg og krattet da jeg begynte å bevege meg mot det ytterste punktet på myra.
“Ti, femten meter lenger ut nå, så -…”
Bølgene fra bukken ble kraftigere. Det måtte være rett før jeg så den. Men da vil leden også kunne se meg.
Jeg sto på ei flytende, vaklende myrtunge og prøvde å finne en stødig skuddstilling.

Jeg huket meg godt ned og beveget meg sidelengs de siste meterne. Ble skuddvinkelen skrå, kunne holdet være i drøyeste laget for et sikkert skudd fra stående. Ved å huke meg ned og smyge sidelengs, kan jeg komme raskt ned i sittende stilling uten for mange bevegelser. Da skjøt jeg stødigere.
Det tok nesten et halvt minutt.
Idet jeg var snaue fem meter fra myrkanten, så jeg den.
Bukken sto helt i vannkanten, sytti-åtti meter unna, og hadde hodet vendt i min retning. Skuddet ble litt vanskelig, skrått forfra. Hele tiden så bukken i min retning. Den været fare.
Med langsomme bevegelser kom jeg meg i stilling. Merket knapt at buksebaken ble våt av myrvann. Jeg brukte en sittende, såkalt indianerstilling. Albuene hvilte mot knærne. Retikkelen lå i brystet på dyret, som virker som det begynte å føle uro.
Det må bli nå eller aldri!
.338-patronen brølte. Sakoen slo hardt mot skulderen.
Oksen viste tydelige tegn på at det var truffet. Den beveget ikke en eneste klauve før den gikk over ende: Kula hadde gått inn i venstre siden av brystet på bukken, skrått gjennom kroppen og ut igjen bak ribbeina på høyre side.
Det var vår andre caribou, og min aller første. Slaktevekta var over hundre kilo.
– Det kaller jeg skikkelig jakt! sa Ragnar etter at vi har lagt bukken til rette og
skal til å begynne slaktingen. – Og det var jaggu minst like spennende å se på for
meg som det må ha vært for deg. Var et perletreff. Hele dyret stivna, jo!
Ragnar la inn en snus.
– La meg oppå kollen der borte, fortsatte han og pekte mot andre siden av tjernet. – Så både deg og bukken heile tiden. En stund trudde jeg at den ville dratt før du fikk skutt, men så roa’n seg igjen.
Jeg nikker og tar fram tobakkspakka. Alt gikk etter boka, og vi hadde flaks i tillegg. Så var det bare å håpe på at vi ikke har brukt opp alt jakthellet.

– Så du forresten reaksjoenen til bukken da du traff den? Den skjønte aldri hva som skjedde! Jaggu er det kraft i .338’n din.
Jeg tente røyken.
– Visst er det kraft, svarte jeg. – Det er noe annet enn de ertebørsene du og Stein drasser på. De holder ikke te’ annet enn hara og jerpe. Bukken til Stein kreperte nok fordi den hadde dårlig hjerte. Sto jo og ante fred og ingen fare da det plutselig smalt. Samtidig sneide kula til Stein innom. Eller kanskje den snubla og brakk nakken da den prøvde å stikke av?
Jeg flirte og tok fram flåkniven.

Kvelden i forveien hadde vi hatt en lang diskusjon om patroner. Både Stein og Ragnar hadde våpen i .300 Weatherby Magnum. Jeg, med min .338 Sako, var naturlig nok kommet noe på defensiven. Stein og Ragnars bevis på deres patrons egenskaper på lange hold hang i en lintøypose ved leiren.
Ragnar flirte og sender ei lang, brun snusstråle i retning tjernet.
– Vent til det blir min tur. Jeg skal snike meg skikkelig innpå ein. Så skal du se
patron som gjør jobben på alle hold, fra munning til horisont!
Ragnar smilte fortsatt: – Men ta den for Stein om at bukken hans snubla og knakk nakken fordi den blei skremt av skytinga hans. Så skal jeg smøre tjukt på om skuddet ditt. Kanskje vi kan få hissa opp psykiateren vår litt…

Kjøtt og trofeer til leiren.

 

Kjøtt i massevis!
Stemningen i leiren var enda et hakk høyere denne kvelden. To effektive jaktdager og to caribou. Mer lovende kunne det ikke bli. Om fem dager kom midlertid Alaska Air Guides og flyttet oss over i nytt terreng. Vi burde ha plenty med tid til å jakte på den tredje bukken vi kan felle.
Sola hadde gjort vesthimmelen rød før Ragnar og jeg var tilbake i leiren etter det andre cariboufallet. Bukken var slaktet, delt og hengt i viltsekk nede ved innsjøen, klar til å bli fraktet ut.
Stein hjalp oss å bære kjøttet, men dro tidligere tilbake til leiren for å lage dagens middag. Stein hadde opplagt et visst talent for matlaging.
Allerede første kvelden hadde han autoritært utnevnt seg selv til sjefskokk.   Jeg kunne til nød få delta på frokosten, men de større kveldsmåltidene skulle være hans, ene og alene.

Det småputret fra en stor kjele på Coleman-brenneren. Det ble bare overdøvet av Ragnars påstander om at han også mestret å lagre gode, saftige biffer og mer til.
På menyen sto caribousuppe. Vi visste ikke om det var fleip eller alvor. Tidligere på dagen hadde Stein skutt to jerper med revolver. Det var for lite til et måltid alene. Derfor hadde han puttet dem også i suppa.
Nok en solskinnsdag, med temperatur som hørte hjemme midtsommers, var over. Men straks sola gikk ned bak fjellene, merket vi høstlufta. Temperaturen sank til under ti grader pluss på bare få timer. Midt på natta var det neppe mer enn to-tre varmegrader.
Veden fikk bålet til å brenne kraftig. Det begynte å skumre. Suppekjelen var halvfull og tre trette nordmenn dro seg i lyngen, stappfulle av mat, og varme av bålet..
Vi ville ikke ha vært mye jegere om vi ikke gjennomgikk den vellykkede jakta gang etter gang. Stadig nye detaljer dukker opp i tankene våre: Pinnsvinet som braste ut av krattet rett ved Ragnar og meg da vi listet oss innpå bukken, eller jerpene som kikket uinteresserte ned på oss fra et grantre da vi beveget oss forsiktig for å komme på skuddhold.

Og vi diskuterte selvsagt hva som kunne ha skjedd. Kunne Ragnar ha skutt hvis den hadde fjernet seg fra sjøen før jeg fikk se den? Ville det ha vært mer fornuftig om jeg hadde gått over til andre siden av tjernet og skutt derfra, selv om holdet da ville ha blitt dobbelt så langt?
Slik gikk den tredje kvelden mot midnatt, med jaktprat og forgjeves forsøk på å få vår psykiater og sjefskokk inn i en usaklig diskusjon. Om bukken han opplagt hadde fått til å snuble, og med påfyll av kaffe og flere pinner på bålet.
Tankene våre streifet Trond og Terje som lå et eller annet sted bak fjellene. Har de fått dyr?
Begge virket som erfarne jegere. Trond hadde jaktet isbjørn på Svalbard. Terje hadde mange års erfaring med snikjakt etter hjort på Vestlandet. Slik jakterfåring var den beste ballast når en skulle prøve seg på storvilt i Alaska.
Vi snakket om Ragnars muligheter til å få en bukk. Vi lå i godt caribou-terreng, hadde stadig sett dyr, og visste hvor de fleste gikk for å komme til og fra fjellplatået bak oss. De fulgte tråkkene som gikk ganske nær innsjøen vi lå ved, både på vestsiden og østsiden. Men de fleste hadde vi sett i vest. Størst sjanse til å få det siste dyret hadde vi ved å følge samme strategi som før.
Ragnar var desidert den yngste av oss, bare 18 år, og hadde minst jakterfaring. Men han har vist uvanlige evner til å se dyr i terrenget. Han alene hadde sett like mange dyr som Stein og meg til sammen. Øynene hans var alltid på leting etter bevegelser i naturen, uansett om vi var oppe i fjellsidene eller i leiren.
Ofte kunne et dyr dukke opp når du minst ante det. Når du lå langstrakt og hvilte i lyngen, hadde hodet i en kaffekopp, ruller en røyk eller satt på dass i et kjerr. Ragnar speidet etter vilt da også, og oppdager det meste.

Men verken Stein eller jeg vet hvordan han var til å behandle rifla. Det opptok Stein en del. Det hendte vi snakket om det da Ragnar var utenfor hørevidde.
– Det var bra at vi gjorde jobben skikkelig med bukkene vi skjøt, sa Stein mens
suppa kokte og Ragnar var i skogen etter mer ved. – Samtidig er det ikke sikkert det er like bra for Ragnar. Han er mye yngre enn oss. Vi skjøt dyra med gode skudd under vanskelige forhold.
Jeg sa ingenting, men ventet på at han skulle fortsette. Jeg syntes umiddelbart at dette var å psykologisere en situasjon som overhodet ikke behøvde noen faglig gjennomgang.
– Ragnar så oss begge to og er klar over at vi ikke fikk noe gratis. Klart han tenker på hva som kan skje hvis han kommer på hold av dyr. Tenker nok en del på skadeskyting. Kanskje han tror vi venter at han klarer brasene uansett. Det hadde sikkert vi også gjort på hans alder, slik jakta har gått for seg.
Ragnar dukket opp med favnen full av tørr ved.
– Jeg skal prøve å komme innpå det i løpet av kvelden, avsluttet Stein.
Det ble også noe av det siste vi snakket om før søvnen tok oss. Stein snakket om hvor viktig der er å holde hodet kaldt. Jakt er nesten alltid fylt av overraskelser og uventede situasjoner. Ingen er garantert til å ha full kontroll. Du kan lese hver eneste lærebok i jakt, men ikke engang til sammen klarer de å beskrive alle situasjonene som kan oppstå.
Først når du står midt i det må du ta de riktige beslutningene.
Sjelden eller aldri kan du da tenke tilbake på noe du har opplevd eller lest om, som kan hjelpe deg å ta rette avgjørelser. Når du likevel gjør de riktige tingene, må det legges på erfaringenes kappe.
Det var bare noen ulmende glør igjen av bålet da vi krabbet inn i teltet for natta. En natt som ble den kaldeste til da.

Steins krigsdans
Ragnar gjorde jobben to dager senere. Løftet hans om å vise at en .300 Weatherby også fungerte på korte hold, blir til fulle oppfylt. Kortere avstand på caribou er nesten ikke mulig!
Jeg var i leiren den dagen og brukte tiden til å rydde og nyte varmen fra ei sol som fremdeles ikke hadde skjønt at det var september.
Stein og Ragnar jaktet på østsiden av innsjøen da jeg så bukken. Den kom fra
nord, hadde jevn fart og fulgte østbredden rundt innsjøen.
Jeg grep kikkerten. Hadde Stein og Ragnar oppdaget den? De kunne ikke være langt unna. Noen ganger sprang bukken i vannet. Jeg hørte plaskene helt over til meg. Var de i nærheten, var de nødt til å høre dyret.
Ved enden av sjøen ble bukken borte. Det gikk et lite skar hundre meter opp derfra. Jeg holdt øye med enden av det. Ett minutt gikk. To minutter. Kom den ikke til syne snart?

Da dukket Stein og Ragnar opp ved vannkanten. De hadde sett bukken. Etter oppførselen deres å dømme, regner de med at den var i nærheten. De måtte ha sett retningen den dro i. Bukken måtte være ved det lille skaret et sted. Situasjonen som fulgte, var både unormal og i begynnelsen temmelig uforståelig.
Ragnar forsvant i den glisne skogen. Litt senere så jeg halvparten av ham der skaret starter fra innsjøen. Han sto bom stille. Det var noe de to kameratene mine visste om situasjonen som ikke jeg gjorde.
Samtidig har Stein listet seg nærmere, helt uskjermet. Snaue femti meter fra Ragnar, var det som om han starter et nytt, adferdsterapeutisk eksperiment.
Plutselig bykset han noen meter framover, hoiet høyt og klappet i hendene.
Reaksjonen på levenet uteble ikke. Ved bredden av innsjøen, skjult av busker på alle kanter, reiste bukken seg. Avstanden til Ragnar var under fem meter. Den sto med bredsiden til ham. Det var ikke mulig å bruke kikkertsiktet. Ragnar holder geværet til skulderen, så langs løpet og pekte med munningen mot siden på dyret. Han skjøt en gang.
Etterpå fortalte Ragnar at bukken hadde lagt seg ved vannkanten, dekket av busker og kratt på alle kanter. Derfor hadde Stein agert tulling på stranden. Bukken skulle støkkes. Og det klarte han.

Ikke så enkelt
Været holdt seg like fint hele tiden vi var ved Bonanza Hills. Dale var innom og hentet ut bukkene til Stein og meg dagen etter at jeg hadde felt min. Ingen av oss var ved sjøen da han kom, men vi så flyet lande fra der vi satt oppunder en stor knause bak leiren.
Dale hadde oppdaget kjøttsekkene vi hadde hengende i to grantrær, lempet slaktet inn i flyet og tatt av igjen.
Vi så dyr hver eneste dag fram til Ragnar skjøt bukken sin. Fortsatt var det mest ungdyr og simler som vandret gjennom terrenget vårt, men hver dag så vi en og annen bukk. Alle dyrene hadde retning mot fjellplatået bak oss.
Vi kunne naturligvis ikke unngå å lære en del om cariboujakt i løpet av dagene der inne. I iveren etter å få den siste bukken unngikk vi heller ikke å gjøre mange feil. Men det er som kjent feilene man lærer mest av.

Ved et par anledninger fikk vi føle på kroppen hvor vanskelig dyrene kan være å komme på hold av når jakta ikke er forberedt nøye nok.
En caribou på vandring ser ikke ut til å flytte seg særlig raskt. I optimistiske øyeblikk kan en jeger forledes til å tro at det er mulig å ta den igjen. Men i den grad noe er forgjeves her i verden, vil det å prøve å ta igjen en caribou på vandring bort fra deg, være nettopp det. Det kan gi god trim, men det menneske finnes ikke som bare ved hjelp av et par bein klarer å komme på hold under slike forhold.
Det samme gjelder for dyr som beiter. Beiter de seg fra deg, er det fåfengt å tro at du har noen mulighet til å komme innpå. Farten er høyere enn den ser ut til.
Naturlig nok er det mange paralleller mellom jakt på caribou og norsk villrein. For å komme på hold av et dyr på vandring, eller et som beiter seg av gårde, må du bruke tid til å anslå retningen dyret beveger seg i. Når du er rimelig sikker på dyrets kurs, er det om å gjøre å finne et sted i terrenget hvor dyret eller dyrene vil passere. Det stedet prøver du å nå først.
For å lykkes må du velge et sted godt unna, og sørge for at du kan se dyret mens du arbeider deg innpå. Undervurderer du caribouens marsjfart eller beitehastighet, risikerer du at dyret har passert området ditt lenge før du kommer fram.

Jakta vår foregikk mest i skogsterreng, med flere store, åpne sletter og glisne områder omkring foten av Bonanza Hills. Vi lå omtrent midt i trekkruta til Mulchatna-stammen. Hver dag kom nye dyr i de samme tråkkene. Da vi fikk dyrene våre raskt, var det fordi vi oppdaget dette straks vi kom inn i terrenget. Vi prøvde å holde oppsyn med de stedene vi allerede hadde sett caribou.
Kikkerten var det viktigste hjelpemiddelet. Vi plasserte oss oppe i fjellsidene eller fant andre høye punkt. Uten kikkerten ville sjansene for å få vilt vært mye mindre, og jakta ville ganske sikkert ha blitt atskillig mer krevende. Selv om vi kjente trekkrutene slik at jaktterrenget ble begrenset, var det store avstander og atskillig tusen mål å holde oppsyn med.

Ekstremt skuddhqld
Kikkerten viste seg å være like viktig på caribou som på jakt etter bjørn og elg i Alaska eller på villreinjakt i Norge, for den saks skyld.
Det sies fra alle hold at skuddavstandene på caribou ofte kan bli lange. Likevel hadde vi, med unntak av bukken til Stein, felt våre dyr på meget korte hold. Det er altså mulig å komme på «normalt» skuddhold av caribou også, men mye er avhengig av terrenget og tilfeldige situasjoner som kan oppstå.
Generelt er nok mulighetene for lange skuddhold større på caribou enn på norsk villrein.

En dag gikk jeg innover fjellplatået bak leiren. Der oppdaget jeg tre dyr inne på snaufjellet. Terrenget viste seg å være flatere enn Hardangervidda. Det var få søkk og knauser som kunne gi skjul. Sletter og hellinger var flate og langstrakte. Det viste seg å være umulig å komme nærmere innpå enn to hundre meter uten at jeg måtte gjøre meg fullt synlig.
Inntrykket er bare blitt befestet etter flere jaktturer på caribou. Snaufjellet i Alaska gir lite skjul.
Avstandene kan også bli lange når caribouen holder seg lavere i landet. Etter at de første snøfallene har lagt seg på toppene om høsten, trekker gjerne caribouen ned i dalene. Heller ikke i slikt terreng kan du være sikker på å få normale, norske skuddhold. Vegetasjonen omkring fjellene består av mengder busk og kratt. Jeg har opplevd å være 300 meter fra solslikkende caribou-flokker i sørhellinger.
For de fleste, meg inkludert, er det et altfor langt hold å skyte sikkert på, unntatt under ideelle forhold. Men hvordan komme nærmere gjennom stivt, tett kratt? Valget blir enten å la være å skyte eller forsøke å snike innpå gjennom krattet. Det betydde at jeg først ville få muligheten til et reint skudd når det bare var et titalls meter mellom meg og dyrene. Sjansene for lange skudd er altså til stede også andre steder enn på snaufjellet. Skuddhold på under 100 meter kan du ikke regne med. Avstander på 200 meter og mer er hovedregelen. Også i all litteratur, det være seg bøker eller artikler i amerikanske friluftsmagasiner om jakt på disse tundraens hvileløse vandrere.
Og vi kan lese jaktreportasjer der folk avbildes som har felt caribou på både 350 og 450 meters avstand.
Nordmenn flest lar være å skyte under slike forhold. Vi ville forsøkt å komme oss nærmere eller sett etter andre dyr.

Amerikanerne har, på godt og vondt, en annen holdning til skuddavstander enn oss. Blant annet fordi de har flere dyrearter der skuddavstandene kan bli lange, har de en annen jaktkultur. Generelt skyter de på lenger hold enn oss.
Men samtidig skyter de også inn våpnene sine snarere på 200 enn på 100 meter som er det vanlige i Norge. Og etter min mening mestrer de lange skuddhold atskillig bedre enn vi nordmenn gjør.
Likevel, selv om seriøse, amerikanske jegere er både dyktige og ansvarsbevisste, finnes det dessverre nok av eksempler på grelle holdninger til skuddavstander og skudd på vilt.
En gang var jeg ved Lake Hood da tre jegere fra California kom inn etter ei cariboujakt. Alle hadde fått dyr. Men de var spesielt opptatt av den ene jegerens «700 yards-bukk». Altså var dyret felt med et skudd fra ca. 600 meters hold. Rifla var en høyst ordinær .30-06.
Et slikt skudd ligger langt utenfor denne patronens rekkevidde dersom våpenet er normalt innskutt for storviltjakt. Og selv med en ekstremt dyktig skytter og ideelle skuddforhold er det uforsvarlig.
Jeg kunne ikke dy meg for å spørre om bukken hadde falt for første skuddet. Amerikaneren flirte og pekte mot geviret. «Å nei, ikke den karen der! Først etter sjuende skuddet, datt’n!»
Her ligger en fare ved å forberede jegeren på at cariboujakt betyr lange skuddhold. Jegere uten grunnleggende kjennskap til seg selv, våpen og ammunisjon, kan bli så påvirket av suksessfortellingene om felling av dyr på 400-500 meter, at de legger retikkelen på dyr som knapt kan ses med det blotte øyet.
Slike skudd er lotteri der dyret er dømt til å tape. Kanskje er dette også en uunngåelig konsekvens av amerikanernes relativt liberale lovgivning på området, hvor de etiske retningslinjer for jakta bare trekkes grovt opp. I motsetning til i Norge, legges det liten vekt på å følge opp lovverkets intensjoner i det daglige, eksempelvis gjennom den flora av jakttidsskrifter som finnes i USA. Myndighetene kontrollerer heller ikke hvilke ferdigheter den enkelte kan framvise med jaktvåpenet sitt. Noen skyteprøve, som den alle norske jegere må avlegge før jakt på hjortevilt, har de ikke.
Amerikaneren forsto kanskje at jeg syntes skuddet hans var vanvittig, for han fortsatte:
– Var nødt til å få den. Terrenget var åpent flere hundre yards i alle retninger. Jeg så anslaget etter første kula i sandbakken foran dyret. Så var det bare å skyte seg inn på målet.
Akkurat som dét gjorde saken bedre!

Når kommer flyet?
Det var siste kvelden i caribouens rike. Bålet blafret i nordavinden som plutselig kom over oss for bare for noen timer siden. Himmelen var nesten skyfri, men det lå væromslag i lufta.
Vi hadde brukt ettermiddagen til å pakke sammen leiren så langt det lot seg gjøre. All søppel var brent på bålet. Hermetikkbokser og annet som ikke var brennbart lå nedgravd ved noe kratt bak teltene. Hvis flyet kom, skulle vi flytte på oss i morgen.
For det er et hvis. Nordavinden tydet på at noe skjedde i lufta. Enten blir det bare kaldere, eller skydekket og vinden kommer feiende samtidig. Og når det blåser her kan det virkelig blåse!
Anchorage ligger over to hundre kilometer unna. Og godværet vi har hatt, ga ingen garanti for at været er bra i Lake Clark-passet. Og det behøvde slett ikke være bra flyvær på den andre siden av Alaska Range! Den lange fjellkjeden danner ofte værskille mellom områdene på hver side .
– Trur du flyet kommer i morra? spurte Ragnar. Jeg trakk på skuldrene.
– Veit ikke. Er det dårlig vær i Anchorage, er passet kanskje stengt. Er det væromslag i lufta der borte, kommer de sikkert tidlig på formiddagen. Var derfor jeg ville vi skulle rydde opp i ettermiddag.

 

Venting på tredje dagen.

Jeg la noen tunge greiner på bålet. Den tjukke røyken hvirvlet opp, ble tatt av vinden og løste seg opp etter få meter. Sjansene våre burde være brukbare for at Gary eller Dale kommer i morgen.
-Men det kan også hende vi må vente en dag eller to. Eller flere. Sa jeg. – Det må vi bare regne med, avstandene er lange og store fjellpartier må forseres.
Nåvel. Med psykiater i leiren tok jeg sjansen på å fortelle om en opplevelse:
– En gang måtte jeg vente flere dager over tida før flyet kom. Var i fjor. Lå i ei tømmerhytte og hadde jakta svartbjørn aleine. Det var ikke bare gørr kjedelig å vente dag etter dag. Det var en påkjenning også. Når jeg hørte fly i det fjerne, var jeg sikker på at det var mitt. Men selvfølgelig forsvant det igjen. Så hørte jeg et nytt et. Og kanskje et til.
Bare å tenke på disse utsettelsene for hjemreise, satte meg i dårligere humør. Men jeg fortsatte: – Til slutt hører du flydur heile tida. Så blir du forbanna på pilotene som ikke kommer. For du ser jo fly en gang i mellom. Det du glemmer, er at det finns småsteder å fly fra på denne sida av fjella også. Som regel er det ikke fly som har vært gjennom passet. Men det vil du helst tru.
Jeg tente en røyk og så at både Ragnar og Stein fulgte med. – Du føler deg temmelig slukøra når du har venta forgjeves en hel dag og deretter må pakke ut utstyret igjen for natta. Neste dag fortsetter ventinga. På samme viset. Ikke kan du jakte heller, for du må være ved vannet når flyet kommer.
Andre dagen sjekka jeg provianten. Det var naturligvis ikke mye igjen. Så slo tanken meg at flyselskapet hadde glemt meg. Kanskje piloten ikke huska å sette meg opp i flyvningsboka, og hadde glemt å merke av med knappenål på kartet på kontoret hvor jeg var. Tankene vekslet fra at været kan være farlig å fly i, til en rett opp og ned forbanning av flyselskapet fordi de ikke gidder å plukke deg opp. Du betalte jo utflyvninga før du kom inn! Men når du ser flyet ditt over åsen, så er alle bekymringer vekk. Det er været som har skylda når de ikke plukker deg opp på avtalt dag eller dagen etter. Det har hendt at folk er blitt liggende ute mer enn ei uke over tida på grunn av drittvær. Er du aleine da, skal du jaggu ha gode nerver for å takle det.

Kunsten å beholde roen
Ingen sa noe på en lang stund. Stillheten ble bare brutt av knitringen fra bålet og hvesingen fra Coleman-brenneren som prøvde å holde varme i kaffekjelen.
– Det eneste jeg har savna på denne turen er ulvehyl, sa Ragnar og satte seg nærmere bålet. Stein så ettertenksomt utover innsjøen. Vinden var blitt kaldere. Han tente en sigarett.
– Er det ulv her, får vi kanskje høre den nå som det er fullmåne, sa han. – Og vi kan jo støte på dem i det neste terrenget vi skal jakte i. Men jeg har en følelse av at vi verken får fint vær eller oppleve at jakta går like greit der. Til nå har vi lykkes så godt at en kan lure på om vi har brukt opp all flaksen. Det meste har gått som tatt rett fra læreboka.
– Det er fordi vi har beholdt roen, sier jeg og flirer.

Etter at Ragnar felte bukken sin uten problemer, ble det fleipet mye med Steins høyst fornuftige råd om jakt og skudd på vilt. Ikke minst understrekingen hans av hvor viktig det er å beholde roen i alle situasjoner. Hvis en av oss var så uheldig å gå på do med for lite dopapir, mistet skjeen i suppekjelen i et ukonsentrert øyeblikk eller bannet inderlig over en soveposeglidelås som slo seg vrang, var første kommentar fra en av de andre at den uheldige hadde glemt «å beholde roen».
Nå kom det ingen kommentar fra Stein. Uberørt fylte han opp tre kopper rykende kaffe. Jeg drev på: – Den eneste gangen vi ikke beholdt roen under jakta, var da Stein ble skremt opp av pinnsvin og vrikket beinet på stranda rett før du skjøt bukken din, Ragnar. Det må ha gjort jævlig vondt sånn som han hoia og bar seg.
Ragnar flirte åpenlyst. Det er blitt vår lille lek å forsøke å få psykiateren vår til å ta til motmæle mot provokasjonene våre.
Jo mer usaklig en diskusjon så ut til bli, desto mer drev vi på.
Men tilsynelatende var det nytteløst. Steins profesjonelle ro virket ugjennom-
trengelig. Gjennom jobben i Norge var han vant til å høre så mye rart at det nok var lett match å overse oss to.
– Riktig, sa Ragnar alvorlig. – Han holdt på å ødelegge alt med den derre regndansen sin.
Steins blikk er uutgrunnelig. Han ser utover innsjøen. Måneskinnet får det til å blinke i sølv på krusningene der ute. Så kommer motangrepet.
– Du vet Ragnar, bukken din var alvorlig syk, den. Behøver ikke være lege for å skjønne det. Den nærmest ravet langs stranden. Inne i buskaset knakk den formelig sammen. Jeg ville bare forsikre meg om at den var i live, før du kostet dyrebar .300 Weatherby ammunisjon på den. Så ikke du også at den var syk, Tor?
– Jo jøss, svarte jeg raskt. – Det så jeg vel. Men selve sammenbruddet kunne jeg ikke se der jeg sto.
Alliansene skifter fort i leiren vår.
Ragnar stirret ned i kaffekoppen. Det er så vi hørte hjernen hans jobbe. Stein utnyttet situasjonen umiddelbart. I de neste fem minuttene utbroderte han bukkens fysiske tilstand ned i de utroligste detaljer. Det ble stilt skråsikre diagnoser på stadig flere sykdommer dyret må ha lidd under. Etter hvert ble det klart at bukken til Ragnar var en av naturens store undere. Hvordan kunne den i det hele tatt ha vært i live?
Stein seirer på verbal knockout.

Ingen slipper unna
Månen steg stadig høyere på nattehimmelen. Tusener av stjerner blinket kaldt ned på oss. Bak leiren ruvet Bonanza Hills platået som en stor, sort mur mot nattehimmelen. Nordavinden friskner stadig til.
Det var fornøyde jegere som kjente trettheten sige inn over seg denne kvelden. Jakta etter høyfjellets storvilt var over. Etter åtte dager i isolert og uberørt natur som har vist seg fra sin vakreste side fra første til siste dag. Jakta gikk bedre enn noen av oss hadde håpet på, med mye dyr og spennende opplevelser uten de altfor store strabaser. Villmarksferie av første klasse.
Det blir midnatt før vi køyer. Neste kveld vil vi være et annet sted i Alaska, lenger mot sør, og ganske sikkert i lavlandet.
Vi kryper ned i soveposene med klærne på. Det blir ei kald natt.
Stein og jeg tente en siste røyk før vi la oss til å sove. Et svakt, rødt lysskjær fra det døende bålet kom gjennom teltåpningen.
Ragnar satte seg halvveis opp i soveposen.
– Du Tor? Jeg kom til å tenke på det med å beholde roen uansett hva som skjer.
– Husker du da vi holdt på å kræsje på turen innover?
– Gjør jeg vel. Glemmer ikke det på de første tjue åra.
– Så du Stein da motoren stoppa?
Jeg svarte ikke. “Oppgjørets time”. En hevn for omgangen ved bålet.
– Jeg så på han, jeg, fortsatte Ragnar. – Og du gikk glipp av et syn! He-he. Han hadde akkurat tent seg en av sigarettene sine da motoren kutta ut. Da jeg snudde meg, satt han med gloa omtrent i neseboret og med filterenden mot drøvelen!
Jeg lo høyt og skottet bort på Stein. Nå var han vel fullstendig overrumplet.
Men den eneste reaksjonen fra Stein er et langt trekk av røyken. I lyset fra gloen så jeg at det glimtet i øyekroken hans. Øyeblikket etter sneiper han røyken og legger seg til rette for natten før han svarer:
– Bra, Ragnar. Skal vi si uavgjort?
– Greit.
Det blir stille noen sekunder. Ragnar nyter utligningen sin til fulle.
– Ragnar?  
Spurte Stein og ventet ikke på svar: – Vent til i morgen. Da skal jeg fortelle deg hvem av oss som beholdt roen, og
hvem som ikke gjorde det da flyet satte kursen mot bakken.
Jeg ligger helt stille.
Akkurat. I morgen er det min tur. Jeg merker at Stein ser på meg i mørket. Stein merker at jeg ser på ham også.
Dét hører jeg på gapskratten hans.

 

En god dag å dø på

Binne med tre unger. Bjørnene har ungene hos seg i to år. Deretter må de klare seg selv.
Binne med tre unger. Bjørnene har ungene hos seg i to år. Deretter må de klare seg selv.

Da Roy Buckwalter forlot denne jammerdal, vil mange si at han gjorde det med eleganse. Andre vil kalle hans endelikt komisk, og noen vil si at «slikt gjør man da bare ikke».
Men som indianerne sier, «Hokahey» – det er en god dag å dø på.
Nå levde ikke Roy Buckwalter etter indiansk livsfilosofi. Men i sin siste tid på jorda, besluttet Roy at han ville selv velge øyeblikket han skulle dø. Han ble oppdaget av naboene, Harold og Joyce Roberts, en grå dag i januar. Trolig hadde han tatt livet sitt i løpet av natta forut. Ingen visste det nøyaktige tidspunktet, men det var lunk i ovnen da de fant ham.

Roy Buckwalter bodde mesteparten av sitt voksne liv ved lakseelva Alexander Creek, ved foten av Mount Susitna. Han hadde bygd seg et tømmerhus nesten 100 meter fra østbredden, oppe på en liten kolle.
Roy var enkemann. Kona døde en dag hun krysset elva i vårløysinga. Hun skulle til Paul Gabberfs fiskepensjonat for å gjøre den ukentlige postopphentingen. Båten gikk rundt og hun kom seg ikke opp av isvannet.
Den kantrede båten ble oppdaget noen minutter etter at ulykken skjedde, men det var likevel for seint. Elva var full av drivis og det var nytteløst å sokne.
Først to dager senere tok de henne i garn nede ved munningen, der Alexander Creek renner ut i Alaskas tredje største elv, Susitna River.
Roy tok kona hjem og begravde henne på eiendommen. Så var han ikke å se på flere uker. Folk nevnte det sjelden høyt, men alle visste at han prøvde å drukne sorgen i whisky.
Det er ikke nok å si at Roy Buckwalter var godt likt av de 25 menneskene som bodde langs de 40 nederste kilometerne av Alexander Creek. Han var elsket. Han var et humoristisk fyrverkeri, en vitsemaker og en kar som ikke gikk av veien for å gjøre fantespikk med folk. Men ingen fant ondskap eller vond mening i det han gjorde.

EN EGEN MÅTE Å LEVE PÅ
Roy stanset drikkingen etter noen uker. Det tok likevel flere år før han kom over tapet av kona, men smått om senn nærmet han seg sitt gamle jeg. Fremdeles elsket han hjemmet sitt, naboene – og mer enn alt – naturen ved det hellige, indianske fjellet Mount Susitna. Det til tross for at naturen langtfra alltid var barmhjertig mot ham.
For noen år siden gjorde en stor vårflom at endret elva leie. På få dager flyttet den seg 60 meter inn på Roys eiendom, og lagde ny yttersving langs den lille kollen foran huset.
Roy tok det med humør og fleipet om at han snart kunne fiske kongelaks fra trappa.
Elva virket enig med ham. Hver vår åt den seg nærmere, selv om han skjermet bakken med grove tømmerstokker og prøvde å binde opp den sandholdige jorda ved å plante trær, busker og så grass.
Midt på 1980-tallet prøvde elvegudene til slutt å ta huset også. Vannet steg 6-7 meter og i ei ukes tid kunne Roy fortøye båten ved et vindu i andre etasje.
Men humøret forsvant ikke, selv om skadene var formidable. Ingen gretne elveguder skulle jage ham fra elva, om de var aldri så harde.
For livet var ofte hardt ved Mount Susitna. Store vårflommer kunne ødelegge års arbeid og elva stjal stadig nytt land. Men vinteren var likevel verst, med temperaturer under 45 kuldegrader, vinterstormer som hylte over flatlandet, overvann på elvene som gjorde det livsfarlig å ferdes der, og varme oppkommer som var en konstant fare for vinterferdsel, både i Alexander Creek og ute på den store og forræderske Susitna River.
Men folk trivdes likevel. De satte sine egne regler i det lille samfunnet, og kanskje nettopp dét var grunnen til at mange som besøkte plassen, kom tilbake og bosatte seg.
Ingen ble bedømt utfra hva de hadde gjort tidligere i livet, men for hvordan de oppførte seg ved elva. Reglene var enkle og forståelige, og kunne sammenfattes i en enkel setning: Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg.
Det var den eldste av sivilisasjonens lover, og som regel virket den som den skulle. Alle hjalp hverandre, enten de var rammet av elvegudenes lunefullhet og trengte hjelp til å lafte ei hytte eller grave ny brønn. Skulle du til byen, til Wasilla på snøscooter eller med fly over Cook Inlet til Anchorage, ga du beskjed. Halvfulle scootersleder og glisne lasterom på fly var dårlig økonomi. Du hjalp naboen hvis han trengte en håndsrekning for å få årets elg raskt i hus under vinterjakta, og den ene tjenesten var den andre verdt. Noen var dyktigere enn andre på enkelte områder, og da lot de naboen få del i kunnskapene sine. Folk hjalp hverandre, og holdt selv oversikt over hvem de skyldte en tjeneste eller flere.
Slik var det også med andre livsnødvendigheter. Gikk en kar tom for propan til komfyr eller lamper, eller var på siste tønna med diesel til strømaggregatet, var det alltid en nabo som kunne låne bort ei flaske eller tønne til neste gang folk dro til byen for å fylle opp. Elgkjøtt kunne byttes i sukker og påhengere i oppskjært plank. Folk både følte seg – og var – avhengige av hverandre, og slik ble livet også lettere for alle.
Men de fleste håndsrekninger og byttehandler var godt målbare. Ei propanflaske var ei propanflaske, og 5 timers arbeide var fem timer i gjenytelse.
Det eneste unntaket var fyringsved. Du lånte aldri ved av andre uten å gi det dobbelte tilbake.
For utenforstående virket praten om ved og vedfyring overdreven. Selvfølgelig var det viktig å ha godt med ved. Men det var også følelsesmessige sider ved vedpraten.
Uten ild overlevde man ikke. Den vissheten ligger høyt i underbevisstheten til alle mennesker som bor i villmarka.

VEDEN VAR BLANT DET VIKTIGSTE
Samtidig var vedens betydning som samtaleemne også forståelig, rent praktisk. Å felle trær i meterdyp løssnø, kviste, kutte opp, frakte inn på snøscooter, kløyve og lagre var virkelig en jobb når vinterværet viste vrangsida. Derfor ble det gjerne vedprat når vinteren var underveis, og derfor var også veden nærmest hellig.
Roy, Paul Gabbert og brorens hans, Gilbert, som bodde noen mil lenger oppe i elva, var ingen unntak i så måte. Når de møttes, gikk praten mye i vær, ved og kjøreforhold. De fleipet også stadig med at så fort en av dem ruslet, skulle de to gjenlevende plyndre boet for alt som kunne hives i oven og gi varme.
Og alle tre sverget på at den dagen en av dem kreperte, skulle den som dro sørge for at det ikke var en eneste vedkubbe å hente for de to gjenlevende.

Livet gikk sin gang ved Alexander Creek. Folketallet økte med en håndfull sjeler gjennom 80-årene og bedre tider gjorde at stadig flere sportsfiskere dukket opp når kongelaksen ankom i slutten av mai.
Nyankomne fiskere var ypperlige mål for Roys spillopper. Hver sesong hadde han en laks gående på et fiskesnøre rett utenfor brygga. Når en ukjent båt kom opp elva, gikk han til ned til stanga og lot som han akkurat hadde fått fisk på kroken.
Alle nykommere stanset opp for å se Roy ta fisken. Like spennende som fangsten, var redskapen Roy fisket med. For det kunne jo være en lokal spesialitet.
Overraskelsen var stor da folk tok fisken i nærmere øyesyn. For i laksekjeften hang et heimespikket trestykke, 10 cm langt og formet som et velkjent, mannlig organ!
«Er’ke så go’ på de store hannene,» pleide Roy å si til forsamlingen. «Men hak’ke finni no’ som hofisken biter bedre på til dags dato!»
Om en og annen sportsfisker etterpå satte seg med tollekniven for å kopiere redskapen til Roy, er det ingen som vet. Men det betydde heller ingenting, for hensikten var oppnådd. Folk lo og alle fikk en ny historie å fortelle. Og nesten alltid kom det nye kommentarer og reaksjoner fra folk, som de fastboende ikke hadde hørt før.

LANGTFRA BARE OVERDRIVELSER
Det gikk noen vintre og somrer. Roy holdt det gående gjennom kuldemånedene som folk flest, med vedhogst, reparasjoner, vedfyring, whiskydrikking og litt jakt i ny og ne.
Sommerstid, i laksesesongen, var han stadig oftere på Gabberfs fiskepensjonat. Spesielt i den lille baren, hvor han kunne holde det gående med skrøner og fortellinger langt ut i de små timer. Latteren runget og Roy dampet fornøyd på pipa.
Og mange beit på skrønene hans. Mest fordi de oftest lød sannferdige, spesielt etter noen drammer, men også fordi han virkelig hadde opplevd en god del. Da han fortalte at han skjøt en kjempestor ulv vinteren -81 fra stuevinduet sitt, flirte folk. Og de gliste bredt da han sa at ulveskinnet målte 7 fot fra hale til snute etter at det var tørket.
Men midt i fliringa dro Roy og hentet skinnet. For historien var sann. Han hadde lagt ut åte på en stor knause i det lille fjellet Dinglishna på andre siden av elva. Avstanden var rundt 300 meter. Han visste at det vandret en stor hann-ulv i traktene, og tålmodig ventet han i skumringstimen, morgen som kveld.
En kveld dukket ulven opp, og da var Roy klar med rifla i vinduskarmen.
Så hva som var sant og hva som var skrøner var ikke alltid like lett å skille.
……
På begynnelsen av 90-tallet forandret Roy seg. Kanskje hadde det skjedd gradvis uten at Paul, Gilbert og de andre ved elva merket det. Men etter Roys død, var det stadig flere som mente at det nok hadde skjedd noe med ham over lenger tid. Enkelte episoder gjennom sommeren, slik som at han drakk mer enn vanlig, at han oftere pratet om kona da han ble full, og at han ikke var å se så ofte på Gabberts, tydet på at noe var i gjære, at han ikke var fullt så frisk som folk hadde trodd.
September -94, noen dager etter at Roy og Paul hadde vært nede på flatlandet ved Cook Inlet og jaktet ender, hadde Roy nevnt at han måtte en kjapp tur til doktoren. Liksom de fleste ved Alexander Creek, hadde han ikke besøkt lege på aldri så mange år. Det kostet jo en formue bare å håndhilse på dem, så legevisitter holdt folk seg unna i det lengste.
Paul hadde spurt om det var noe spesielt. Roy svarte kort at «det var på tide å bruke litt penger på helsa». Han ble jo eldre, han også, og man kunne jo aldri vite.

ENDRET ADFERDEN
Roy var nesten tre uker i Anchorage. Da han kom tilbake, skjønte folk at noe alvorlig var fatt. Smilet var borte og han var enda mer sjelden å se.
Men han hadde slått av en prat med Paul Gabbert en dag de traff hverandre ute på elva. Han sa at legen mente der var tegn på strupekreft, men den var ikke så langt framskreden. Ikke noe å bekymre seg om på flere år enda.
Det var siste gang Paul og Roy snakket sammen. Få dager etterpå frøs elva til. I noen uker var folk totalt isolert fra omverdenen. Fly kunne ikke lande, båtene ble lagt på land og isen var livsfarlig å ferdes på. Som vanlig i denne perioden av forvinteren, så folk lite til hverandre før isen var trygg og snøen dyp nok til at snøscooterne kunne startes opp.
Isen la seg og ble trygg i løpet av et par uker. Snøen kom ei uke senere og allerede midt i november var det godt føre for scooter og slede. Gilbert krysset Susitna River som førstemann det året og dro til Wasilla for å hente propan allerede i slutten av måneden.
Noen hadde sett Roy på snøscooter lenger oppe i elva, men framover mot jul var folk flest opptatt med sine egne gjøremål.
En sprakende kald vinterdag rett før jul, landet et fly fra Anchorage på flystripa Paul hadde pakket til med snøscooteren på elva. Flygeren limpet ut noen kasser brennvin, og Roy kom ne dog lastet opp snøscootersleden. Så forsvant han.
……
I ukene etter var Roy innomhus. Han slapp ingen inn. Så det var siste gang Paul så Roy Buckwalter. Men det var liv i huset, for røyken sto tjukk opp pipa. Generatoren som ga hytta strøm, gikk også jevnlig. Ofte hørte folk den hele natta.
Ei drøy uke ut i januar, rett etter et snøfall, oppdaget naboen Harold at det ikke lenger røyk fra pipa til Roy. Døra var låst, snøscooteren sto i leskuret og det var ingen spor i snøen. Han hentet kona, Joyce, og brøt opp den låste døra.
Roy satt død i lenestolen foran ovnen. På ene siden av stolen lå en .38 revolver, på den andre siden et blodig, hvitt håndkle. Han hadde på seg findressen, hvit skjorte og slips.
Det var plenty med mat i huset. Men ikke en dråpe brennevin! Heller ikke ei eneste vedflis var tilbake, langt mindre en skikkelig vedkubbe, verken inne eller ute. Da brennevinet var slutt og veden borte, var tiden inne for å reise, mente visst Roy.
Hokahey.

DET UNEVNLIGE SKJEDDE
Paul og Gilbert savnet den humørfylte vennen sin. Og han hadde også brent opp all veden. «Sånt er no’ forbanna sløsing,» hadde Gilbert brummet. Men om han ikke nevnte det, var han imponert over måten Roy hadde forlatt denne verden på. Og brødrene var sikre på at han ville ha flirt godt om han kunne sett dem. Ja, trolig gapskrattet han over det siste, lille peket han hadde klart å gjøre.
Folk pratet mye om Roy den vinteren. Men det var ikke mange som forsto måten han hadde dødd på, for selvmord har et spesielt grep på sinnet til folk. Ethvert levende menneske har tenkt tanken. Men derfra og til virkelig å gjøre det, er en lang vei.
Snart kom det også ut, at Roy hadde snakket med naboene Joyce og Harold om litt av hvert før han låste seg inn og startet fyringen. Roy hadde kommet over til dem samme kvelden whiskyflyet landet. Han var god og full, og hadde med en halv-gallon R&R whisky. For hvis det var noen ved Alexander Creek som aldri sa nei til et whiskyglass eller fem, var det halv-indianerne Joyce og Harold.
Roy hadde fortalt at legen regelrett hadde sendt ham hjem igjen da han var ferdig med undersøkelsene. Det var ingenting å gjøre. Når smertene begynte, måtte han ringe. Så skulle legen få ham innlagt på sykehus i Anchorage, for et morfinfylt, smertefritt dødsleie.
Men Roy ville ikke ligge og råtne levende. Særlig ikke i Anchorage, en by han verken tålte synet eller lukta av. Han ville dø ved Mount Susitna, i huset sitt ved elva.
Han hadde også fortalt Harold at han hadde ordnet alle formaliteter med hus og arvinger mens han var i byen, og at han ønsket å bli kremert. Asken skulle strøs fra toppen av Mount Susitna og han spurte om Harold kunne påta seg den jobben. Og selvsagt kunne han det.
Det var de siste ordene de vekslet. Harold hadde sett Roy et par ganger til etter at whiskyflyet landet, begge ganger var Roy på vei til eller fra vedskjulet. Men innen Harold nådde bort, hadde Roy låst seg inn i huset.
Det falt likevel ikke Harold inn at Roy gikk med selvmordstanker. For Harold skjønte godt at han satt inne og drakk. Vintrene var lange ved elva, og Harold brukte selv mye av vinteren til å drikke, nå da han var kommet litt opp i årene.
Så det var først da det ikke røyk lenger av pipa, at Harold skjønte noe var aldeles galt fatt.
Selvmordet og vedfyringa var et siste lite skjemt, et fantespikk fra graven. Og det var spesielt rettet til de to vennene, Paul og Gilbert Gabbert.
Historien kunne vært slutt der og da, med et «Hokahey» og en glitrende sorti. Hvis det ikke hadde vært for at Roys aske skulle spres fra toppen av Mount Susitna.

URNEN OG ASKESPREDNING
Da vårløysinga var omme og bakken begynte å bli bar, kom også urnen til Roy inn fra Anchorage. Han var blitt fløyet til byen dagen etter han ble funnet. Der ble han kremert og urnen oppbevart rtl flyene kunne lande etter at isen var gått.
Tiden var inne til at Harold skulle oppfylle løftet og spre Roys aske fra det hellige fjellet.
Harold og kona Joyce, tok strake stien opp langs vestsiden av Dinglishna, et trekledd, lite, halvmåneformet fjell ved foten av Mount Susitna. Det blåste frisk fra nord, og det var kaldt til å være begynnelsen av mai.
Stien stanset fem, seks kilometer fra elva. Den endte der 40 år gamle Cathy bodde sammen med 3 unger. Samboeren hennes, en slubbert som de færreste ved elva hadde likt, hadde reist tilbake til Anchorage året i forveien. Ingen beklaget seg over det, spesielt ikke Cathy.
Fra huset hennes og opp til den høyeste fjellryggen, var det fremdeles syv-åtte tunge kilometer å gå. Det var ingen stier å følge, annet enn kronglete bjørnetråkk
Joyce meldte pass hos Cathy. Hun orket ikke mer. Hun var godt over 50 år og plaget av smerter i hofta. Iveren til å gå sank også til et nytt lavmål da Cathy nevnte at hun hadde to store halv-gallon flasker med R&R whisky i huset.
Harold sa han kunne ta resten av turen alene, men han trengte et glass å styrke seg på. Deretter skulle det bære strake veien til fjells med Roy under armen.
Nesten 3 timer senere, og med altfor mange whiskyer under beltet, var Harold klar. Han sa et kort adjø, siktet mot utgangsdøra og kom seg velberget ned trappa.
Men det tok snaut et minutt før eldstedatteren til Cathy, som så Harold gjennom vinduet, satte i et rop.
– Mamma! Mamma! Harold velter seg i potetåker’n!
Og sant nok; i enden av åkeren lå Harold Roberts. Bannende prøvde han å komme seg på beina.
På bakken lå urnen til Roy med locket av, og asken spredte seg utover åkeren.
……
Hvem vet; kanskje ville Roy ment at Harold var tilstrekkelig nær toppen. Og om Harold sviktet, tok nordavinden over.
Men selv om mye av levningene hans ble potetgjødsel, var det kanskje ikke Roy for mye imot. Han hadde jo hatt evnen til å se det komiske i livets mangfoldigheter.

Dessuten hadde han alltid likt Cathy oppe i fjellsiden.