En god dag å dø på

Binne med tre unger. Bjørnene har ungene hos seg i to år. Deretter må de klare seg selv.
Binne med tre unger. Bjørnene har ungene hos seg i to år. Deretter må de klare seg selv.

Da Roy Buckwalter forlot denne jammerdal, vil mange si at han gjorde det med eleganse. Andre vil kalle hans endelikt komisk, og noen vil si at «slikt gjør man da bare ikke».
Men som indianerne sier, «Hokahey» – det er en god dag å dø på.
Nå levde ikke Roy Buckwalter etter indiansk livsfilosofi. Men i sin siste tid på jorda, besluttet Roy at han ville selv velge øyeblikket han skulle dø. Han ble oppdaget av naboene, Harold og Joyce Roberts, en grå dag i januar. Trolig hadde han tatt livet sitt i løpet av natta forut. Ingen visste det nøyaktige tidspunktet, men det var lunk i ovnen da de fant ham.

Roy Buckwalter bodde mesteparten av sitt voksne liv ved lakseelva Alexander Creek, ved foten av Mount Susitna. Han hadde bygd seg et tømmerhus nesten 100 meter fra østbredden, oppe på en liten kolle.
Roy var enkemann. Kona døde en dag hun krysset elva i vårløysinga. Hun skulle til Paul Gabberfs fiskepensjonat for å gjøre den ukentlige postopphentingen. Båten gikk rundt og hun kom seg ikke opp av isvannet.
Den kantrede båten ble oppdaget noen minutter etter at ulykken skjedde, men det var likevel for seint. Elva var full av drivis og det var nytteløst å sokne.
Først to dager senere tok de henne i garn nede ved munningen, der Alexander Creek renner ut i Alaskas tredje største elv, Susitna River.
Roy tok kona hjem og begravde henne på eiendommen. Så var han ikke å se på flere uker. Folk nevnte det sjelden høyt, men alle visste at han prøvde å drukne sorgen i whisky.
Det er ikke nok å si at Roy Buckwalter var godt likt av de 25 menneskene som bodde langs de 40 nederste kilometerne av Alexander Creek. Han var elsket. Han var et humoristisk fyrverkeri, en vitsemaker og en kar som ikke gikk av veien for å gjøre fantespikk med folk. Men ingen fant ondskap eller vond mening i det han gjorde.

EN EGEN MÅTE Å LEVE PÅ
Roy stanset drikkingen etter noen uker. Det tok likevel flere år før han kom over tapet av kona, men smått om senn nærmet han seg sitt gamle jeg. Fremdeles elsket han hjemmet sitt, naboene – og mer enn alt – naturen ved det hellige, indianske fjellet Mount Susitna. Det til tross for at naturen langtfra alltid var barmhjertig mot ham.
For noen år siden gjorde en stor vårflom at endret elva leie. På få dager flyttet den seg 60 meter inn på Roys eiendom, og lagde ny yttersving langs den lille kollen foran huset.
Roy tok det med humør og fleipet om at han snart kunne fiske kongelaks fra trappa.
Elva virket enig med ham. Hver vår åt den seg nærmere, selv om han skjermet bakken med grove tømmerstokker og prøvde å binde opp den sandholdige jorda ved å plante trær, busker og så grass.
Midt på 1980-tallet prøvde elvegudene til slutt å ta huset også. Vannet steg 6-7 meter og i ei ukes tid kunne Roy fortøye båten ved et vindu i andre etasje.
Men humøret forsvant ikke, selv om skadene var formidable. Ingen gretne elveguder skulle jage ham fra elva, om de var aldri så harde.
For livet var ofte hardt ved Mount Susitna. Store vårflommer kunne ødelegge års arbeid og elva stjal stadig nytt land. Men vinteren var likevel verst, med temperaturer under 45 kuldegrader, vinterstormer som hylte over flatlandet, overvann på elvene som gjorde det livsfarlig å ferdes der, og varme oppkommer som var en konstant fare for vinterferdsel, både i Alexander Creek og ute på den store og forræderske Susitna River.
Men folk trivdes likevel. De satte sine egne regler i det lille samfunnet, og kanskje nettopp dét var grunnen til at mange som besøkte plassen, kom tilbake og bosatte seg.
Ingen ble bedømt utfra hva de hadde gjort tidligere i livet, men for hvordan de oppførte seg ved elva. Reglene var enkle og forståelige, og kunne sammenfattes i en enkel setning: Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg.
Det var den eldste av sivilisasjonens lover, og som regel virket den som den skulle. Alle hjalp hverandre, enten de var rammet av elvegudenes lunefullhet og trengte hjelp til å lafte ei hytte eller grave ny brønn. Skulle du til byen, til Wasilla på snøscooter eller med fly over Cook Inlet til Anchorage, ga du beskjed. Halvfulle scootersleder og glisne lasterom på fly var dårlig økonomi. Du hjalp naboen hvis han trengte en håndsrekning for å få årets elg raskt i hus under vinterjakta, og den ene tjenesten var den andre verdt. Noen var dyktigere enn andre på enkelte områder, og da lot de naboen få del i kunnskapene sine. Folk hjalp hverandre, og holdt selv oversikt over hvem de skyldte en tjeneste eller flere.
Slik var det også med andre livsnødvendigheter. Gikk en kar tom for propan til komfyr eller lamper, eller var på siste tønna med diesel til strømaggregatet, var det alltid en nabo som kunne låne bort ei flaske eller tønne til neste gang folk dro til byen for å fylle opp. Elgkjøtt kunne byttes i sukker og påhengere i oppskjært plank. Folk både følte seg – og var – avhengige av hverandre, og slik ble livet også lettere for alle.
Men de fleste håndsrekninger og byttehandler var godt målbare. Ei propanflaske var ei propanflaske, og 5 timers arbeide var fem timer i gjenytelse.
Det eneste unntaket var fyringsved. Du lånte aldri ved av andre uten å gi det dobbelte tilbake.
For utenforstående virket praten om ved og vedfyring overdreven. Selvfølgelig var det viktig å ha godt med ved. Men det var også følelsesmessige sider ved vedpraten.
Uten ild overlevde man ikke. Den vissheten ligger høyt i underbevisstheten til alle mennesker som bor i villmarka.

VEDEN VAR BLANT DET VIKTIGSTE
Samtidig var vedens betydning som samtaleemne også forståelig, rent praktisk. Å felle trær i meterdyp løssnø, kviste, kutte opp, frakte inn på snøscooter, kløyve og lagre var virkelig en jobb når vinterværet viste vrangsida. Derfor ble det gjerne vedprat når vinteren var underveis, og derfor var også veden nærmest hellig.
Roy, Paul Gabbert og brorens hans, Gilbert, som bodde noen mil lenger oppe i elva, var ingen unntak i så måte. Når de møttes, gikk praten mye i vær, ved og kjøreforhold. De fleipet også stadig med at så fort en av dem ruslet, skulle de to gjenlevende plyndre boet for alt som kunne hives i oven og gi varme.
Og alle tre sverget på at den dagen en av dem kreperte, skulle den som dro sørge for at det ikke var en eneste vedkubbe å hente for de to gjenlevende.

Livet gikk sin gang ved Alexander Creek. Folketallet økte med en håndfull sjeler gjennom 80-årene og bedre tider gjorde at stadig flere sportsfiskere dukket opp når kongelaksen ankom i slutten av mai.
Nyankomne fiskere var ypperlige mål for Roys spillopper. Hver sesong hadde han en laks gående på et fiskesnøre rett utenfor brygga. Når en ukjent båt kom opp elva, gikk han til ned til stanga og lot som han akkurat hadde fått fisk på kroken.
Alle nykommere stanset opp for å se Roy ta fisken. Like spennende som fangsten, var redskapen Roy fisket med. For det kunne jo være en lokal spesialitet.
Overraskelsen var stor da folk tok fisken i nærmere øyesyn. For i laksekjeften hang et heimespikket trestykke, 10 cm langt og formet som et velkjent, mannlig organ!
«Er’ke så go’ på de store hannene,» pleide Roy å si til forsamlingen. «Men hak’ke finni no’ som hofisken biter bedre på til dags dato!»
Om en og annen sportsfisker etterpå satte seg med tollekniven for å kopiere redskapen til Roy, er det ingen som vet. Men det betydde heller ingenting, for hensikten var oppnådd. Folk lo og alle fikk en ny historie å fortelle. Og nesten alltid kom det nye kommentarer og reaksjoner fra folk, som de fastboende ikke hadde hørt før.

LANGTFRA BARE OVERDRIVELSER
Det gikk noen vintre og somrer. Roy holdt det gående gjennom kuldemånedene som folk flest, med vedhogst, reparasjoner, vedfyring, whiskydrikking og litt jakt i ny og ne.
Sommerstid, i laksesesongen, var han stadig oftere på Gabberfs fiskepensjonat. Spesielt i den lille baren, hvor han kunne holde det gående med skrøner og fortellinger langt ut i de små timer. Latteren runget og Roy dampet fornøyd på pipa.
Og mange beit på skrønene hans. Mest fordi de oftest lød sannferdige, spesielt etter noen drammer, men også fordi han virkelig hadde opplevd en god del. Da han fortalte at han skjøt en kjempestor ulv vinteren -81 fra stuevinduet sitt, flirte folk. Og de gliste bredt da han sa at ulveskinnet målte 7 fot fra hale til snute etter at det var tørket.
Men midt i fliringa dro Roy og hentet skinnet. For historien var sann. Han hadde lagt ut åte på en stor knause i det lille fjellet Dinglishna på andre siden av elva. Avstanden var rundt 300 meter. Han visste at det vandret en stor hann-ulv i traktene, og tålmodig ventet han i skumringstimen, morgen som kveld.
En kveld dukket ulven opp, og da var Roy klar med rifla i vinduskarmen.
Så hva som var sant og hva som var skrøner var ikke alltid like lett å skille.
……
På begynnelsen av 90-tallet forandret Roy seg. Kanskje hadde det skjedd gradvis uten at Paul, Gilbert og de andre ved elva merket det. Men etter Roys død, var det stadig flere som mente at det nok hadde skjedd noe med ham over lenger tid. Enkelte episoder gjennom sommeren, slik som at han drakk mer enn vanlig, at han oftere pratet om kona da han ble full, og at han ikke var å se så ofte på Gabberts, tydet på at noe var i gjære, at han ikke var fullt så frisk som folk hadde trodd.
September -94, noen dager etter at Roy og Paul hadde vært nede på flatlandet ved Cook Inlet og jaktet ender, hadde Roy nevnt at han måtte en kjapp tur til doktoren. Liksom de fleste ved Alexander Creek, hadde han ikke besøkt lege på aldri så mange år. Det kostet jo en formue bare å håndhilse på dem, så legevisitter holdt folk seg unna i det lengste.
Paul hadde spurt om det var noe spesielt. Roy svarte kort at «det var på tide å bruke litt penger på helsa». Han ble jo eldre, han også, og man kunne jo aldri vite.

ENDRET ADFERDEN
Roy var nesten tre uker i Anchorage. Da han kom tilbake, skjønte folk at noe alvorlig var fatt. Smilet var borte og han var enda mer sjelden å se.
Men han hadde slått av en prat med Paul Gabbert en dag de traff hverandre ute på elva. Han sa at legen mente der var tegn på strupekreft, men den var ikke så langt framskreden. Ikke noe å bekymre seg om på flere år enda.
Det var siste gang Paul og Roy snakket sammen. Få dager etterpå frøs elva til. I noen uker var folk totalt isolert fra omverdenen. Fly kunne ikke lande, båtene ble lagt på land og isen var livsfarlig å ferdes på. Som vanlig i denne perioden av forvinteren, så folk lite til hverandre før isen var trygg og snøen dyp nok til at snøscooterne kunne startes opp.
Isen la seg og ble trygg i løpet av et par uker. Snøen kom ei uke senere og allerede midt i november var det godt føre for scooter og slede. Gilbert krysset Susitna River som førstemann det året og dro til Wasilla for å hente propan allerede i slutten av måneden.
Noen hadde sett Roy på snøscooter lenger oppe i elva, men framover mot jul var folk flest opptatt med sine egne gjøremål.
En sprakende kald vinterdag rett før jul, landet et fly fra Anchorage på flystripa Paul hadde pakket til med snøscooteren på elva. Flygeren limpet ut noen kasser brennvin, og Roy kom ne dog lastet opp snøscootersleden. Så forsvant han.
……
I ukene etter var Roy innomhus. Han slapp ingen inn. Så det var siste gang Paul så Roy Buckwalter. Men det var liv i huset, for røyken sto tjukk opp pipa. Generatoren som ga hytta strøm, gikk også jevnlig. Ofte hørte folk den hele natta.
Ei drøy uke ut i januar, rett etter et snøfall, oppdaget naboen Harold at det ikke lenger røyk fra pipa til Roy. Døra var låst, snøscooteren sto i leskuret og det var ingen spor i snøen. Han hentet kona, Joyce, og brøt opp den låste døra.
Roy satt død i lenestolen foran ovnen. På ene siden av stolen lå en .38 revolver, på den andre siden et blodig, hvitt håndkle. Han hadde på seg findressen, hvit skjorte og slips.
Det var plenty med mat i huset. Men ikke en dråpe brennevin! Heller ikke ei eneste vedflis var tilbake, langt mindre en skikkelig vedkubbe, verken inne eller ute. Da brennevinet var slutt og veden borte, var tiden inne for å reise, mente visst Roy.
Hokahey.

DET UNEVNLIGE SKJEDDE
Paul og Gilbert savnet den humørfylte vennen sin. Og han hadde også brent opp all veden. «Sånt er no’ forbanna sløsing,» hadde Gilbert brummet. Men om han ikke nevnte det, var han imponert over måten Roy hadde forlatt denne verden på. Og brødrene var sikre på at han ville ha flirt godt om han kunne sett dem. Ja, trolig gapskrattet han over det siste, lille peket han hadde klart å gjøre.
Folk pratet mye om Roy den vinteren. Men det var ikke mange som forsto måten han hadde dødd på, for selvmord har et spesielt grep på sinnet til folk. Ethvert levende menneske har tenkt tanken. Men derfra og til virkelig å gjøre det, er en lang vei.
Snart kom det også ut, at Roy hadde snakket med naboene Joyce og Harold om litt av hvert før han låste seg inn og startet fyringen. Roy hadde kommet over til dem samme kvelden whiskyflyet landet. Han var god og full, og hadde med en halv-gallon R&R whisky. For hvis det var noen ved Alexander Creek som aldri sa nei til et whiskyglass eller fem, var det halv-indianerne Joyce og Harold.
Roy hadde fortalt at legen regelrett hadde sendt ham hjem igjen da han var ferdig med undersøkelsene. Det var ingenting å gjøre. Når smertene begynte, måtte han ringe. Så skulle legen få ham innlagt på sykehus i Anchorage, for et morfinfylt, smertefritt dødsleie.
Men Roy ville ikke ligge og råtne levende. Særlig ikke i Anchorage, en by han verken tålte synet eller lukta av. Han ville dø ved Mount Susitna, i huset sitt ved elva.
Han hadde også fortalt Harold at han hadde ordnet alle formaliteter med hus og arvinger mens han var i byen, og at han ønsket å bli kremert. Asken skulle strøs fra toppen av Mount Susitna og han spurte om Harold kunne påta seg den jobben. Og selvsagt kunne han det.
Det var de siste ordene de vekslet. Harold hadde sett Roy et par ganger til etter at whiskyflyet landet, begge ganger var Roy på vei til eller fra vedskjulet. Men innen Harold nådde bort, hadde Roy låst seg inn i huset.
Det falt likevel ikke Harold inn at Roy gikk med selvmordstanker. For Harold skjønte godt at han satt inne og drakk. Vintrene var lange ved elva, og Harold brukte selv mye av vinteren til å drikke, nå da han var kommet litt opp i årene.
Så det var først da det ikke røyk lenger av pipa, at Harold skjønte noe var aldeles galt fatt.
Selvmordet og vedfyringa var et siste lite skjemt, et fantespikk fra graven. Og det var spesielt rettet til de to vennene, Paul og Gilbert Gabbert.
Historien kunne vært slutt der og da, med et «Hokahey» og en glitrende sorti. Hvis det ikke hadde vært for at Roys aske skulle spres fra toppen av Mount Susitna.

URNEN OG ASKESPREDNING
Da vårløysinga var omme og bakken begynte å bli bar, kom også urnen til Roy inn fra Anchorage. Han var blitt fløyet til byen dagen etter han ble funnet. Der ble han kremert og urnen oppbevart rtl flyene kunne lande etter at isen var gått.
Tiden var inne til at Harold skulle oppfylle løftet og spre Roys aske fra det hellige fjellet.
Harold og kona Joyce, tok strake stien opp langs vestsiden av Dinglishna, et trekledd, lite, halvmåneformet fjell ved foten av Mount Susitna. Det blåste frisk fra nord, og det var kaldt til å være begynnelsen av mai.
Stien stanset fem, seks kilometer fra elva. Den endte der 40 år gamle Cathy bodde sammen med 3 unger. Samboeren hennes, en slubbert som de færreste ved elva hadde likt, hadde reist tilbake til Anchorage året i forveien. Ingen beklaget seg over det, spesielt ikke Cathy.
Fra huset hennes og opp til den høyeste fjellryggen, var det fremdeles syv-åtte tunge kilometer å gå. Det var ingen stier å følge, annet enn kronglete bjørnetråkk
Joyce meldte pass hos Cathy. Hun orket ikke mer. Hun var godt over 50 år og plaget av smerter i hofta. Iveren til å gå sank også til et nytt lavmål da Cathy nevnte at hun hadde to store halv-gallon flasker med R&R whisky i huset.
Harold sa han kunne ta resten av turen alene, men han trengte et glass å styrke seg på. Deretter skulle det bære strake veien til fjells med Roy under armen.
Nesten 3 timer senere, og med altfor mange whiskyer under beltet, var Harold klar. Han sa et kort adjø, siktet mot utgangsdøra og kom seg velberget ned trappa.
Men det tok snaut et minutt før eldstedatteren til Cathy, som så Harold gjennom vinduet, satte i et rop.
– Mamma! Mamma! Harold velter seg i potetåker’n!
Og sant nok; i enden av åkeren lå Harold Roberts. Bannende prøvde han å komme seg på beina.
På bakken lå urnen til Roy med locket av, og asken spredte seg utover åkeren.
……
Hvem vet; kanskje ville Roy ment at Harold var tilstrekkelig nær toppen. Og om Harold sviktet, tok nordavinden over.
Men selv om mye av levningene hans ble potetgjødsel, var det kanskje ikke Roy for mye imot. Han hadde jo hatt evnen til å se det komiske i livets mangfoldigheter.

Dessuten hadde han alltid likt Cathy oppe i fjellsiden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *