Månedlige arkiver: juli 2016

Boots

– Så du kom igjen i år alt! Gary smilte og rakte fram neven straks han oppdaget meg ved skranken hos Alaska Air Guides.

– Don og jeg har lurt fælt på om du kom eller ei. Du skrev at du trodde du kom, men det gjør mange.

Gary hadde vært ute ved Lake Clark og plukket opp noen cariboujegere.

– Vet du at vi har scoret fullt hus’ på caribou hittil i år? bryter Don inn med dårlig skjult stolthet.

– Nesten femti jegere hittil og hver bidige en har kommet hjem med kjøtt!

Don tenner en sigar og stirret på den gråblå røyken mens det glimtet i øyet.

– Hemmelige plasser, Tor. Hemmelige
plasser som bare Gary og jeg vet om.

Gary flirte.

– Ikke hør på’n. Bare noe vås han serverer nye kunder. Men du kommer seint i år. Det er 7. september alt.

– Ja. Takket være Don. Han foreslo at jeg burde komme såpass seint.

– Du veit svartbjørnene er mest i kjerra nå utover? De er verre å ta på denne tiden. Når frosten kommer, er det slutt på bærsesongen. Men elgen derimot …

Jeg nikket. Det var derfor jeg kom så seint; for å jakte de store elgoksene. Da var det en fordel å vente til et stykke ut i september. Brunsttiden begynner omtrent samtidig med at temperaturen kryper under null grader celsius om natta.

Om sommeren og tidlig på høsten er oksene stasjonære, og holder seg innenfor temmelig begrensede områder. Med brunsttiden starter letingen etter kuer. De kan farte milevis omkring, og sjansene er bedre for å oppdage elg i terrenget.

Men det var en annen side ved sen elgjakt også. Bladene, begynner å falle av trær og busker. Det gjør det lettere å se dyrene på avstand.

Annen lovgivning

Jeg hadde ikke fått Leif med meg til Alaska dette året. Lysten hadde han i kroppen, men tiden strakk ikke til. Det spøkte også lenge for min andre Alaska-jakt. Men etter mye om og men, ikke minst økonomisk, satt jeg til slutt med flybilletten i hånden og dollars i lomma.

Med velvillig bistand fra Sako-importør Rolf Aaberg i Lyngdal hadde jeg til og med ny rifle, ei Sako Finnbear deluxe i .338 Winchester Magnum.

På den tiden, i 1978, var denne amerikanske patronen lite utbredt i Norge. I USA var den derimot gjenstand for økende popularitet. I Alaska var de på god vei til å etablere seg som det3mest brukte storviltkaliberet. Kulebanen med 16,2 grams kule var omtrent identisk med 11,7 grams i .30-06. Anslagsenergien kunne best sammenlignes med .375 Holland & Holland Magnum, om enn noe svakere.

Vinteroksen var i høyfjella, men høyere enn oss.
Vinteroksen var i høyfjella, men høyere enn oss.

brown-skinn

Vi så brunbjørn, men kunne bare skyte i selvforsvar.
Vi så brunbjørn, men kunne bare skyte i selvforsvar.

Rekylen føltes kraftig i begynnelsen, men ikke ubehagelig da jeg ble vant til den. Og jeg ble godt kjent med rifla i tiden fram mot avreisen. Om sjansen til bjørn eller elg kom i løpet av høsten, skulle jeg i hvert fall ikke mislykkes på grunn av elendig skyting. Dessuten hadde jeg brukt mye tid på å sette meg bedre inn i lover og regler for jakt i Alaska. Jakta året forut hadde gått bra selv om Leif og jeg ikke kjente jaktlovene i detalj. Vi hadde hatt lisensene i orden, jaktet i lovlig terreng og var blitt briefet av Gary om hvilke lover det var «lettest» å bryte. Nå ville jeg finne «meningen» i lovverket. Umiddelbart kunne enkelte av reglene synes merkelige for en nordmann. Men mønsteret ble klart etter hvert: fair chase. Det vil si at man i lovgivningen la stor vekt på det sportslige i jakta, at viltet skulle ha en rimelig sjanse til å unngå å bli felt.

Du har for eksempel ikke lov til å jakte før tidligst klokka 15 dagen etter at du har vært oppe i et fly. Det betyr at all jakt er forbudt første jaktdagen.

Hensikten er selvsagt at det ikke skal være tillatt å felle vilt som du har sett fra flyet. En rimelig lov, og helt nødvendig i Alaska for å unngå altfor hard jakt. Dessuten er det forbudt å bruke hund på storviltjakt. Heller ikke walkietalkie er tillatt.

På min første dag i Alaska i 1978 fikk jeg straks se et eksempel på myndighetenes reaksjoner overfor folk som forbryter seg mot jaktlovgivningen. Anchorage Times, den største avisen i Alaska, refererte en nylig avsagt dom i en slik sak. Den dømte var jaktguide med eget firma og jaktterreng øst for Alaska Range. Sammen med en gjestejeger hadde han dratt ut på jakt i flyet sitt, en Piper Cub. Fra lufta hadde de sett en stor elgokse ved et vann det var mulig å lande på. Guiden hadde gått ned, og gjesten hadde skutt oksen.

Brunbjørnpoter som dette er sjeldne.
Brunbjørnpoter som dette er sjeldne.

Jaktoppsynet landet mens de gjorde opp oksen. De hadde ingen mulighet til å unnslippe eller bortforklare situasjonen. Gjestejegeren ble dømt og sendt ut av Alaska umiddelbart. Mer sto det ikke om ham.

Guiden derimot fikk en knusende dom. Flyet til en verdi av 50 000 dollar ble inndratt til fordel for statskassen. Det samme ble våpen og annet utstyr. Han mistet retten til å drive som guide på livstid. Han fikk verken lov til å jakte eller fiske i Alaska i de neste seks årene. Dessuten fikk han over en måned ubetinget fengsel.

I kommentarer til dommen bemerket retten at hvis ikke jaktguidene respekterte lovene, kunne man ikke regne med at andre gjorde det heller. Straffen ble derfor ekstra hard, da det ble statuert et eksempel gjennom den. Jaktoppsynet var også fornøyd. De kommenterte at de var få, de skulle dekke ei enorm villmark, og de hadde ingen mulighet til å være alle steder samtidig. Derfor var det viktig at lovbrytere som ble pågrepet, ble straffet kraftig. Det hadde stor preventiv virkning.

– Når vil du dra ut, Tor? Don så på flyveplanen sin. – Du er alene, så jeg vil helst sende deg inn sammen med noen. Noe imot å dra ut sammen med en amerikaner? For eksempel i morgen?

Jeg trakk på skuldrene.

– Brukbar jeger?

Boots med geviret tilbake i Anchorage.
Boots med geviret tilbake i Anchorage.

– Tror det. Han er 63 og heter Boots Kozlowski. Fra Ohio. Han prater fælt, men jeg trur ikke han er den verste du kan være sammen med.

Sov med støvlene på

Regnet silte ned over Anchorage på andre døgnet. Det begynte den ettermiddagen jeg avtalte utflyvning med Don og Gary. Siden da hadde himmelen ligget tung og grå, bare en sjelden gang fikk jeg et glimt av fjellene utenfor byen.

Jeg var rastløs og utålmodig etter å komme ut. Lisens på svartbjørn og elg var i orden. Sako’en hadde jeg kontrollskutt på. «Isac Walton shooting range» utenfor byen. Proviant og utstyr var ferdig pakket.

Ellers hadde jeg slått ihjel de to dagene med prat med piloter og jegere på Lake Hood. Jeg hadde rukket å besøke tre-fire forskjellige våpenforretninger og sett masse på TV. Dessuten hadde jeg vært ute hos Alaska Air Guides ved Lake Hood tre-fire ganger daglig for å høre værrapportene.

Jeg hadde også blitt kjent med Boots. Den dagen vi skulle dratt ut, gikk vi og spiste middag i stedet. Han var en fargerik fyr, med meninger. Til tross for det spesielle etternavnet var han «ekte» amerikaner.

Faren hans forlot Polen som attenåring. Etter noen år giftet han seg, og kona fikk en sønn de kalte for Aureljan. Det gikk ikke mange årene før pjokken fikk kjælenavnet «Boots». Som fireåring hadde Aureljan sine første cowboystøvler (boots). De var sorte med rød kant nederst. Guttungen elsket dem. Han sov med dem i senga og gikk med dem til det var bare filler igjen. Ikke så rart da at faren begynte å kalle gutten «Boots», et navn som hadde hengt ved ham siden.

Boots var gift, katolikk og gikk i kirken på søndag som alle gode amerikanere. Han mente at den største feil som ble begått under 2. verdenskrig, var da de allierte hindret general Patton i å rulle mot Moskva etter Berlins fall. Han kunne heller aldri glemme angrepet på Pearl Harbor. Selv hadde han vært med i et av de verste slagene i Stillehavet, kampen om Okinawa. Det ville han ikke snakke om.

boots-slossokserDerimot hadde han kontante og ikke irriterende lange oppfatninger om moderne amerikanske politikk. Boots mente at Kennedy var den beste presidenten etter krigen, Nixon var en skurk, Ford en sau og Carter ok, men hadde det mest i kjeften.

Hjemme i Ohio var Boots aktiv hjortejeger. Han hadde også jaktet i Montana, Colorado og Wyoming. Foruten å ha felt et stort antall hvithalehjort hadde han skutt svartbjørn, elg og wapitihjort.

 

Grunnen til at Boots var i Alaska, var en niese i Anchorage. I flere år hadde han hatt stående invitasjon fra henne og familien om å komme opp og besøke dem. De hadde lovet ham både jakt- og fisketurer. Da jeg traff ham, hadde han allerede femti kilo sløyet fisk i fryseren til niesen, mest laks han skulle ha med hjem til kona.

I månedsskiftet august-september hadde han skutt en caribou. Men han hadde et brennende ønske om å jakte den store Alaska Bull Moose før han returnerte til Ohio. Han ville på vestsiden av Alaska Range, og var villig til å betale for en 250 kilometer lang flytur.

– Hva med å fly oss inn til Kontrashibuna Lake i år også? spurte jeg Don første
gangen Boots og jeg var sammen på Air Guides kontor.

Det ville være en ubetinget fordel om vi kom i et terreng hvor jeg i det minste var litt kjent. Jeg hadde jo vært der med Leif Johan året forut.

Don ristet på hodet.

– Sorry. Den fordømte president Carter har stengt hele området der nede for jakt. Han ga blaffen i hva vi mente her oppe i Alaska, for her var alle imot. Alle guidene som jobba der, måtte legge ned virksomheten. De fikk ikke fem flate cent i kompensasjon. Gjett om Carter får mange stemmer her oppe ved neste valg…

Geografikunnskapene…

Skydekket lå lavt over Anchorage da vi endelig tok av fra Lake Hood. Langt der borte, på den andre siden av Cook Inlet, ligger Lake Clark-passet som vi skulle gjennom. Målet vårt var en av de navnløse sjøene vest for Alaska Range.

Vi dro på kort varsel. Etter fire dagers venting ringte Gary meg opp på motellet og spurte om jeg kunne reise på rappen. Siste værrapport ga gode tegn på at været var blitt lettere på den andre siden av Alaska Range. To fly hadde vært gjennom passet i løpet av formiddagen. Flyverne fortalte at det lave skydekket var i ferd med å løse seg opp.

– Jaggu store områder her oppe! Boots ropte og pekte nordover. – Sist jeg fløy her kunne jeg se Mount McKinley. Men da var lufta skikkelig klar. Har du sett toppen. Tor?

Elgokser som svermer om ei ku.
Elgokser som svermer om ei ku.

Jeg nikket. – Så den ifjor.

 – Dere har vel ikke noe liknende heller?

– Nei, svarte jeg. – Ingen så høye som den. Ikke i Europa ellers heller.

Motoren brummet infernalsk og jeg måtte rope høyt for at Boots kunne høre.

– Akkurat. Som jeg tenkte. Men jeg lurer på noe, Tor. Er Norge en by i Sverige?

Jeg så på blikket hans at spørsmålet var ærlig ment. Underlig, tenkte jeg, hvor lite bevandret selv voksne amerikanere er i verdens geografi. Det var ikke første gang jeg fikk det spørsmålet. Utrolig mange kan ikke plassere Norge i Europa. Jeg har ikke annen forklaring enn at verdens geografi er lavt prioritert i amerikanske skoler.

Men kanskje vi nordmenn bør være glade for at slike spørsmål ennå kan stilles oss. Altfor mange stedsnavn folk kjenner i utlandet, er knyttet til faenskap, tragedier, krig eller ulykker. Vi får kanskje  heller godta at mange tror at landet vårt er en by i Sverige.

– Nei Boots, Norge er et eget land. Grenser til Sverige på den ene siden og til Atlanterhavet andre. Og vi er litt over fire millioner innbyggere.

– Right! Nå demrer det. Dere har olje, ikke sant? Og så eier dere Spitsbergen oppe i Arktis?

– Svalbard, korrigerte jeg.

  -Ja, Svalbard. Det var der det russiske flyet styrta i år. Var mye om det på TV hjemme i Ohio.

Boots lente seg tilbake i flysetet og tittet ut av vinduet. Vi var inne i passet og fløy lavt de første kilometerne. Så begynte det å tykne til foran oss. Gary løftet flyet flere hundre meter. Skydekket ble stadig tettere. Han oppdaget at jeg skottet bort på ham. Han vet at jeg ikke har vært med på slikt før.

– Det er ikke ofte vi går skydekket. Men. nå, når skyene ligger lavere enn de høyeste punktene vi må fly over inne i passet, har vi bare to ting å velge mellom. Enten må vi snu eller gå over skyene.

– Men hvordan vet du hvor høyt vi er når du ikke ser bakken?

Gary pekte på toppene rundt oss. De stakk flere hundre meter over skydekket.

– Jeg har fløyet her så ofte at jeg kjenner hver eneste fjelltopp. Det meste av ruta vår går over innsjøer og elver. For eksempel ligger det en ganske stor innsjø rett under oss nå, sa Gary og pekte mot gulvet i cockpiten.

På den andre siden av passet skal skydekket være tynnere. Da skal vi under det.

Rett før vi når Lake Clark er det et hull i skydekket.

Here we gol

Gary la flyet brått nedover og formelig stupte ned i hullet. Boots hadde tydeligvis sittet i helt andre tanker bak oss. Det kommer et overrasket utrop fra ham idet magen presset på og ville opp.

Sola forsvant i samme øyeblikk. Foran oss og under oss lå villmarka grå og regntung. Det tette regnet gjorde sikten til knapt mer enn to-tre kilometer. Men langt i sør så skydekket lettere ut. Et par steder ante vi blå himmel.

– Dere får fint vær i morgen. Flere høytrykk er på vei inn fra sør. Og det er ingen
fjellkjeder mellom dere og det gode været. Jeg tror dere vil få fine dager her inne. Men nettene blir sikkert kalde. Det er tid for nattefrost nå.

Gary la kursen mer mot nordvest. Snart lå Lake Clark passet fl

To fine elgokser.
To fine elgokser.

erfoldige mil unna oss. Vi var på vei mot noen store innsjøer som Don hadde pekt ut på kartet. Området skulle ha god elgbestand med store dyr, det var i trekkruten til caribouen, og det var både grizzly og svartbjørn der. Dessuten jaktes det sjelden elg der, hadde Don Cogger fortalt før vi dro.Grunnen var den lange flytiden.

Det er nesten tre timers flyvning inn til Anchorage, mye lenger enn de fleste drar, først og fremst på grunn av flyutgiftene, da du betaler for den tiden flyet er i lufta. Etter ei vellykket elgjakt der for eksempel to jegere er sammen og begge får dyr, må kanskje ett tonn kjøtt fraktes ut. For myndighetene krever at alt kjøtt skal fraktes ut og brukes som mat.

Det var sjelden og aldri man fikk alt kjøttet, trofeer, jegere og utstyr inn i samme flyet. Det betyr at jegerne må sende flyet inn igjen etter kjøttet, og utgiftene til flytransporten øker kraftig. Det kan bli kostbart elgkjøtt, selv om lisenser og jakt er rimelig nok.

Boots og jeg hadde inngått en avtale med Don Cogger om å være fleksible når det gjaldt avreisedatoer. Vi kunne dra på kort varsel hvis Alaska Air Guides likevel skulle plukke opp jegere eller hente kjøtt. Det reduserte transportutgiftene våre.

Dessuten har vi ikke bruk for så mye kjøtt om vi skulle felle en elg, vi trengte bare litt til «festmåltid» i leiren. Derfor skulle Don og Gary få kjøttet. Til gjengjeld var det deres ansvar å få fraktet det ut, og deres utgift.

Rent intuitivt vil vel de fleste tenke: «Det må da vel gå an å selge kjøttet i Anchorage og dekke inn utgiftene gjennom det?» Dessverre, eller heldigvis, det er ikke slik. Det er forbudt å drive handel med vilt i enhver henseende i Alaska. Du kan ikke selge kjøtt fra vilt som er gjenstand for jakt. Heller ikke skinn og trofeer. Men du kan gi det bort.

Jeg synes det ligger en fornuftig tankegang bak denne lovgivningen. Det er billig å jakte for innbyggerne i Alaska og det er store terreng de kan jakte på. Fellingsrett på en elg koster bare et par hundre kroner. Skulle man kunne selge kjøttet til markedspris, ville det ikke vare lenge før det ble skikkelig business av den vanlige jakta. Mange steder, spesielt rundt byer og bygder, ville beskatningen bli mye hardere enn i dag. Prisene på lisenser og tjenester omkring jakta ville stige. Lovgivningen i dag gjør at du ikke finner en eneste kafé eller restaurant i Alaska som har viltkjøtt på menyen. Med andre ord finnes det ikke noe kommersielt marked for dem som måtte forsøke å tjene på krypskyting.

Troféjakt en trussel

Grizzly lever lenger inne i landet og har liten tilgang på laks. Derfor er de kronisk sultne og trolig er det også grunnen til aggresjon og dårlig humør.
Grizzly lever lenger inne i landet og har liten tilgang på laks. Derfor er de kronisk sultne og trolig er det også grunnen til aggresjon og dårlig humør.

Tankene mine vandret mens vi nærmer oss jaktterrenget. Etter hvert har jeg klart å forstå litt av det som har med jakt å gjøre i Alaska. Også problemene. Selv om ulovlig jakt for kjøttets skyld er et relativt lite problem, finnes det andre typer krypskyting. Den gjelder trofeene.

Gjennom de siste tiårene har det vært en økende interesse for trofeer i toppklassen. I USA vil det si trofeer av en slik størrelse og kvalitet at de går inn på Boone &c Crocketts rankingsliste. For visse typer jegere betyr en god poengsum på denne lista mer enn all verdens naturopplevelser. Trofeer i B&C klassen verdsettes så høyt at det rundt i USA skjer bestillingstyverier av trofeer i B&C klassen.

I Alaska hadde det operert mer eller mindre organiserte gjenger som felte vilt ulovlig og utelukkende tok trofeene, som ble smuglet ut av Alaska og solgt til samlere med heller tvilsom jegerbakgrunn.

Jaktguider i Alaska kan oppleve uhørte tilbud fra gjestejegere. «Skaff meg en caribou i troféklassen og du får fem tusen dollar rett i lomma». Dette kommer naturligvis i tillegg til det jakta ellers koster.

Slikt kan sette en stakkars guide i en voldsom knipe. Skal de for eksempel ta sjansen på å bruke fly under letingen etter vijt, og håpe på at de ikke blir tatt? Risikoen for å bli knepet er ganske liten. Gevinsten er stor for guiden, som ikke tjener altfor godt i jobben sin.

Det dreier seg om store penger. Guider med økonomiske vanskeligheter kan kanskje fristes til å ty til denne typen troféjakt for å overleve med virksomheten sin. For viltoppsynet betyr det formidable problemer. Det er grunnleggende for oppsynets kontrollmuligheter at de kan stole på at guidene skjøtter sine virksomheter skikkelig. Det gjør da også praktisk talt alle. Skal de overvåkes og kontrolleres i like stor grad som andre jegere, får oppsynet en håpløs oppgave.

Denne typen krypskyting er trolig farligere for viltets framtid enn annen ulovlig jakt. Den kan skade viltbestanden kraftig, mens riktig gjennomført troféjakt er viltstell og fremmer bestanden.

Sant nok felles de største dyrene. Men riktig forvaltning, for eksempel av elgen i et område, betyr at de største først tas når de har passert middagshøyden i livet og er på retur. Guidene holder øye med terrengene sine gjennom sommeren. De kjenner temmelig nøyaktig mengden av storvilt,, hvor dyrene holder seg, hvor gamle de er og hvilke dyr som kan felles kommende sesong. Ingen guider vil skyte terrengene sine tomme. Det slår tilbake i sesongene som følger.

Guidene er avhengige av en fornuftig avskyting i terrengene, og etterstreber det. Slike hensyn tar ikke krypskyttere. Hvis troféstørrelsen er god, feller de dyrene. Krypskyting dreier seg om størst mulig profitt på kortest mulig tid.

Boots er sjefskokk

– Foreslår at dere slår leir på den odden!

Gary pekte og la flyet kraftig over. Vi så ned på et lite skogkledd nes under oss. Bak strakk et mosekledd fjell seg fire-fem hundre meter til værs. Til venstre for fjellet var det kilometerlange myrdrag som endte mot lange, slake koller med glissen granskog. Tvers over innsjøen var det minst to kilometer, til små fjell og høye koller. Og enda lenger mot øst lå Alaska Range. Og når godværet kom, ville vi se fjellkjeden i horisonten.

Gary satte flyet ned og takset mot strandkanten. Han flirte da motoren stoppet og vi gikk ut på flottørene.

– Det gir ekstra fin villmarksstemning å slå opp teltet på våt bakke, ikke sant?

Boots kastet sekken med kokekar inn på land og mumlet noe om at det kunne vi gjerne vært spart for.

Gary tok av ti minutter senere og la kursen mot sørøst. Tre elgjegere skulle være med tilbake til Anchorage.

Allerede før flyet var forsvunnet hadde vi funnet en brukbar leirplass. Et halvt hundre meter fra vannkanten var det en liten åpning i skogen. Bakken krummet seg en tanke og regnvannet rant godt unna.

Fra første dag viste Boots seg fra en rekke nye sider. Jeg forsto raskt at han hadde bedre erfaring med friluftsliv og jakt enn meg. Det var bare å følge med, se, lytte og lære. Leiren ble satt opp systematisk og vi delte arbeidsoppgavene mellom oss mens vi jobbet. Jeg skulle ta all oppvask og passe på at vi har tørr ved. Boots hadde ansvaret for all matlaging og for at leiren var ryddig.

Boots hadde ikke bare organisasjonstalent, han var også en glimrende kokk. Første måltid under jakta var solid. Hamburgerkjøtt, makaroni, potetmos, tykke brødskiver og glovarm pulverkaffe.

– Du er ikke blant dem som spiser kraftige frokoster, Tor?

Nei, svarte jeg, – har ikke skikkelig matlyst før utpå dagen.

– Det kommer av røykinga. Slutt med den møkka, så skal du se matlysta kommer så fort du får øynene opp om morgenen. Røkte sjøl i mange år, men slutta tvert. Har aldri følt meg bedre enn etter at jeg la vekk sigarettpakka.

Boots tok noen dype slurker av kaffen.

-Kommer til å lage tidlig frokost her ute. Solide greier med egg og flesk så lenge vi har det. En skikkelig frokost betyr forbanna mye. Kan gå heile dagen uten mat bare frokosten er kraftig.

Klokka ble nærmere fem på ettermiddagen før leiren var slik vi ville ha den. Det var tid til en liten rekognoseringsrunde i nærmeste fjellside før mørket kom.

Underskogen rundt fjellsidene var dominert av stivt, tykt kratt. Beltet strakk seg godt over hundre meter oppover. Vi måtte følge dyrestiene for å komme gjennom uten å bruke flerfoldige timer ekstra. De fleste stiene vi så, var bjørnestier. Flere steder var det ferske tråkk etter grizzlybjørn. Lenger oppe i fjellet var det tydelige tråkk etter svartbjørn. Elgtråkk så vi ikke før vi dro ned igjen til leiren i skumringen. Nede ved innsjøen var det dype søkk i bakken etter store, tunge dyr.

Vi merket væromslaget så fort sola forsvant bak fjellene. Skydekket løste seg opp og stjernene blinket svakt ned på oss. Jeg fikk fyr på bålet så fort vi var tilbake i leiren. Fullmånen kom til syne over fjellene. Temperaturen sank kraftig i løpet av de siste timene.

Ulvehyl og måneskinn

Boots hadde hentet kaffevann og satt kjelen over Coleman-brenneren. Det ble mørkt.

– Hører du ulven, Boots?

For første gang i mitt liv hørte jeg ulvehyl. De kom fra fjellene på den andre siden av sjøen.

Boots slo i kaffe til oss og ble sittende og lytte. Han så inn i bålet. Flammene dannet  reflekser i brilleglassene hans.

– Første gang jeg hører ulv, også. Finns det noen lyd som symboliserer villmarka
bedre enn ulvehyl?

2 andre vi jaktet litt sammen med.
2 andre vi jaktet litt sammen med.

Jeg svarte ikke, satt bare og lyttet. Hylene var langtrukne og kalde. Tankene mine gikk til alle de fortellinger jeg hadde lest om mennesker, villmark og ulvekobbel, gale av sult. Var ulven så farlig for mennesker som historiene fortalte?

Vi snakket mye om ulv denne kvelden. Det vi hadde hørt om ulven fra faghold, sto i kontrast til fortellingene om pelsjegere omringet av sultne ulver, utålmodig ventende på at de siste bålflammene skal slukne og mennesket bli sårbart.

Men såvidt vi hadde funnet ut, fantes det ikke dokumenterte eksempler på at ulv hadde drept friske mennesker i Nord-Amerika. Allikevel er det bred enighet blant jegere om at ulven kan være en manndraper.

Det var funnet mennesker som allerede hadde vært døde da ulven hadde gått på dem. Ulven har en inngrodd stor respekt og frykt for mennesket. Den kan kanskje miste sin naturlige frykt i ekstreme situasjoner. Fra Sovjet har man eksempler på at ulveflokker i perioder med sult har angrepet forsvarsløse, døende mennesker.

For en del tiår siden var ulven gjenstand for en jakt som nesten utryddet bestanden. Dyret ble jaktet med alle midler. Det ble lagt ut gift, satt ut feller og skutt ulv fra fly og helikoptre.

Myndighetene sa stopp først da det nesten var for sent. I mange områder var ulven utryddet. Andre steder var det bare noen få dyr tilbake. Ulven ble totalfredet i mange år framover. Langsomt vokste bestanden. Tjue år senere var den blitt så stor at det ble gitt adgang til jakt igjen, men uten gift, fly og helikoptre.

Nå er ikke ulven lenger truet. Mange steder er ulvestammene så store at de gjør merkbare innhogg i bestanden av caribou. Elg tar den også, hovedsakelig ungdyr og dyr som er skadet. Men heller ikke de største elgoksene kan føle seg trygge for ulven i snørike vintre. Selv en tusen kilo tung elgokse blir hjelpeløs overfor lettbeinte ulver når snøen når til brystet.

Tømte nesten halve flaska!

Klokka var nesten ti på kvelden før den siste vedpinnen ble lagt på bålet. Jeg tente en

røyk og slo den siste kafferesten i koppen. Boots rettet seg opp på den tykke stokken han brukte som stol og tar seg til korsryggen. Han kremtet. – Veit ikke om du har merka det, men jeg tok ikke med brennevin. Du veit jo åssen det er. Skulle’ det skje noe med oss her ute og folk finner spritflasker etter oss, så veit du de tenker at «sånn går det når folk drar på jakt for å drekke.» Jeg nikket. Han ser det neppe i mørket.

– Skjønner jo hva du mener, svarte jeg. Men du blir vel ikke forbanna når jeg forteller at jeg har et par flasker bourbon i sekken?

Boots stirrer på meg og smiler.

– Du tok altså med deg et par flasker? Det var jaggu bra!

Dypere stakk ikke moralen i Boots i øyeblikket. Så lenge ikke ban har tatt flaskene med, var  det i orden med sprit i leiren. Jeg fant fram den ene flaska, åpnet den og rakk den til Boots.

– Du veit, Tor, det er godt med en liten en å sovne på. En eneste dram. Ikke mer.

Boots drakk rett av flaska og sendte den tilbake til meg. «Liten en», sa han! Den ene drammen han sendte ned var nesten ei kvartflaske!

Boots reiste seg og går mot teltet. Jeg ble sittende å se bålet dø ut. Minst tre ulver tutet i den svarte natta.

Boots romsterte litt i teltet. Lyskjeglen fra lommelykta hans for planløst over teltveggene. En og annen gang sa han noe til seg selv, bannet litt over en kvist eller stein som lå under soveposen før han fikk lagt seg til rette.

-Tor?

Anchorage på sen vårkveld.
Anchorage på sen vårkveld.

– Ja.

– Så du alle grizzlysporene rundt leiren?

-Ja. Ser ut til at det er bra med bjørn her..

– Vi får passe på litt i natt, da. Jeg stoler faen ikke på de fordømte grizzlyene. Ikke en eneste lov i Alaska skal hindre meg i å legge en grizzly død hvis vi får besøk. Jeg sitter heller inne et halvt år her oppe enn å ligge resten av jakta i teltet med tarmene ute. Har du revolver med deg forresten?

– Har en .357 Magnum, Smith & Wesson rustfri, seks tommers.

– Død og pine! Hvilken idiot er det som har lurt deg til å ta med ertepistol hit?

– Jeg kjøpte den i Norge før jeg dro. Tenkte å bruke den til småviltjakt. Ryper og sånt.

– Det holder den til. Sier Boots høyt. – Men ikke til å stoppe en grizzly. Så hvis det kommer en i leiren, lar du meg skyte og holder hodet lavt.

– Hva vil du sikte på da, hvis den kommer inn i leiren på natta? Det er jo stupmørkt!

– Jeg tenker jaggu vi får noe å sikte på hvis det dukker opp en fem hundre punds illsinna dævel ved teltveggen. Kommer den, får du ta lommelykta og lyse rett på den. Så ordner jeg resten.

Det kneppet fra sylinderen i den store .44 Magnum single action revolveren til Boots. Han kontrollerte at det er fem skudd i sylinderen og at hanen hvilte på det sjette, tomme kammeret. Deretter var det ikke en lyd å høre fra Boots Kozlowski fra Ohio.

Brunstige okser

Det var tredje jaktdagen. Klokka nærmet seg ni på morgenen. Jeg tenner min andre røyk. Sola har såvidt begynt å varme.

Nettene hadde vært skikkelig kalde. Hver eneste morgen var det rim på bakken og tynn is inne ved vannkanten. Boots har bannet på polsk hver eneste morgen over kulda. Selv hadde jeg fått varmen i meg på morgenkvisten ved å ta en tur ned til innsjøen. Kanskje var ikke sjansene store for at det skulle komme en elgokse ned til vannkanten, men mulighetene var der, med gamle elgtråkk overalt og flere dyrestier ned til sjøen. Det tok omtrent ti minutter å liste seg ned til vannet og saumfare strandkanten med kikkerten. Innen jeg var ferdig, hadde Boots frokosten klar. Et kvarter senere dro vi.

Vi hadde vært oppe i flere timer allerede. Jeg så ned mot odden der leiren vår lå. Vi var kanskje fem kilometer unna. Ennå lå frostrøyken over sjøen.

Vi forlot leiren lenge før de første solstrålene kom over horisonten. Planen er å nå fram til et sted der vi har tro på at det er elg, området ved to små tvillingtjern vi rakk såvidt innom dagen i forveien. Nå satt vi på en åsrygg i sør. Med god utsikt.

– Skyter du godt? spør Boots.

– Bare på langt hold, fleipet jeg.

Det var tydeligvis for tidlig på morgenen for en fleip.

– Jeg trur vi skal prøve å finne ut om dyra stadig er der. En er pokker så stor!

Jeg nikket. Vi hadde sett ferske tråkk etter minst tre dyr rundt de to tjernene. Det en stor okse og to mindre, kanskje to kuer.

– Okey. Hva trur du om at du holder oppsyn herfra, Tor? Så tar jeg en tur langs kollen.

Boots reiste seg og forsvant. Klokka var nesten halv ti. Var det allerede blitt for seint på morgenen? Kan yi like godt ta det med ro og vente til utpå ettermiddagen? Jo høyere på himmelen sola kom, desto mindre var sjansene for at dyra er aktive.

Men det var en noe som talte imot. Det har vært uvær i lengre tid. Da beveger viltet seg lite. Med godværet øker aktiviteten, særlig de første dagene som været er bra. Dessuten tydet  frosten på at brunsten var i gang. Og det jeg opplevde i går på den andre siden av det lille fjellet bak leiren vår, tydet på det samme.

Jeg hadde dratt dit tidlig på morgenen. Boots ønsket å ta det med ro og skulle bli i leiren til jeg var tilbake. Tidlig på formiddagen oppdaget jeg ferske elgtråkk på noen myrer bak fjellet. Det var flere myrer der, adskilt av tre- og krattkledde knauser. Jeg gikk i kanten av en av myrene. Vadestøvlene sank godt ned for hvert skritt og ga fra seg svuppende lyder, nok til å lokke fram en elgokse. En ung okse med skovlhorn kom med raske skritt til kanten av myra og været mot meg. Lyden av støvlene lokket den. Avstanden var knapt femti meter.

Et øyeblikk ble jeg stående rådvill. Skulle jeg skyte eller la være? Holdet var rimelig og jeg satt på huk med kikkertretikkelen dørgende stille i brystet på den. Jeg valgte å vente. Oksen sto kanskje et halvt minutt. Så forsvant den.

To ganger til lokket jeg den fram. Det var tydelig at den var i brunst. Første gangen klarte jeg det med nye, svuppende lyder i myra. Andre gangen ved å ta en kvist og vekselvis dunke og «feie» med den mot et tre. Oksen var ganske sikker på at det var en rival i nærheten.

Samme ettermiddag oppdaget Boots og jeg elgtråkkene ved tvillingtjernene etter minst ett dyr, langt større enn oksen jeg hadde sett på formiddagen.

Skuddsjanse!

Det beveger seg i skogholtet til høyre for det største av de to tjernene. Elg! Men neppe den store. Jeg har Sakoen til skulderen og følger dyret i kikkertsiktet.

Ikke noe lite dyr dette heller! Gevirspennet er. sikkert over 130 centimeter. Du skal jqkte lenge i Norge og ha flaks for å komme nær elg på den størrelsen.

For andre gang på to dager er jeg på nippet til å skyte. Men storoksen slapp liksom ikke taket i meg. Var den også inne i tykningen? Dyret gikk mot det bakerste tjernet og stopper med hodet høyt løftet. Hadde den oppdaget Boots?

Jeg holdt pusten av spenning. Det var et dyr til inne i skogen. «Skyt, Boots», tenker jeg, kanskje litt onskapsfullt. Vi hadde avtalt at Boots skal ha det første dyret, uansett hvem som ga det dødsskuddet. Men rifla hans er taus. Han venter også.

Da glimtet det i sort og gult mellom skyggefulle trær. Var det nå den kom?

Sekundene gikk langsomt.

Så kom den sigende ut av tykningen. Om det var den første oksens mer grålige farge eller det at den sto litt lenger unna som skapte den voldsomme kontrasten, var umulig å si. Men forskjellen var overveldende. Storoksen var mørkebrun, nesten sort. Det blinket gult i det massive geviret mens den gled majestetisk mot det nærmeste og største tjernet. Jeg reiste meg for å få bedre oversikt, støttet venstre arm mot en granlegg og la rifla an med tommelen mellom treet og riflestokken. Avstanden var omtrent 150 meter. Dyret beveget seg sakte. Trådkorset ristet en tanke der det lå bak elgens forbein på omtrent død vinkel. Jeg skjøv fram sikringen og presset avtrekkeren langsomt bakover. Ingen hensikt å vente lenger. Dyret kom ikke nærmere. Og jeg ville ikke ha oksen i vannet før jeg skjøt.

I det samme Sakoen drønnet, krøkte oksen seg sammen, vaklet i sjokk og gikk over ende. Men den lå ikke lenge. Et par sekunder etter var den på beina.

Jeg sendte avsted enda en 16,2 grams Hammerhead mot lungene til oksen. Igjen tok den noen vaklende steg, men gikk ikke i bakken. Isteden ruste den ut i retningen der Boots antakelig befant seg.

Det smalt en gang fra Boots. To. Opphisset og med ringing i ørene, bykset jeg nedover kollen i det lønnlige håp om at oksen lå der nede. Boots hadde gått ut på en liten åpning i skogen og etterfylte magasinet. Men ingen elg var å se.

He is finished, Tor. Han er ferdig. Boots spiller rolig, men mislykkes.

– Begge dine skudd traff godt. Trur det var lungeskudd. Litt høye, men okey.

– Og dine? spør jeg og prøver forgjeves å få sving på en rullings. Bare et nakkeskudd kunne stoppe det sorte lokomotivet på flekken etter at skuddene hadde fått adrenalinet til å pumpe i dyrekroppen.

– Kom så jævlig fort. Prøvde et nakkeskudd, men skjøt over. Det andre …

Ti minutter senere slo jeg en stor sirkel utfra stedet der oksen forsvant. Boots ventet enda en stund før han gikk på sporene. Da jeg er omtrent halvveis i sirkelen, kommer signalskuddet fra Boots. Han har funnet den. Det andre skuddet var et hjerteskudd. Begge mine var høye lungeskudd. Men det viste seg snart at selve skytingen var en enkel jobb sammenlignet med det som lå foran oss.

Blodig polakk

De neste femten timene var et mareritt. Vi var to jegere og hadde en kjempe av en elgokse på  bakken. Et dyr som må flås, parteres og bæres til nærmeste sted flyet kunne plukke kjøttet opp. Det viste seg å være omtrent en kilometer unna, med stivt kratt, bløte myrer og dyp mose i mellom.

Jeg bar, bar og bar elgkjøtt. Boots ba meg huske at ryggen min var fristende for rumlende grizzlymager. Han ba meg ta med rifla på hver eneste tur. Det gjorde jeg også, de første børene. Deretter satte jeg den fra meg så snart Boots var utenfor synsvidde. Så tok jeg den med hver gang inn til slakteplassen og den blodige polakk. Slik ble husfreden opprettholdt. Jeg enset ikke et øyeblikk at jeg oppførte meg som en tulling.

Den eneste trøsten i alt slitet var at Boots hadde det minst like ille. Elgen lå på magen uansett hvor mye vi reiv og sleit, slo tau rundt granlegger, bannet og ropte.

Oksen hadde falt litt over klokka ti om morgenen tredje jaktdagen. Slaktevekta anslo vi til nesten 600 kilo. Geviret målte 163 centimeter på det bredeste.

Langt på natt vinglet lyskjeglene fra to lommelykter seg fram mot leiren. Ingen av oss sa ett ord. Vi hadde vår fulle hyre med å holde oss på beina, sjanglet og snublet. Veien til leiren føles uendelig lang.

Ennå er det mellom 100 og 200 kg prima elgkjøtt igjen på slakteplassen. Det skal vi ta ut i dagene som kommer. Hvis ikke en grizzlybjørn okkuperer slaktet i løpet av natta. Det er kanskje det vi håpte på begge to, selv om ingen av oss sier noe. .

Boots tenner gasslykta når vi er framme.

– Kaffe, Boots?

Jeg har vasket av meg det meste av blodet og trukket av meg gummistøvlene. Jeg håper han sier nei.

– Nei takk. Men har vi mer bourbon?

– Plenty. Vi tar en dobbel en nå. Det fortjener vi.

Vi krabbet i posene først. En skarp en nå kunne være nok til at jeg ikke klarer å

komme meg til sengs.

Trettheten seg inn over oss. Det blir kaldt i natt også.

– Husker du hva du sa første kvelden vi var her inne, Boots? Du sa at den dagenn vi skyter elg, skal vi ha lever og løk til kvelds. Tok du med deg levra til leiren?

– Ligger i sekken. Vi venter med den til i morra, hæ?

-Joda, sier jeg. – Var bare fleip.

Jeg legger meg bedre til rette i soveposen, får fram topplua og drar glidelåsen opp.

– Boots?

– Mmmmm.

-Jeg tror at det er en storokse til her inne. Så du spora vi passerte på veien heim igjen? Knapt en time gamle. Og faen så store!

Boots snur seg i posen. Selv om det er bekmørkt, føler jeg at han ser på meg.

– Nå skal jeg si deg én ting, Tor. Og det er en avtale som gjelder oss begge. Den av
oss som er så kav, ravende idiot at han skyter et slikt monster andre steder enn
akkurat ber inne leiren, får ta seg av både slakting og bæring sjøl. Jeg hadde pinadø
ikke skutt en okse til om’n så hadde stått bare tre meter fra teltet. Nå har jeg Alaska
bull moose langt oppe i halsen. Good night. Sleep tight!

Jeg svarer ikke. Det er ikke stort å si. For nøyaktig slik følte jeg det også da søvnen tok meg den natta.

Kunne vært grizzly

Fjorten dager senere satt vi på rommet mitt på Thunderbird motel i Anchorage. Vår første jakttur ga oss en elg og lærerike dager. Særlig for meg som hadde mye å lære av Boots Kozlowski fra Ohio.

Men en kveld kunne det ha gått galt. Det kom av Boots’ tanker om grizzlybjørn ved leiren. Til hans forsvar skal det sies at det var bjørn tett ved flere netter, men ingen kom inn i leiren.

Jeg hadde tatt en lang tur på egen hånd for å se etter svartbjørn og feilberegnet tiden. Innen jeg nådde fjellsiden ned mot leiren, var det stupmørkt. Jeg hadde lagt lommelykta igjen i teltet og fikk et svare strev med å komme meg ned gjennom krattet uten å henge fast i hvert eneste buskas. Langt der nede var lyset fra leiren. Boots hadde vært omtenksom nok til å henge ut gasslanternen.

Snaue hundre meter fra leiren var det en bjørn rett i nærheten av meg. Jeg hørte et høyt og tydelig «boff?», liksom den spurte hvem som var der inne i mørket.

I slike situasjoner trives vel de færreste. Men jeg hadde ikke noe valg: Det var bare å gå til leiren.

Boots hadde også hørt bjørnen. Det tenkte ikke jeg på. Halvt blendet av gasslanternen tråkket jeg inn i leiren fra det tetteste buskaset bak teltet. Jeg tenkte ikke på å gi varsel om at jeg kom, vaklet nærmere og snublet i teltbardunene.

I samme øyeblikk jeg traff bakken, hørte jeg Boots bevege seg i teltet. Et øyeblikk var det helt stille. Så kom et dempet «klik-kety-klakk» fra .44’en til Boots. Hanen var spent og pekte ganske sikkert gjennom teltveggen og direkte på meg. Nakkehårene mine strittet.

– Ikke skyt! Det er meg!

– Dæven!

Igjen hørte jeg Boots bevege seg. Det klikket dempet da han spente ned hanen.

Har’u tørna, Tor? Komme inn i leiren på den måten! Å pokker skulle jeg tru?

Jeg slengte av meg sekken ved teltåpningen og satte meg ned.

– Jeg vet det, Boots. Det kunne vært en fordømt grizzly.

Største jeg har sett

Jeg planla en ny jakttur. Piloten Gary skulle ha en tur med tomt fly innover på lørdagen. Da kunne jeg få henge på.

– Jeg vet ikke om jeg kan være med. Jeg har alt vært her oppe lenger enn jeg regnet med. Men det skulle vært moro. Vi har hatt såpass uflaks at jeg regner med at en tur til vil gi gode resultater.

Boots og jeg hadde også en helt mislykket jakttur bak oss i tillegg. Det var tur nummer to, som vi kom inn fra igår kveld. Etter elgjakta satte vi avsted til et nytt terreng ved foten av Alaska Range for å jakte svartbjørn og caribou. Den dagen vi kom inn, startet et formidabelt uvær. Halve tiden satt vi og holdt på teltet. Resten av tiden prøvde vi å jakte, men terrenget virket dødt, sikkert på grunn av været.

Vi hadde en kjempesjanse på den største elgoksen jeg i mitt liv har sett. Vi så den fra leiren. Oksen svømte over sjøen vi lå ved og gikk opp sju-åtte hundre meter

unna. Det var bare mulig å komme på skuddhold ved å krysse sjøen på det smaleste. Rett ved leiren vår var det et sund omtrent tre hundre meter bredt, med lang grunne på begge sider. Men vi hadde ikke båt. Vannet var dessuten altfor kaldt til å svømme i.

Det var da ideen slo ned i meg. Gummimadrassen til Boots! Mens Boots satt og så på den svømmende oksen, snek jeg meg inn i teltet. Madrassen var den eneste muligheten vi hadde.

– Hva slags planer har du nå?
Boots hadde dukket opp som en ånd.

– Madrassen er eneste sjanse til å komme over i tide…

Jaktiveren rev og slet i kroppen. Bedre sjanse ville vi aldri få på turen.

– Du vet hvem som eier madrassen?

– Ja. Den er din, svarte jeg og hadde den under armen. Jeg hadde pinadø ikke tid til å stå der å diskutere.

– Vet du at jeg skyter høl i hver pute om du prøver å dra til sjøs med den der?

Jeg måpte. Mannen mente alvor. Han tok madrassen og la den inn igjen i teltet.

– Før jeg åpner kjeften min, så glem elgoksen.

Akkurat der og da trodde jeg Boots var blitt gal. Her går en kjempeelg i land på andre siden av sjøen. Det tar fem minutter å padle over sundet og komme på skuddhold av den hvis jeg brukte madrassen. Så ber han meg glemme oksen!

Boots tok fram whiskyflaska han hadde våget å ta med på denne turen og ba meg ta en støyt. Uten et ord så vi at oksen fikk fast grunn under klauvene. Langsomt vandret den mot land. Mer og mer av den voldsomme kroppen kom til syne over vannflaten. En gigant.

– Se på det geviret, Boots! Oksen vendte hodet i vår retning. Skovlhornene strittet til værs og langt ut til sidene. Den dag i dag er jeg sikker på at den oksen må ha hatt et gevirspenn på nær to meter.

– Heiteste! Hvorfor kunne du ikke låne meg madrassen?

Boots satt stille og så på oksen i kikkerten, til dyret forsvant i tykningen.

– Du vet hvor gammel jeg er, Tor? Treogseksti. Du er ikke mer enn femogtjue. Jeg kunne vært bestefaren din, ikke sant?

Han satte seg ned på en tykk, tørr trestamme på stranden.

– I løpet av åra har jeg sett mye rart. Noen år jobba jeg som livredder på en
strand i Florida. Akkurat det kan være det samme, men jeg har sett mye rar oppførsel
fra folk. Ikke bare som livredder i Florida eller i Stillehavet under krigen, men på
jakt også. Og en ting har jeg lært: Det dyr finns ikke som det er verdt å risikere livet
for å få tak i. Du skjønner nok ikke helt hva jeg mener. Det hadde ikke jeg heller gjort da jeg var på din alder. Men tro meg når jeg sier at du aldri ville klart å svømme mer enn femten meter i det isvannet før du hadde drukna. Og en gummimadrass er et pokker så dårlig framkomstmiddel der ute! Boots pekte utover sjøen.

Og slik endte historien om storoksen.

Fire dager senere, og tre dager før vi hadde avtalt, kom Gary dansende over fjellene med Beaveren.

– Innom for å få en kaffekopp? ropte jeg da flottørene tok strandkanten.

– Nei takk! Jeg skal hente dere. Det er dere vel bare glade for. Regna med at dere hadde blåst bort fra stranda. Værmeldinga spår enda dårligere vær. Vil ikke risikere at dere må bli her over vinteren.

Telepatisk kontakt

Boots satt taus mens jeg lot tankene vandre. Hotellrommet var klamt og jeg satte opp døra. Så rettet Boots seg litt opp i stolen.

-Okey. Skal prøve å bli med deg etter bjørn.  Han plantet den tomme ølboksen i bordet som om han hadde tatt en av sitt livs største beslutninger.

– Jeg må bare innom niesa mi og hente utstyret. Så får vi se om ikke Gary kan fly oss ut i morra. Er pinadø nødt til å dra hjem til kona snart.

Det sies at folk som har vært gift lenge, oppnår telepatisk kontakt. Hvor enn den bedre halvdel er i verden, er det øyeblikk det oppstår tankeforbindelser. Jeg vet ikke om det stemmer. Men i nøyaktig samme øyeblikk Boots nevnte kona, ringte telefonen. Det var kona hans fra Ohio.

Boots så ut som han var tatt med buksa nede. Han rakk verken å spørre hvordan hun hadde  det eller hvordan i huleste hun klarte å spore ham opp på motellrommet til en nordmann.

Hun holdt en enetale på godt over to minutter. Boots sa bare «Ja», «Selvfølgelig», «Ja, jeg lengter hjem».

Dessuten prøvde han å innbille henne at det så sjelden går fly fra Anchorage!

Rett før hun nådde klimaks, holdt han røret ut fra øret slik at jeg også kunne høre tiraden. Beskjeden fra fru Kozlowski i Ohio var klar og tydelig. Boots hadde vært mer enn fjorten dager lenger i Alaska enn han hadde avtalt med henne. Og hvis han nå ikke satte seg på første fly sørover, kunne han bare bli resten av det miserable livet sitt der oppe i Alaska. Dermed var samtalen brutt.

Hørte du det? Boots rettet på brillene.
Tenk hadde hun gitt meg det valget for tretti år siden!

Det var det siste jeg så til Boots. Han ringte meg fredag ettermiddag rett før flyet gikk. Han hadde valgt kona og en pensjonisttilværelse i Ohio heller enn en usikker framtid som sekstiåring i Alaska. Dessuten hadde han handlet gaver til kona, pelsverk og indianske smykker.

– Du veit, det er ingenting som demper gemyttet hos kvinnfolk mer enn sånt.

Dagen etter dro jeg ut på svartbjørnjakt alene. Og Boots hadde rett da han sa at hellet ville snu seg. Til tross for at uværet herjet det meste av tiden, kom jeg til slutt på skuddhold av svartbjørn.

Men det var liksom noe som manglet da jeg kom tilbake til den gamle pelsjegerhytta, bjørn eller ei. Og det var en jaktkamerat som het Aureljan «Boots» Kozlowski fra en liten søvnig småby i Ohio, USA.

I caribouens rike


Jeg har aldri vært særlig begeistret for jetfly. Ikke fordi jeg tror at om Gud hadde ment at vi skulle fly, ville han ha gitt oss vinger, eventuelt flybilletter. Jetfly gir meg en total følelse av hjelpeløshet.
Skulle det voldsomme maskineriet svikte, og det ser vi dessverre eksempler på, har en DC-10 eller en Boeing 747 ikke særlig bedre flyveegenskaper enn det jeg selv har.
Det må være forferdelig å være ombord i et fritt fallende jetfly. Og enhver med flyskrekk, og hvem har ikke det, streifes vel av tanken i blant. Ofte i form av galgenhumor. Hvem har ikke hørt medpassasjerer slå en fleip som denne: «Problemet er å komme opp. Ned er vi garantert å komme.» «Fallet er ikke så farlig. Det kritiske øyeblikket er når vi treffer bakken.»

Ved Bonanza Hills med utsyn mot Alaska Range.

Kort sagt, jeg flyr. Gang på gang. Selv om halve reisen består i å lytte etter endringer i flyduren, og sitte med ytterst følsom mage for alt som smaker av turbulens.
Ved landing sjekker jeg intenst at vingeflapsene, i ordnet rekkefølge, beveger seg som de har gjort ved tidligere vellykkede landinger. Men selve håpet om å overleve vekkes først skikkelig når jeg hører landingshjulene smette i posisjon. Og jeg er ikke i full vigør før jetmotorene reverseres, og flyet takser inn mot terminalen. Først da strømmer endelig en følelse av at jeg tross alt er meg selv, gjennom meg. Også denne gang sto lykken meg bi.

En tid følte jeg forresten et slags velvære ved take-off. Det var rett og slett gøy når tusenvis av hestekrefter skjøt fart i giganten og presset oss mot seteryggene. Så leste jeg at det er den farligste delen av hele flyreisen.
Da var heller ikke det moro lenger.

En-motors småfly derimot, er moro. I et slikt er jeg aldri bekymret i utide, og aldri sett det som viktig å sjekke og dobbeltsjekke og dvele ved mulighetene for undergang og død. Ikke for det, en bush-tur i Alaskas villmark i småfly kan være dramatisk nok.
Men dramatikken utspiller seg mer i situasjonen. Man småsvetter ikke fra man står opp om morgenen, eller verre, fra man går til sengs kvelden i forveien. For så, uten å ha sovet nevneverdig, å hive innpå hva man har for handa for om mulig å «kjøle ned» angsten nok til å gjennomføre en jetreise. Om ikke med verdighet, så for å komme seg dit en skal.

I småfly har jeg opplevd å stupe gjennom hull i skydekket og skjene ristende og dansende mellom fjelltopper og langs dalsider, noen ganger bare få meter over tretoppene, eller over skydekket med bare noen fjelltopper til å navigere etter.

Jeg har sjelden tenkt på at det bare er én eneste motor som holder oss i lufta, og at svikter den, er bakken neste. Det har aldri falt meg inn å frykte at motoren skulle stanse under take-off fra en innsjø eller at den skulle svikte når skydekket lå som en grøt under oss.

Hvorfor? Kanskje er det rett og slett landskapet man flyr over. Det er alltid så fascinerende og vakkert at der jetreisen bare er en måte å forflytte seg på, er en småflyreise en opplevelse i seg selv.

Småflyene går atskillig saktere enn de store jetflyene. Forholdene er så mye mer oversiktlige. Du både ser, kjenner og stoler på bushpiloten ved stikka. Du vet også at disse småflyene kan lande med død motor, dersom piloten vet hva han gjør.
På reisene i Alaska har det blitt mange timer i lufta med småfly. Maskinene har hovedsakelig vært det større Cessna 206-flyet og den enda større Beaver’en, den kjente arbeidshesten til de Havilland fabrikken.

Den piloten finnes ikke som ikke lovpriser Beaver’en. Som sjøfly kan den lastes ned så tungt at pilotene sier: «Flyter’n, så flyr’n også.» Den er utrolig pålitelig, driftssikker og solid. Faktisk har dette langsomme, en-motors flyet vært en av støttespillerne i det amerikanske luftvåpenet gjennom flere kriger, ikke som kampfly, men altså som arbeidshest. Dem trengs det som kjent mange av i enhver krig.

Tøffe forhold
Så måtte det naturligvis komme en dag hvor jeg skulle oppleve en av disse maskinenes kvalitet.
Jeg hadde vel visst det lenge. I flere av fjellpassene i Alaska Range hadde jeg sett havarerte Piper Cubs, Super Cubs og en og annen Cessna. Noen har ligget havarert midt i ei fjellside, andre merkelig nok rett ved vann eller sletter som har sett ut til å være store nok til trygge landinger.

Don og Gary hadde fortalt at det oftest dreide seg om privatfly. Det er alltid noen som gir blaffen i værvarslingen, folk som har bestemt seg for flytur kommende weekend. Basta! Så fikk meteorologene mene hva de ville om været.

Med mål og kurs fastlagt og familien i flyet, tar de av sted. Kanskje var det strålende solskinn og glimrende flyvær i Anchorage-området, men midt i et fjellpass kommer tåka, lav og truende, veltende fram foran flyet.
De opplever naturen på sitt mest utrivelige, sett fra et småfly. Piloten blir tvunget til å snu. Men i mellomtiden har været også endret seg bak flyet. Tåka ruller inn, eller skydekket tetner til og går langt under fjelltoppene. Da er de fanget. Er de ikke kjent i området, er det alvorlig fare på ferde. Det nytter lite å gå over skydekket hvis de ikke vet hvor fjellsidene er eller hvilke fjell som stikker opp.

Første betingelse for å fly sikkert i Alaska, er å kjenne området man flyr i. Ikke alle privatflyvere gjør det. Så skal en ha respekt for værvarslingene. Været kan endre seg på et øyeblikk. Strålende sol på en side av en fjellkjede gir ingen garanti for at vinden ikke uler i åtti kilometer i timen på den andre siden.
De fleste profesjonelle bushflyverne kan faget sitt. Men også de kan gripes av panikk. Hvert eneste år går taxifly i sjøen eller i en fjellvegg i områdene omkring Anchorage og andre steder i Alaska. De fleste ender med tap av menneskeliv.

Selv har jeg bare én gang opplevd en situasjon hvor vi kunne ha endt i et flyvrak i ei fjellside. Det som reddet oss den gangen, var en isende kald pilot som kunne jobben sin, Gary i Alaska Air Guides.

 

Viktigste viltet
– Er jegerne dine klare, Tor?
Don ropte til meg fra hangaren hvor han hadde plukket fram en sovepose og noen liggeunderlag. Litt utstyr måtte vi, til tross for nitide forberedelser i Norge, låne av Don for å bli klare til årets jakt.
– Trond og Terje er klare. Resten av oss trenger en halvtime til! ropte jeg tilbake. Vi må være sikre på at vi har med alt.

Året er 1979, og vi er blitt kjent med hverandre gjennom en liten annonse jeg hadde i bladet «Våpen» sist Vinter. Jeg etterlyste folk som ville jakte i Alaska.

Trond Wickstrøm fra Svalbard, Terje Høyseter fra Espeland utenfor Bergen, Ragnar Øye fra Nesbyen og Stein Bastiansen fra Skien, reagerte, og tok kontakt.
Med unntak av Stein, som bodde bare noen mil fra meg, har vi alle holdt kontakt over telefonen fra vinteren av. Stein og jeg hadde truffet hverandre flere ganger i løpet av våren og sommeren. Stein tenkte å kombinere jakta med å besøke ei søster i Vancouver i Canada.

Selv hadde jeg to jaktreiser til Alaska bak meg, og en følelse av å ha gjort de fleste tabbene. Forutsatt at jeg fikk med erfarne jegere, mente jeg at jeg kjente nok til jakt i Alaska til at jeg kunne spørre andre nordmenn om å bli med. Boots hadde vært en alle tiders jaktkamerat året i forveien, men ikke noe var bedre enn å være sammen med andre nordmenn under jakta.

Alaska Air Guide’s Cessna 206 brølte øredøvende da den tok av fra Lake Hood med Terje og Trond som passasjerer. Foran dem lå en nesten to timers flytur over til vestsiden av Alaska Range.
Ragnar, Stein og jeg skulle inn i det samme området, et par dagsmarsjer unna dem. Trond og Terje er ute etter svartbjørn og elg. Vi andre har bestemt oss for å jakte caribou, amerikansk villrein, den første delen av jakta.

Caribou’en er tundraens og de nordamerikanske indianernes storvilt. Det var Stein som tente meg på å jakte caribou, en sommerkveld vi så lysbilder fra fjorårsjakta.
– Du har jakta elg og svartbjørn i Alaska, ikke sant? spurte Stein.
– Ja. Har bare blitt til det. Bjørn er liksom noe spesielt, da. For meg også. Og elgene i Alaska er jo så forbanna store, nesten dobbelt så store som de norske.
Stein tok en dyp slurk av kaffen, før han stirret meg rett i øynene. Han er psykiater. Vi vanlige dødelige uten medlemskap i Lægeforeningen føler oss umiddelbart på defensiven når slike folk ser oss i øynene. Hvem vet hva de kan finne på?
– Har du aldri jakta caribou?
Jeg ristet svakt på hodet og forble taus en stund. Jovisst hadde jeg tenkt på caribou.

Mange ganger. Men jeg hadde aldri fått sjanse til å jakte dem. For meg hadde det bare vært elg og bjørn. Det var disse dyrene jeg forbant med Alaska. I det minste på jakt uten guide.
Stein berørte også et annet poeng. Jeg hadde oppdaget ganske raskt at jeg ikke var noen troféjeger. Kanskje jeg var det da jeg første gang dro til Alaska. Intet sto høyere da enn å kunne komme hjem til jaktkameratene med et bjørneskinn eller ei stor elgkrone, synlige og håndfaste bevis på at jeg virkelig hadde opplevd det forjettede land.

Stein og Ragnar før jakta.

 

Det er vel vanskelig å beskrive hva en virkelig føler. Hvordan forteller du en nordmann at bare flyturen gjennom Alaska Range var verdt hele reisen til Alaska? Hvordan forteller du det så folk forstår at bare vissheten om å være fjorten dagsmarsjer fra folk, isolert, i uberørt natur, er nok til at du synes Alaska-turen var verdt hver eneste krone? Hvordan forteller du ihuga jaktkamerater at i det øyeblikket flyet har satt deg ned og er dratt tilbake, når leiren er satt opp, sola skinner og kaffen putrer, og du vet du er isolert fra verden forøvrig, så er det i seg selv nesten en like stor opplevelse som å felle den største elgokse?

Det er vanskelig å fortelle jaktivrige kamerater at en Alaska-tur ikke måles i antall vilt eller størrelsen på viltet du feller.

Det blir ikke lettere når de fleste nordmenn, i sin tid også jeg, går i den tro at i Alaska kryr det av all slags vilt. At det nærmest bare er å sette seg utenfor teltet og vente på at en bjørn skal stikke innom, eller at en elg skal svømme over innsjøen der leiren ligger.

Sannheten er en helt annen. Du må gå langt for hvert eneste vilt du får. Det er glissent med dyr, store avstander og få muligheter til å oppdage vilt i kikkerten. Det er sjelden du får mer enn et par gode skuddsjanser. Tar du ikke vare på dem, drar du tomhendt hjem.
– Caribouen, fortsatte Stein – den er noe langt annet enn de skrinne reinsbukkene på vidda. Der borte er det store dyr. Elg og bjørn er greit nok. Men de er ikke så typiske for Alaska som caribouen. Det er den folk har levd av i uminnelige tider der borte. Hvis jeg får med meg et trofé derfra, håper jeg det er ei cariboukrone.

Motorkutt!
Været i Anchorage var som tatt fra et prospektkort da vi lettet drøyt tre kvarter etter Terje og Trond. Den siste værmeldingen og pilotrapporter fra fjellpassene og vestsiden meldte fint vær hele veien.
– I dag må dere ha kameraene klare hvis dere vil ha bilder fra passet, sa Gary idet vi nærmer oss fjellkjeden. – Puss godt av vindusruta og dere får strøkne bilder: Det er veldig urolig luft over toppene, så vi flyr lavt. Ser vi fjellsau, skal jeg prøve å gå så nær at dere får noen gode skudd av dem.
Beaver’en brummet monotont innover i passet. Gary fløy bare fem-seks hundre meter over bakken. Vi gikk så lavt at vi også kunne se elg eller bjørn om det skulle være noen der.
– Trur vi tar en snarvei! ropte Gary til Stein, Ragnar og meg.
Omtrent halvveis i Lake Clark-passet tok han av inn gjennom et trangt dalføre som skjærer i mer nordlig retning.
– Sparer mer enn tjue minutter!

Dalen var knapt en halv kilometer bred. Steile fjellsider ender i snøkledde, spisse topper. Etter dalbunnen å dømme måtte det en gang ha vært en stor elv her. Nå var det bare stein og kratt tilbake, og en liten bekk som sildret over steingrunnen. Mellom to fjell sørvest for oss så vi enden av en liten isbre.
Dalen svingte brått mot vest. Foran oss reiste det seg en fjellegg som delte det trange passet i to. Den strakk seg over åtte hundre meter i været. Gary dro i stikka for å komme opp og over eggen.

Så akjedde det.

Gary hadde såvidt fått flynesa opp. Stein hadde akkurat tent en Rothmans. Han så bort i en av fjellsidene. Jeg satt bøyd mot gulvet og prøvde å legge kameraet ned i bagen. Ragnar så framover mot eggen som var en halv kilometer unna nå.
Motoren ga fra seg noen korte host.

Det virket som den fortvilet forsøkte å holde seg i live. To-tre host til. Så var den stille.
Nå skjedde det altså! Det Store! Med oss! Motorkutt! Jeg så at også Stein straks oppfattet situasjonen. Dette var trolig slutten!
I flyet var det uhyggelig stille. Vi hørte bare hvislingen av lufta mot flyskroget og en svak susing fra propellen som ble drevet rundt av luftmotstanden.

Plutselig grep jeg meg selv på god vei inn i Fader Vår. Deretter var jeg like brått over på det aldeles vanvittig meningsløse i å miste livet her inne. Og ikke minst hvor dypt urettferdig det var at det skjer på vei inn til jaktområdet. Vi kunne i det minste fått anledning til å jakte først!
Etter at de første, forvirrede, fortvilte tankene hadde fart gjennom hodet, dreide alt seg om én ting: Hva Gary kan gjøre for å unngå katastrofen. Han visste bedre enn oss hvor alvorlig situasjonen var.
Fjelleggen kneiset høyt der oppe. Den trofaste Beaver’en gled med død motor gjennom lufta. Dalbunnen og fjellveggen nærmet seg faretruende hvert sekund.

Gary hadde fortalt at alle piloter var klar over faren for motorkutt. Flere ganger hadde han og de andre flyverne øvd seg på å lande med død motor. Men hva hjalp det oss nå! Her er jo ikke annet enn steinrøyser å lande i!
Gary jobbet intenst for å få startet maskinen. Fjellveggen syntes å være bare noen meter unna. De bratte dalsidene gjorde at det føles som om vi fløy i bunnen av et kremmerhus.
Så slapp redselen og fortvilelsen taket i meg. Jeg ante ikke hvorfor. Men det må fremdeles være en sjanse! Gary har i hvert fall ikke gitt opp.
Underlig nok er jeg selv kommet til et punkt hvor jeg innser at sjansen for å komme helskinnet fra det er mindre enn at vi går i fjellveggen. Det gir meg en merkelig, fremmed følelse av likegyldighet.
Akkurat da satte motoren i et voldsomt brøl. Gary kastet flyet brått til venstre. Jeg sat

klistret til flyvinduet og så rett ned i dalbunnen. Vi kunne treffe busker og kratt hvert øyeblikk.
Gary trakk alle hestekrefter ut av Beaveren. Skulle vi klare oss allikevel?
Ubevisst løfter jeg beina fra gulvet og trakk sikkerhetsbeltet til av alle krefter. Det går noen uendelige lange sekunder. Det var neppe mer enn ti, femten meter mellom flottørene og tretoppene under oss på det nærmeste.
Men nærmere kom vi ikke. Øyeblikket etter rettet Gary opp flyet og satte kursen tilbake i dalen. Så sirklet han langsomt opp mot ett tusen meters høyde og setter avsted på nytt for å passere fjelleggen. Vi går mye høyere enn nødvendig.

Andektig stillhet
Det var tre tause nordmenn som fløy med Gary de neste minuttene. Stillheten var andektig, som om vi var redde for at et lite ord kunne få motoren til å stoppe på nytt.
Først da passet lå langt bak oss og vi hadde et titalls innsjøer under oss, våget jeg å bryte stillheten.
– Alt okey nå, Gary?
Han nikket og peker mot en av bensinmålerne.
– Det var den jævelen som holdt på å ta knekken på oss.
Jeg forsto ikke hva han mente før han fortsatte:
– Nåla hengte seg opp. Da motoren stoppet, påsto den at jeg hadde 
over fem gallons igjen. Akkurat som den gjør nå. Kjørte rett og slett tanken tom.
Flyet starta igjen da jeg slo over på den andre tanken…

Gary pustet dypt. Han sa ikke mer.
 En snau halvtime senere, etter å ha fløyet over myrdrag, fjellpartier og tundra,
satte Gary oss trygt ned på et lite vann ved nordenden av et stort fjellplatå. Klokka var nærmere to på ettermiddagen da vi tok vannet og takset mot land.
– Bonanza Hills, sa Gary. – Godt caribouland. Det er sikkert flere flokker på
platået bak oss.
Han peker nordover, mot den store innsjøen Whitefish Lake som vi visste lå langt der borte.
– Dyra trekker fra platået sør for dere og over hit. Det er lite vann der oppe. Vær oppmerksomme på at det ofte kan komme dyr ned for å drikke.
Vi lastet ut av flyet. Et kvarter senere var Gary klar til å dra tilbake. Han eller Dale, en annen pilot, skulle komme inn og fly oss til et annet terreng om åtte dager. Dessuten droppet de innom hvis de ellers var i området. Det var for å hente ut cariboukjøtt, hvis vi hadde noe. Slakt holdt seg ikke lenge her inne dersom sola ville steike like mye i dagene framover som den gjorde denne dagen.

Jeg hjalp Gary med å skyve flyet ut på dypere vann.
– Var’u redd da motoren stoppa, Tor? Gary setter de brune øynene i meg. Det koster meg ikke noe å svare ja. Jeg var livredd. Gary smiler svakt under mustasjen.
– Godt å høre. For det var jeg også. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Og jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve det med Beaver’en.
Han hoppet opp på venstre flottør og åpnet flydøra. Nærmest symbolsk slo han knyttneven mot flykroppen.
– Regn med at en Cessna henter dere. Bann på at jeg skal få sjekka denne maskinen fra propelltupp til haleror før den flyr folk igjen!

Flere cariboustammer
Leiren vår ved Bonanza Hills lå ganske nær stedet der Koktuli River har sitt utspring, en del av et elvesystem som domineres av den lange Mulchatna River.
Mulchatna, som løp ut i havet mer enn 300 kilometer lenger sør, var regnet for å være en av de beste fiskeelvene i denne delen av Alaska. Alle laksearter gikk opp i løpet av våren og sommeren. Blant regnbueørretene i elva fantes eksemplarer på mer enn fem kilo. Dessuten var det rikelig med røye og andre fiskearter både i Mulchatna og i de mange sideelvene.

Mulchatna var også navnet på den cariboustammen vi jaktet på. Stammen var i vekst, men var for et par år siden nede i omtrent to tusen dyr. Trekkruten gikk fra Denali i nord langs vestsiden av Alaska Range til Alaska Peninsula i sør. I sørenden av trekket gikk flokken nesten inn i området til den enda større Alaska Peninsula-stammen. Som talte hele 15 000 dyr og trakk over hele den lange halvøya.

Den var likevel ikke den vestligste bestanden i Alaska. Ute på den lille øya Adak på Aleutene er det innført caribou. Bestanden holdes på omtrent 200 dyr ved hjelp av sterkt regulert jakt. De gode beiteforholdene der gjør at dyrene på Adak kan bli atskillig større enn andre steder i Alaska. Det er felt bukker der med slaktevekt på over 250 kilo.
De fleste trofeer og gevirer i toppklassen har i de siste årene blitt tatt fra bestanden på Alaska Peninsula. Men også i Mulchatna-stammen fantes det store dyr.

Til sammen finnes det mer enn en halv million caribou i Alaska. Flere steder i Alaska, fortelles det at dyrene er som ånder. Et landskap som ligger øde den ene timen, kan i løpet av den neste være en levende masse av dyr og struttende gevirer.
Men slik er det langtfra i hele Alaska. Bare i de nordlige, arktiske områdene, nord for Brooks Range, kan caribouen finnes overalt. Her trekker to store stammer med ruter som dekker hele nordområdet. I vest er den vestarktiske stammen som teller noe under sytti tusen, men med en viss nedgang de siste årene. Den andre og største flokken, Porcupine-stammen, er oppkalt etter den kjente elva Porcupine River. Alaska deler den med Canada.

Den teller mer enn 100 000 dyr og beskattes på begge sider av grensen.
Til sammen finnes det 13 forskjellige cariboustammer i Alaska, men i store deler av staten finnes det ikke. De største områdene utenfor trekkrutene er vestkysten fra Nome og ned til Alaska Peninsula og innlandet mellom Yukon River og Brooks Range, fra Nome i vest til Fairbanks i øst. Det finnes heller ikke caribou langs kysten fra Anchorage og sørøstover, med unntak av en liten stamme som er satt ut på Kenai halvøya. Den teller i overkant av 350 dyr og er i kraftig vekst.

Caribou!
Det var tredje jaktdagen vår. Ragnar og jeg lå langflate på en liten knause et stykke oppe i fjellsiden mot det store platået. Det er uvanlig varmt til å være i begynnelsen av september, og ikke et eneste vinddrag i lufta.
Et par hundre meter over oss fløt en hvithodeørn på luftstrømmene. Kanskje fristet slakteplassen etter den store caribou-bukken til Stein? Eller speidet den kanskje etter jerper inne i skogen, eller små, lynraske jordekorn?

I kikkerten kunne vi såvidt skimte slakteplassen etter gårsdagens felling, omtrent en kilometer unna på andre siden av innsjøen for leiren vår, i vestre del. Det var grizzly i området, noen få svartbjørner, og trolig fulgte ulvene med caribouen i trekket. Var vi heldige eller uheldige, kunne slakteplassen trekke til seg grizzly eller svartbjørn.
Vi hadde ikke anledning til å felle grizzly. Vi hadde verken lisens eller guide med oss. Og ingen utlending kunne felle grizzly eller brunbjørn i Alaska uten å ha med en registrert guide. Det kostet mer enn vi hadde råd til den gangen.     Men bjørnebilder kunne ingen hindre oss i å ta – hvis muligheten kom.

Sjansene var mindre for at en svartbjørn dukket opp. De trivdes best i sørhellinger hvor vegetasjonen med bær og planter var rikere. Vi lå på nordsiden av fjellplatået. Derfor var det lite svartbjørnspor å se.
Caribou så vi allerede andre jaktdagen. Først hadde ei simle kommet til syne på østsiden av innsjøen. Dyret gikk raskt og målbevisst i retning av fjellene bak oss.

Bare noen timer senere så vi en bukk på vestsiden. Den gikk mer langsomt og stanset ved vannkanten. Avstanden fra leiren der vi satt og over til dyret var kanskje fem hundre meter. Geviret virket stort, selv på den avstanden.

Stein reiste seg, tok rifla og satte avsted mot et nes hundre meter fra leiren. Det skrumpet inn avstanden over vannet fram til bukken til i overkant av 350 meter. Stein la seg godt til rette, skrudde Leupold kikkerten opp på 7 gangers forstørrelse og ventet til bukken sto med bredsiden til ham.
Noen ulidelig spennende sekunder fulgte. En stund tenkte jeg å bakke opp med et skudd, hvis Stein valgte å skyte, men avstanden var for lang til at jeg kunne skyte sikkert. Jeg hadde trent jevnt med .338 Sako rifla, men ikke på lenger hold enn 225-250 meter. Rifla var innskutt på 200 meter, og avstanden fram til bukken var nesten det dobbelte. Kort sagt, ville det ha vært en halseløs sjanse med minimale muligheter for treff.
Stein derimot, hadde en helt annen treningsbakgrunn. Med sin flatskytende Sako i .300 Weatherby Magnum, spesielt kamret for patronen av Sako-fabrikken i Finland, hadde han sommeren gjennom, regelmessig trent på å skyte på lange avstander. Han hadde kontrollskutt rifla på hold opp til 500 meter. Det jeg hadde sett av øvelsesskytingen, tydet på at han var bestemt på å bli en meget habil langtholdsskytter.
Han brukte hjemmeladd ammunisjon med maksimalladninger, og rifla kunne sette fem skudd innenfor et kronestykke på 150 meters avstand.
Vi kjente den omtrentlige avstanden over til den andre siden. Den blanke vannflaten og den klare høstlufta kunne ikke narre Stein til å feilvurdere avstanden med særlig mange meter, noe slike forhold ellers lett kan gjøre.
Likevel hadde både Ragnar og jeg følt en viss usikkerhet da Steins pekefinger presset mot avtrekkeren. 350 meter – trolig enda mer – var mye lenger enn avstander der Ragnar og jeg kunne skyte forsvarlig.
Straks bukken hadde bredsiden til, kom det piskende, skarpe smellet fra Sako’en.
Bukken sto stille et ørlite øyeblikk. Så forsvant den ut av syne.
– Treff, sa Ragnar. Stein nikket og reiste seg.
– Soleklar bom, repliserte jeg og møtte hoderistning og flir fra de to andre.
Ragnar, som brukte kikkerten, påsto at han hadde sett tydelige trefftegn på dyret. Stein hadde sett det samme.
Jeg mente fortsatt at det var en bom da vi kort etter la i vei langs vannkanten.

En snau halvtime senere var vi på treffplassen. Caribouen lå ti meter unna. Med lungeskudd og full gjennomskyting av Nosler Partition-kula.
Så fort vi begynte på slaktingen, var det som om naturens minste vesener våknet fra dvalen. Plutselig var de overalt. Mygg, fluer på størrelse med sukkerbiter, og andre ørsmå slektninger, som til da ikke hadde plaget oss det minste, gikk løs på oss og på slaktet. Vi vekslet mellom å slå fluer, smøre oss med myggolje og få bukken slaktet og partert.
Myggoljen viste seg å være like viktig som kniven for å få til et ferdig slakt. Den virket også på de iltre små fluene som beit straks de traff på menneskehud.
Tre, fire timer senere var kjøttet i leiren. Vi hadde kjøpt spesielle lintøyposer til slaktet. De var luftige, men samtidig så tette at insektene ikke kunne komme gjennom. Vi ønsket ikke flueegg i slaktet. Som ekstra sikring hadde vi med oss rikelig med pepper som yi gned inn i kjøttet før vi puttet det i posene.
Den velprøvde peppermetoden viser seg å være tilstrekkelig til å beskytte kjøttet mot insekter. Med lintøyposer i tillegg kunne bare solvarmen ødelegge det før Gary eller Dale kom og plukket det opp.
Allerede andre kvelden ved Bonanza Hills stod indrefilet av caribou på menyen. Jakta kunne ikke ha startet bedre.

Bukken ved vannkanten
– Caribou! sa Ragnar lavt. Vi lå langflate på en skogkledd høyde. Han hadde kikkerten for øynene og så mot et sted til venstre for oss. Mellom oss og dyret var det 6-700 meter med småkoller, , myrer, pjuskete skogsholt og et utall småkratt.
Jeg lette etter dyret i Leitz-kikkerten.
– Nei, ikke der, Tor. Lenger til venstre!
Ragnar hadde reist seg halvt opp. Han pekte mot et sted mellom fjellsiden og noen småtjern nær vestenden av innsjøen.
– Den må ha kommet ned skaret, fra toppen. Kanskje den skal ned å drikke.
Jeg så den nå, en bukk. Og den var ikke liten.
Vekselvis kom den til syne og forsvant bak busker og småknauser. Det så ut som om den fløt over bakken. Geviret struttet opp og bakover. Den travet i retning småtjernene.
– Trur du har rett i at den skal ned for å drikke. I alle fall satser vi på det! sa jeg og reiser meg.
Øyeblikket etter var vi på vei mot tjernene. Vi holdt god fart, og var trygge på at bukken ikke kan høre oss. Dessuten var det vindstille. Kanskje med et umerkelig trekk mot oss. Verken menneskelukt eller lyder kunne skremme dyret på denne avstanden.
Før vi dro fra leiren om morgenen, diskuterte hvordan vi skulle legge opp dagen. Over kaffekoppene var det enighet om at det mest fornuftige måtte være å finne ut om dyrene oppe på platået kom ned for å drikke.
Vi hadde sett flere simler og ungdyr streife langs innsjøen for å drikke og deretter at de forsvant opp skaret, en av de farbare veiene opp i høyden. Det var bare et tidsspørsmål før en bukk dukket opp.

 

Med første bukk til McLenna.

Stein kunne ikke være med og bestemte seg for å bli i leiren. Han var opptatt med trofeet sitt. Han ville ha hele hodet på caribouen utstoppet. Det betydde finflåing, salting og fortsatt finfjerning av så mye kjøtt, fett og slintrer som mulig. Han ville bruke timer i dagene som kom på å bevare trofeet sitt til han kunne levere det til preparant i Anchorage.
Ragnar og jeg besluttet å holde oss i lavlandet. Fra de største kollene og fra fjellsiden var oversikten god nok til at vi kunne få øye på dyr. Dessuten var det et annet og viktig moment med i bildet: Felte vi dyr nede ved sjøen, ville det spare oss for lange turer med kjøttbører. Felte vi en stor bukk på snaufjellet, betød det at kanskje 130-140 kilo kjøtt måtte bæres ned til innsjøen.
Ingen hensikt i å slite mer enn nødvendig.
“Er bukken virkelig kommet ned for å drikke, har jaktstrategien vår lykkes på alle punkt hittil!” Rakk jeg akkurat å tenke.
– Pokker så hett! Ragnar stoppet, heiv etter pusten og rev av seg jakka.
Vi var så nær vannet at vi måtte begynne å bevege oss mer rolig. Til da hadde vi ikke tatt hensyn til hvilke lyder vi laget. Vi har tråkket gjennom treklynger og krattbelter, kronglet oss fram mellom granlegger, vasset over myrer og bannet når støvlene huket seg fast i stive krattgreiner og skjulte kvister i lyngen.
I et lite søkk mellom to knauser hadde vi sett ferske spor etter svartbjørn.   Hadde den vært der da vi kom brasende, var den sikkert over alle hauger rett ettetpå..

Ragnar fikk først utsikt over det ene av tjernene. Øyeblikket etter vinket han på meg og pekte mot noen store kratt som skjulte vannkanten bakenfor. Vi så krusninger på overflaten. De kom fra vannkanten bak krattet. Og det var ikke vinden som skapte dem.
Ragnar var ikke gamle karen, under tjue. Likevel hadde han en evne til å se vilt som få andre jegere jeg kjente. Også ved flere anledninger senere, viste det seg at han hadde øye for det som beveger seg i naturen. Ikke bare caribou, men alt, fra jordekorn og pinnsvin til elg og svartbjørn.
– Ragnar! Vil du prøve på’n?
Jeg hvisket så lavt at det er såvidt han hører meg. Han ristet på hodet.
– Nei. Prøv du. Jeg legger meg på en plass med oversikt. Skyter hvis noe skjærer seg.
Forsiktig beveget jeg meg mot tjernet. Et øyeblikk tenkte jeg på om jeg skulle spørre Ragnar en gang til.
Jeg slo det fra meg. Ville han ikke, så vil han ikke. Hvilke grunner han enn hadde, ble hans sak. Jeg risikerte i alle fall ikke å la muligheten forsvinne fordi vi ikke kunne bestemme oss for hvem som skal prøve å komme på hold. Vi hadde ingen garanti for at vi fikk flere sjanser.
Det gikk ei myr et stykke ut i tjernet rett nedenfor meg. Kom jeg meg ut dit uten at bukken oppdaget meg, fikk jeg skuddsjanse. Fra ytre kant av myra ville jeg kunne se forbi det krattkledde neset som skjulte dyret.
Jeg tok de første skrittene ut på myra, langsomt og forsiktig for å unngå at støvlene mine gjorde svuppende lyder.
Krattet skjulte meg for caribouen. Bølgene avslørte fremdeles hvor den sto.
Det var snaue seksti meter mellom meg og krattet da jeg begynte å bevege meg mot det ytterste punktet på myra.
“Ti, femten meter lenger ut nå, så -…”
Bølgene fra bukken ble kraftigere. Det måtte være rett før jeg så den. Men da vil leden også kunne se meg.
Jeg sto på ei flytende, vaklende myrtunge og prøvde å finne en stødig skuddstilling.

Jeg huket meg godt ned og beveget meg sidelengs de siste meterne. Ble skuddvinkelen skrå, kunne holdet være i drøyeste laget for et sikkert skudd fra stående. Ved å huke meg ned og smyge sidelengs, kan jeg komme raskt ned i sittende stilling uten for mange bevegelser. Da skjøt jeg stødigere.
Det tok nesten et halvt minutt.
Idet jeg var snaue fem meter fra myrkanten, så jeg den.
Bukken sto helt i vannkanten, sytti-åtti meter unna, og hadde hodet vendt i min retning. Skuddet ble litt vanskelig, skrått forfra. Hele tiden så bukken i min retning. Den været fare.
Med langsomme bevegelser kom jeg meg i stilling. Merket knapt at buksebaken ble våt av myrvann. Jeg brukte en sittende, såkalt indianerstilling. Albuene hvilte mot knærne. Retikkelen lå i brystet på dyret, som virker som det begynte å føle uro.
Det må bli nå eller aldri!
.338-patronen brølte. Sakoen slo hardt mot skulderen.
Oksen viste tydelige tegn på at det var truffet. Den beveget ikke en eneste klauve før den gikk over ende: Kula hadde gått inn i venstre siden av brystet på bukken, skrått gjennom kroppen og ut igjen bak ribbeina på høyre side.
Det var vår andre caribou, og min aller første. Slaktevekta var over hundre kilo.
– Det kaller jeg skikkelig jakt! sa Ragnar etter at vi har lagt bukken til rette og
skal til å begynne slaktingen. – Og det var jaggu minst like spennende å se på for
meg som det må ha vært for deg. Var et perletreff. Hele dyret stivna, jo!
Ragnar la inn en snus.
– La meg oppå kollen der borte, fortsatte han og pekte mot andre siden av tjernet. – Så både deg og bukken heile tiden. En stund trudde jeg at den ville dratt før du fikk skutt, men så roa’n seg igjen.
Jeg nikker og tar fram tobakkspakka. Alt gikk etter boka, og vi hadde flaks i tillegg. Så var det bare å håpe på at vi ikke har brukt opp alt jakthellet.

– Så du forresten reaksjoenen til bukken da du traff den? Den skjønte aldri hva som skjedde! Jaggu er det kraft i .338’n din.
Jeg tente røyken.
– Visst er det kraft, svarte jeg. – Det er noe annet enn de ertebørsene du og Stein drasser på. De holder ikke te’ annet enn hara og jerpe. Bukken til Stein kreperte nok fordi den hadde dårlig hjerte. Sto jo og ante fred og ingen fare da det plutselig smalt. Samtidig sneide kula til Stein innom. Eller kanskje den snubla og brakk nakken da den prøvde å stikke av?
Jeg flirte og tok fram flåkniven.

Kvelden i forveien hadde vi hatt en lang diskusjon om patroner. Både Stein og Ragnar hadde våpen i .300 Weatherby Magnum. Jeg, med min .338 Sako, var naturlig nok kommet noe på defensiven. Stein og Ragnars bevis på deres patrons egenskaper på lange hold hang i en lintøypose ved leiren.
Ragnar flirte og sender ei lang, brun snusstråle i retning tjernet.
– Vent til det blir min tur. Jeg skal snike meg skikkelig innpå ein. Så skal du se
patron som gjør jobben på alle hold, fra munning til horisont!
Ragnar smilte fortsatt: – Men ta den for Stein om at bukken hans snubla og knakk nakken fordi den blei skremt av skytinga hans. Så skal jeg smøre tjukt på om skuddet ditt. Kanskje vi kan få hissa opp psykiateren vår litt…

Kjøtt og trofeer til leiren.

 

Kjøtt i massevis!
Stemningen i leiren var enda et hakk høyere denne kvelden. To effektive jaktdager og to caribou. Mer lovende kunne det ikke bli. Om fem dager kom midlertid Alaska Air Guides og flyttet oss over i nytt terreng. Vi burde ha plenty med tid til å jakte på den tredje bukken vi kan felle.
Sola hadde gjort vesthimmelen rød før Ragnar og jeg var tilbake i leiren etter det andre cariboufallet. Bukken var slaktet, delt og hengt i viltsekk nede ved innsjøen, klar til å bli fraktet ut.
Stein hjalp oss å bære kjøttet, men dro tidligere tilbake til leiren for å lage dagens middag. Stein hadde opplagt et visst talent for matlaging.
Allerede første kvelden hadde han autoritært utnevnt seg selv til sjefskokk.   Jeg kunne til nød få delta på frokosten, men de større kveldsmåltidene skulle være hans, ene og alene.

Det småputret fra en stor kjele på Coleman-brenneren. Det ble bare overdøvet av Ragnars påstander om at han også mestret å lagre gode, saftige biffer og mer til.
På menyen sto caribousuppe. Vi visste ikke om det var fleip eller alvor. Tidligere på dagen hadde Stein skutt to jerper med revolver. Det var for lite til et måltid alene. Derfor hadde han puttet dem også i suppa.
Nok en solskinnsdag, med temperatur som hørte hjemme midtsommers, var over. Men straks sola gikk ned bak fjellene, merket vi høstlufta. Temperaturen sank til under ti grader pluss på bare få timer. Midt på natta var det neppe mer enn to-tre varmegrader.
Veden fikk bålet til å brenne kraftig. Det begynte å skumre. Suppekjelen var halvfull og tre trette nordmenn dro seg i lyngen, stappfulle av mat, og varme av bålet..
Vi ville ikke ha vært mye jegere om vi ikke gjennomgikk den vellykkede jakta gang etter gang. Stadig nye detaljer dukker opp i tankene våre: Pinnsvinet som braste ut av krattet rett ved Ragnar og meg da vi listet oss innpå bukken, eller jerpene som kikket uinteresserte ned på oss fra et grantre da vi beveget oss forsiktig for å komme på skuddhold.

Og vi diskuterte selvsagt hva som kunne ha skjedd. Kunne Ragnar ha skutt hvis den hadde fjernet seg fra sjøen før jeg fikk se den? Ville det ha vært mer fornuftig om jeg hadde gått over til andre siden av tjernet og skutt derfra, selv om holdet da ville ha blitt dobbelt så langt?
Slik gikk den tredje kvelden mot midnatt, med jaktprat og forgjeves forsøk på å få vår psykiater og sjefskokk inn i en usaklig diskusjon. Om bukken han opplagt hadde fått til å snuble, og med påfyll av kaffe og flere pinner på bålet.
Tankene våre streifet Trond og Terje som lå et eller annet sted bak fjellene. Har de fått dyr?
Begge virket som erfarne jegere. Trond hadde jaktet isbjørn på Svalbard. Terje hadde mange års erfaring med snikjakt etter hjort på Vestlandet. Slik jakterfåring var den beste ballast når en skulle prøve seg på storvilt i Alaska.
Vi snakket om Ragnars muligheter til å få en bukk. Vi lå i godt caribou-terreng, hadde stadig sett dyr, og visste hvor de fleste gikk for å komme til og fra fjellplatået bak oss. De fulgte tråkkene som gikk ganske nær innsjøen vi lå ved, både på vestsiden og østsiden. Men de fleste hadde vi sett i vest. Størst sjanse til å få det siste dyret hadde vi ved å følge samme strategi som før.
Ragnar var desidert den yngste av oss, bare 18 år, og hadde minst jakterfaring. Men han har vist uvanlige evner til å se dyr i terrenget. Han alene hadde sett like mange dyr som Stein og meg til sammen. Øynene hans var alltid på leting etter bevegelser i naturen, uansett om vi var oppe i fjellsidene eller i leiren.
Ofte kunne et dyr dukke opp når du minst ante det. Når du lå langstrakt og hvilte i lyngen, hadde hodet i en kaffekopp, ruller en røyk eller satt på dass i et kjerr. Ragnar speidet etter vilt da også, og oppdager det meste.

Men verken Stein eller jeg vet hvordan han var til å behandle rifla. Det opptok Stein en del. Det hendte vi snakket om det da Ragnar var utenfor hørevidde.
– Det var bra at vi gjorde jobben skikkelig med bukkene vi skjøt, sa Stein mens
suppa kokte og Ragnar var i skogen etter mer ved. – Samtidig er det ikke sikkert det er like bra for Ragnar. Han er mye yngre enn oss. Vi skjøt dyra med gode skudd under vanskelige forhold.
Jeg sa ingenting, men ventet på at han skulle fortsette. Jeg syntes umiddelbart at dette var å psykologisere en situasjon som overhodet ikke behøvde noen faglig gjennomgang.
– Ragnar så oss begge to og er klar over at vi ikke fikk noe gratis. Klart han tenker på hva som kan skje hvis han kommer på hold av dyr. Tenker nok en del på skadeskyting. Kanskje han tror vi venter at han klarer brasene uansett. Det hadde sikkert vi også gjort på hans alder, slik jakta har gått for seg.
Ragnar dukket opp med favnen full av tørr ved.
– Jeg skal prøve å komme innpå det i løpet av kvelden, avsluttet Stein.
Det ble også noe av det siste vi snakket om før søvnen tok oss. Stein snakket om hvor viktig der er å holde hodet kaldt. Jakt er nesten alltid fylt av overraskelser og uventede situasjoner. Ingen er garantert til å ha full kontroll. Du kan lese hver eneste lærebok i jakt, men ikke engang til sammen klarer de å beskrive alle situasjonene som kan oppstå.
Først når du står midt i det må du ta de riktige beslutningene.
Sjelden eller aldri kan du da tenke tilbake på noe du har opplevd eller lest om, som kan hjelpe deg å ta rette avgjørelser. Når du likevel gjør de riktige tingene, må det legges på erfaringenes kappe.
Det var bare noen ulmende glør igjen av bålet da vi krabbet inn i teltet for natta. En natt som ble den kaldeste til da.

Steins krigsdans
Ragnar gjorde jobben to dager senere. Løftet hans om å vise at en .300 Weatherby også fungerte på korte hold, blir til fulle oppfylt. Kortere avstand på caribou er nesten ikke mulig!
Jeg var i leiren den dagen og brukte tiden til å rydde og nyte varmen fra ei sol som fremdeles ikke hadde skjønt at det var september.
Stein og Ragnar jaktet på østsiden av innsjøen da jeg så bukken. Den kom fra
nord, hadde jevn fart og fulgte østbredden rundt innsjøen.
Jeg grep kikkerten. Hadde Stein og Ragnar oppdaget den? De kunne ikke være langt unna. Noen ganger sprang bukken i vannet. Jeg hørte plaskene helt over til meg. Var de i nærheten, var de nødt til å høre dyret.
Ved enden av sjøen ble bukken borte. Det gikk et lite skar hundre meter opp derfra. Jeg holdt øye med enden av det. Ett minutt gikk. To minutter. Kom den ikke til syne snart?

Da dukket Stein og Ragnar opp ved vannkanten. De hadde sett bukken. Etter oppførselen deres å dømme, regner de med at den var i nærheten. De måtte ha sett retningen den dro i. Bukken måtte være ved det lille skaret et sted. Situasjonen som fulgte, var både unormal og i begynnelsen temmelig uforståelig.
Ragnar forsvant i den glisne skogen. Litt senere så jeg halvparten av ham der skaret starter fra innsjøen. Han sto bom stille. Det var noe de to kameratene mine visste om situasjonen som ikke jeg gjorde.
Samtidig har Stein listet seg nærmere, helt uskjermet. Snaue femti meter fra Ragnar, var det som om han starter et nytt, adferdsterapeutisk eksperiment.
Plutselig bykset han noen meter framover, hoiet høyt og klappet i hendene.
Reaksjonen på levenet uteble ikke. Ved bredden av innsjøen, skjult av busker på alle kanter, reiste bukken seg. Avstanden til Ragnar var under fem meter. Den sto med bredsiden til ham. Det var ikke mulig å bruke kikkertsiktet. Ragnar holder geværet til skulderen, så langs løpet og pekte med munningen mot siden på dyret. Han skjøt en gang.
Etterpå fortalte Ragnar at bukken hadde lagt seg ved vannkanten, dekket av busker og kratt på alle kanter. Derfor hadde Stein agert tulling på stranden. Bukken skulle støkkes. Og det klarte han.

Ikke så enkelt
Været holdt seg like fint hele tiden vi var ved Bonanza Hills. Dale var innom og hentet ut bukkene til Stein og meg dagen etter at jeg hadde felt min. Ingen av oss var ved sjøen da han kom, men vi så flyet lande fra der vi satt oppunder en stor knause bak leiren.
Dale hadde oppdaget kjøttsekkene vi hadde hengende i to grantrær, lempet slaktet inn i flyet og tatt av igjen.
Vi så dyr hver eneste dag fram til Ragnar skjøt bukken sin. Fortsatt var det mest ungdyr og simler som vandret gjennom terrenget vårt, men hver dag så vi en og annen bukk. Alle dyrene hadde retning mot fjellplatået bak oss.
Vi kunne naturligvis ikke unngå å lære en del om cariboujakt i løpet av dagene der inne. I iveren etter å få den siste bukken unngikk vi heller ikke å gjøre mange feil. Men det er som kjent feilene man lærer mest av.

Ved et par anledninger fikk vi føle på kroppen hvor vanskelig dyrene kan være å komme på hold av når jakta ikke er forberedt nøye nok.
En caribou på vandring ser ikke ut til å flytte seg særlig raskt. I optimistiske øyeblikk kan en jeger forledes til å tro at det er mulig å ta den igjen. Men i den grad noe er forgjeves her i verden, vil det å prøve å ta igjen en caribou på vandring bort fra deg, være nettopp det. Det kan gi god trim, men det menneske finnes ikke som bare ved hjelp av et par bein klarer å komme på hold under slike forhold.
Det samme gjelder for dyr som beiter. Beiter de seg fra deg, er det fåfengt å tro at du har noen mulighet til å komme innpå. Farten er høyere enn den ser ut til.
Naturlig nok er det mange paralleller mellom jakt på caribou og norsk villrein. For å komme på hold av et dyr på vandring, eller et som beiter seg av gårde, må du bruke tid til å anslå retningen dyret beveger seg i. Når du er rimelig sikker på dyrets kurs, er det om å gjøre å finne et sted i terrenget hvor dyret eller dyrene vil passere. Det stedet prøver du å nå først.
For å lykkes må du velge et sted godt unna, og sørge for at du kan se dyret mens du arbeider deg innpå. Undervurderer du caribouens marsjfart eller beitehastighet, risikerer du at dyret har passert området ditt lenge før du kommer fram.

Jakta vår foregikk mest i skogsterreng, med flere store, åpne sletter og glisne områder omkring foten av Bonanza Hills. Vi lå omtrent midt i trekkruta til Mulchatna-stammen. Hver dag kom nye dyr i de samme tråkkene. Da vi fikk dyrene våre raskt, var det fordi vi oppdaget dette straks vi kom inn i terrenget. Vi prøvde å holde oppsyn med de stedene vi allerede hadde sett caribou.
Kikkerten var det viktigste hjelpemiddelet. Vi plasserte oss oppe i fjellsidene eller fant andre høye punkt. Uten kikkerten ville sjansene for å få vilt vært mye mindre, og jakta ville ganske sikkert ha blitt atskillig mer krevende. Selv om vi kjente trekkrutene slik at jaktterrenget ble begrenset, var det store avstander og atskillig tusen mål å holde oppsyn med.

Ekstremt skuddhqld
Kikkerten viste seg å være like viktig på caribou som på jakt etter bjørn og elg i Alaska eller på villreinjakt i Norge, for den saks skyld.
Det sies fra alle hold at skuddavstandene på caribou ofte kan bli lange. Likevel hadde vi, med unntak av bukken til Stein, felt våre dyr på meget korte hold. Det er altså mulig å komme på «normalt» skuddhold av caribou også, men mye er avhengig av terrenget og tilfeldige situasjoner som kan oppstå.
Generelt er nok mulighetene for lange skuddhold større på caribou enn på norsk villrein.

En dag gikk jeg innover fjellplatået bak leiren. Der oppdaget jeg tre dyr inne på snaufjellet. Terrenget viste seg å være flatere enn Hardangervidda. Det var få søkk og knauser som kunne gi skjul. Sletter og hellinger var flate og langstrakte. Det viste seg å være umulig å komme nærmere innpå enn to hundre meter uten at jeg måtte gjøre meg fullt synlig.
Inntrykket er bare blitt befestet etter flere jaktturer på caribou. Snaufjellet i Alaska gir lite skjul.
Avstandene kan også bli lange når caribouen holder seg lavere i landet. Etter at de første snøfallene har lagt seg på toppene om høsten, trekker gjerne caribouen ned i dalene. Heller ikke i slikt terreng kan du være sikker på å få normale, norske skuddhold. Vegetasjonen omkring fjellene består av mengder busk og kratt. Jeg har opplevd å være 300 meter fra solslikkende caribou-flokker i sørhellinger.
For de fleste, meg inkludert, er det et altfor langt hold å skyte sikkert på, unntatt under ideelle forhold. Men hvordan komme nærmere gjennom stivt, tett kratt? Valget blir enten å la være å skyte eller forsøke å snike innpå gjennom krattet. Det betydde at jeg først ville få muligheten til et reint skudd når det bare var et titalls meter mellom meg og dyrene. Sjansene for lange skudd er altså til stede også andre steder enn på snaufjellet. Skuddhold på under 100 meter kan du ikke regne med. Avstander på 200 meter og mer er hovedregelen. Også i all litteratur, det være seg bøker eller artikler i amerikanske friluftsmagasiner om jakt på disse tundraens hvileløse vandrere.
Og vi kan lese jaktreportasjer der folk avbildes som har felt caribou på både 350 og 450 meters avstand.
Nordmenn flest lar være å skyte under slike forhold. Vi ville forsøkt å komme oss nærmere eller sett etter andre dyr.

Amerikanerne har, på godt og vondt, en annen holdning til skuddavstander enn oss. Blant annet fordi de har flere dyrearter der skuddavstandene kan bli lange, har de en annen jaktkultur. Generelt skyter de på lenger hold enn oss.
Men samtidig skyter de også inn våpnene sine snarere på 200 enn på 100 meter som er det vanlige i Norge. Og etter min mening mestrer de lange skuddhold atskillig bedre enn vi nordmenn gjør.
Likevel, selv om seriøse, amerikanske jegere er både dyktige og ansvarsbevisste, finnes det dessverre nok av eksempler på grelle holdninger til skuddavstander og skudd på vilt.
En gang var jeg ved Lake Hood da tre jegere fra California kom inn etter ei cariboujakt. Alle hadde fått dyr. Men de var spesielt opptatt av den ene jegerens «700 yards-bukk». Altså var dyret felt med et skudd fra ca. 600 meters hold. Rifla var en høyst ordinær .30-06.
Et slikt skudd ligger langt utenfor denne patronens rekkevidde dersom våpenet er normalt innskutt for storviltjakt. Og selv med en ekstremt dyktig skytter og ideelle skuddforhold er det uforsvarlig.
Jeg kunne ikke dy meg for å spørre om bukken hadde falt for første skuddet. Amerikaneren flirte og pekte mot geviret. «Å nei, ikke den karen der! Først etter sjuende skuddet, datt’n!»
Her ligger en fare ved å forberede jegeren på at cariboujakt betyr lange skuddhold. Jegere uten grunnleggende kjennskap til seg selv, våpen og ammunisjon, kan bli så påvirket av suksessfortellingene om felling av dyr på 400-500 meter, at de legger retikkelen på dyr som knapt kan ses med det blotte øyet.
Slike skudd er lotteri der dyret er dømt til å tape. Kanskje er dette også en uunngåelig konsekvens av amerikanernes relativt liberale lovgivning på området, hvor de etiske retningslinjer for jakta bare trekkes grovt opp. I motsetning til i Norge, legges det liten vekt på å følge opp lovverkets intensjoner i det daglige, eksempelvis gjennom den flora av jakttidsskrifter som finnes i USA. Myndighetene kontrollerer heller ikke hvilke ferdigheter den enkelte kan framvise med jaktvåpenet sitt. Noen skyteprøve, som den alle norske jegere må avlegge før jakt på hjortevilt, har de ikke.
Amerikaneren forsto kanskje at jeg syntes skuddet hans var vanvittig, for han fortsatte:
– Var nødt til å få den. Terrenget var åpent flere hundre yards i alle retninger. Jeg så anslaget etter første kula i sandbakken foran dyret. Så var det bare å skyte seg inn på målet.
Akkurat som dét gjorde saken bedre!

Når kommer flyet?
Det var siste kvelden i caribouens rike. Bålet blafret i nordavinden som plutselig kom over oss for bare for noen timer siden. Himmelen var nesten skyfri, men det lå væromslag i lufta.
Vi hadde brukt ettermiddagen til å pakke sammen leiren så langt det lot seg gjøre. All søppel var brent på bålet. Hermetikkbokser og annet som ikke var brennbart lå nedgravd ved noe kratt bak teltene. Hvis flyet kom, skulle vi flytte på oss i morgen.
For det er et hvis. Nordavinden tydet på at noe skjedde i lufta. Enten blir det bare kaldere, eller skydekket og vinden kommer feiende samtidig. Og når det blåser her kan det virkelig blåse!
Anchorage ligger over to hundre kilometer unna. Og godværet vi har hatt, ga ingen garanti for at været er bra i Lake Clark-passet. Og det behøvde slett ikke være bra flyvær på den andre siden av Alaska Range! Den lange fjellkjeden danner ofte værskille mellom områdene på hver side .
– Trur du flyet kommer i morra? spurte Ragnar. Jeg trakk på skuldrene.
– Veit ikke. Er det dårlig vær i Anchorage, er passet kanskje stengt. Er det væromslag i lufta der borte, kommer de sikkert tidlig på formiddagen. Var derfor jeg ville vi skulle rydde opp i ettermiddag.

 

Venting på tredje dagen.

Jeg la noen tunge greiner på bålet. Den tjukke røyken hvirvlet opp, ble tatt av vinden og løste seg opp etter få meter. Sjansene våre burde være brukbare for at Gary eller Dale kommer i morgen.
-Men det kan også hende vi må vente en dag eller to. Eller flere. Sa jeg. – Det må vi bare regne med, avstandene er lange og store fjellpartier må forseres.
Nåvel. Med psykiater i leiren tok jeg sjansen på å fortelle om en opplevelse:
– En gang måtte jeg vente flere dager over tida før flyet kom. Var i fjor. Lå i ei tømmerhytte og hadde jakta svartbjørn aleine. Det var ikke bare gørr kjedelig å vente dag etter dag. Det var en påkjenning også. Når jeg hørte fly i det fjerne, var jeg sikker på at det var mitt. Men selvfølgelig forsvant det igjen. Så hørte jeg et nytt et. Og kanskje et til.
Bare å tenke på disse utsettelsene for hjemreise, satte meg i dårligere humør. Men jeg fortsatte: – Til slutt hører du flydur heile tida. Så blir du forbanna på pilotene som ikke kommer. For du ser jo fly en gang i mellom. Det du glemmer, er at det finns småsteder å fly fra på denne sida av fjella også. Som regel er det ikke fly som har vært gjennom passet. Men det vil du helst tru.
Jeg tente en røyk og så at både Ragnar og Stein fulgte med. – Du føler deg temmelig slukøra når du har venta forgjeves en hel dag og deretter må pakke ut utstyret igjen for natta. Neste dag fortsetter ventinga. På samme viset. Ikke kan du jakte heller, for du må være ved vannet når flyet kommer.
Andre dagen sjekka jeg provianten. Det var naturligvis ikke mye igjen. Så slo tanken meg at flyselskapet hadde glemt meg. Kanskje piloten ikke huska å sette meg opp i flyvningsboka, og hadde glemt å merke av med knappenål på kartet på kontoret hvor jeg var. Tankene vekslet fra at været kan være farlig å fly i, til en rett opp og ned forbanning av flyselskapet fordi de ikke gidder å plukke deg opp. Du betalte jo utflyvninga før du kom inn! Men når du ser flyet ditt over åsen, så er alle bekymringer vekk. Det er været som har skylda når de ikke plukker deg opp på avtalt dag eller dagen etter. Det har hendt at folk er blitt liggende ute mer enn ei uke over tida på grunn av drittvær. Er du aleine da, skal du jaggu ha gode nerver for å takle det.

Kunsten å beholde roen
Ingen sa noe på en lang stund. Stillheten ble bare brutt av knitringen fra bålet og hvesingen fra Coleman-brenneren som prøvde å holde varme i kaffekjelen.
– Det eneste jeg har savna på denne turen er ulvehyl, sa Ragnar og satte seg nærmere bålet. Stein så ettertenksomt utover innsjøen. Vinden var blitt kaldere. Han tente en sigarett.
– Er det ulv her, får vi kanskje høre den nå som det er fullmåne, sa han. – Og vi kan jo støte på dem i det neste terrenget vi skal jakte i. Men jeg har en følelse av at vi verken får fint vær eller oppleve at jakta går like greit der. Til nå har vi lykkes så godt at en kan lure på om vi har brukt opp all flaksen. Det meste har gått som tatt rett fra læreboka.
– Det er fordi vi har beholdt roen, sier jeg og flirer.

Etter at Ragnar felte bukken sin uten problemer, ble det fleipet mye med Steins høyst fornuftige råd om jakt og skudd på vilt. Ikke minst understrekingen hans av hvor viktig det er å beholde roen i alle situasjoner. Hvis en av oss var så uheldig å gå på do med for lite dopapir, mistet skjeen i suppekjelen i et ukonsentrert øyeblikk eller bannet inderlig over en soveposeglidelås som slo seg vrang, var første kommentar fra en av de andre at den uheldige hadde glemt «å beholde roen».
Nå kom det ingen kommentar fra Stein. Uberørt fylte han opp tre kopper rykende kaffe. Jeg drev på: – Den eneste gangen vi ikke beholdt roen under jakta, var da Stein ble skremt opp av pinnsvin og vrikket beinet på stranda rett før du skjøt bukken din, Ragnar. Det må ha gjort jævlig vondt sånn som han hoia og bar seg.
Ragnar flirte åpenlyst. Det er blitt vår lille lek å forsøke å få psykiateren vår til å ta til motmæle mot provokasjonene våre.
Jo mer usaklig en diskusjon så ut til bli, desto mer drev vi på.
Men tilsynelatende var det nytteløst. Steins profesjonelle ro virket ugjennom-
trengelig. Gjennom jobben i Norge var han vant til å høre så mye rart at det nok var lett match å overse oss to.
– Riktig, sa Ragnar alvorlig. – Han holdt på å ødelegge alt med den derre regndansen sin.
Steins blikk er uutgrunnelig. Han ser utover innsjøen. Måneskinnet får det til å blinke i sølv på krusningene der ute. Så kommer motangrepet.
– Du vet Ragnar, bukken din var alvorlig syk, den. Behøver ikke være lege for å skjønne det. Den nærmest ravet langs stranden. Inne i buskaset knakk den formelig sammen. Jeg ville bare forsikre meg om at den var i live, før du kostet dyrebar .300 Weatherby ammunisjon på den. Så ikke du også at den var syk, Tor?
– Jo jøss, svarte jeg raskt. – Det så jeg vel. Men selve sammenbruddet kunne jeg ikke se der jeg sto.
Alliansene skifter fort i leiren vår.
Ragnar stirret ned i kaffekoppen. Det er så vi hørte hjernen hans jobbe. Stein utnyttet situasjonen umiddelbart. I de neste fem minuttene utbroderte han bukkens fysiske tilstand ned i de utroligste detaljer. Det ble stilt skråsikre diagnoser på stadig flere sykdommer dyret må ha lidd under. Etter hvert ble det klart at bukken til Ragnar var en av naturens store undere. Hvordan kunne den i det hele tatt ha vært i live?
Stein seirer på verbal knockout.

Ingen slipper unna
Månen steg stadig høyere på nattehimmelen. Tusener av stjerner blinket kaldt ned på oss. Bak leiren ruvet Bonanza Hills platået som en stor, sort mur mot nattehimmelen. Nordavinden friskner stadig til.
Det var fornøyde jegere som kjente trettheten sige inn over seg denne kvelden. Jakta etter høyfjellets storvilt var over. Etter åtte dager i isolert og uberørt natur som har vist seg fra sin vakreste side fra første til siste dag. Jakta gikk bedre enn noen av oss hadde håpet på, med mye dyr og spennende opplevelser uten de altfor store strabaser. Villmarksferie av første klasse.
Det blir midnatt før vi køyer. Neste kveld vil vi være et annet sted i Alaska, lenger mot sør, og ganske sikkert i lavlandet.
Vi kryper ned i soveposene med klærne på. Det blir ei kald natt.
Stein og jeg tente en siste røyk før vi la oss til å sove. Et svakt, rødt lysskjær fra det døende bålet kom gjennom teltåpningen.
Ragnar satte seg halvveis opp i soveposen.
– Du Tor? Jeg kom til å tenke på det med å beholde roen uansett hva som skjer.
– Husker du da vi holdt på å kræsje på turen innover?
– Gjør jeg vel. Glemmer ikke det på de første tjue åra.
– Så du Stein da motoren stoppa?
Jeg svarte ikke. “Oppgjørets time”. En hevn for omgangen ved bålet.
– Jeg så på han, jeg, fortsatte Ragnar. – Og du gikk glipp av et syn! He-he. Han hadde akkurat tent seg en av sigarettene sine da motoren kutta ut. Da jeg snudde meg, satt han med gloa omtrent i neseboret og med filterenden mot drøvelen!
Jeg lo høyt og skottet bort på Stein. Nå var han vel fullstendig overrumplet.
Men den eneste reaksjonen fra Stein er et langt trekk av røyken. I lyset fra gloen så jeg at det glimtet i øyekroken hans. Øyeblikket etter sneiper han røyken og legger seg til rette for natten før han svarer:
– Bra, Ragnar. Skal vi si uavgjort?
– Greit.
Det blir stille noen sekunder. Ragnar nyter utligningen sin til fulle.
– Ragnar?  
Spurte Stein og ventet ikke på svar: – Vent til i morgen. Da skal jeg fortelle deg hvem av oss som beholdt roen, og
hvem som ikke gjorde det da flyet satte kursen mot bakken.
Jeg ligger helt stille.
Akkurat. I morgen er det min tur. Jeg merker at Stein ser på meg i mørket. Stein merker at jeg ser på ham også.
Dét hører jeg på gapskratten hans.