I caribouens rike


Jeg har aldri vært særlig begeistret for jetfly. Ikke fordi jeg tror at om Gud hadde ment at vi skulle fly, ville han ha gitt oss vinger, eventuelt flybilletter. Jetfly gir meg en total følelse av hjelpeløshet.
Skulle det voldsomme maskineriet svikte, og det ser vi dessverre eksempler på, har en DC-10 eller en Boeing 747 ikke særlig bedre flyveegenskaper enn det jeg selv har.
Det må være forferdelig å være ombord i et fritt fallende jetfly. Og enhver med flyskrekk, og hvem har ikke det, streifes vel av tanken i blant. Ofte i form av galgenhumor. Hvem har ikke hørt medpassasjerer slå en fleip som denne: «Problemet er å komme opp. Ned er vi garantert å komme.» «Fallet er ikke så farlig. Det kritiske øyeblikket er når vi treffer bakken.»

Ved Bonanza Hills med utsyn mot Alaska Range.

Kort sagt, jeg flyr. Gang på gang. Selv om halve reisen består i å lytte etter endringer i flyduren, og sitte med ytterst følsom mage for alt som smaker av turbulens.
Ved landing sjekker jeg intenst at vingeflapsene, i ordnet rekkefølge, beveger seg som de har gjort ved tidligere vellykkede landinger. Men selve håpet om å overleve vekkes først skikkelig når jeg hører landingshjulene smette i posisjon. Og jeg er ikke i full vigør før jetmotorene reverseres, og flyet takser inn mot terminalen. Først da strømmer endelig en følelse av at jeg tross alt er meg selv, gjennom meg. Også denne gang sto lykken meg bi.

En tid følte jeg forresten et slags velvære ved take-off. Det var rett og slett gøy når tusenvis av hestekrefter skjøt fart i giganten og presset oss mot seteryggene. Så leste jeg at det er den farligste delen av hele flyreisen.
Da var heller ikke det moro lenger.

En-motors småfly derimot, er moro. I et slikt er jeg aldri bekymret i utide, og aldri sett det som viktig å sjekke og dobbeltsjekke og dvele ved mulighetene for undergang og død. Ikke for det, en bush-tur i Alaskas villmark i småfly kan være dramatisk nok.
Men dramatikken utspiller seg mer i situasjonen. Man småsvetter ikke fra man står opp om morgenen, eller verre, fra man går til sengs kvelden i forveien. For så, uten å ha sovet nevneverdig, å hive innpå hva man har for handa for om mulig å «kjøle ned» angsten nok til å gjennomføre en jetreise. Om ikke med verdighet, så for å komme seg dit en skal.

I småfly har jeg opplevd å stupe gjennom hull i skydekket og skjene ristende og dansende mellom fjelltopper og langs dalsider, noen ganger bare få meter over tretoppene, eller over skydekket med bare noen fjelltopper til å navigere etter.

Jeg har sjelden tenkt på at det bare er én eneste motor som holder oss i lufta, og at svikter den, er bakken neste. Det har aldri falt meg inn å frykte at motoren skulle stanse under take-off fra en innsjø eller at den skulle svikte når skydekket lå som en grøt under oss.

Hvorfor? Kanskje er det rett og slett landskapet man flyr over. Det er alltid så fascinerende og vakkert at der jetreisen bare er en måte å forflytte seg på, er en småflyreise en opplevelse i seg selv.

Småflyene går atskillig saktere enn de store jetflyene. Forholdene er så mye mer oversiktlige. Du både ser, kjenner og stoler på bushpiloten ved stikka. Du vet også at disse småflyene kan lande med død motor, dersom piloten vet hva han gjør.
På reisene i Alaska har det blitt mange timer i lufta med småfly. Maskinene har hovedsakelig vært det større Cessna 206-flyet og den enda større Beaver’en, den kjente arbeidshesten til de Havilland fabrikken.

Den piloten finnes ikke som ikke lovpriser Beaver’en. Som sjøfly kan den lastes ned så tungt at pilotene sier: «Flyter’n, så flyr’n også.» Den er utrolig pålitelig, driftssikker og solid. Faktisk har dette langsomme, en-motors flyet vært en av støttespillerne i det amerikanske luftvåpenet gjennom flere kriger, ikke som kampfly, men altså som arbeidshest. Dem trengs det som kjent mange av i enhver krig.

Tøffe forhold
Så måtte det naturligvis komme en dag hvor jeg skulle oppleve en av disse maskinenes kvalitet.
Jeg hadde vel visst det lenge. I flere av fjellpassene i Alaska Range hadde jeg sett havarerte Piper Cubs, Super Cubs og en og annen Cessna. Noen har ligget havarert midt i ei fjellside, andre merkelig nok rett ved vann eller sletter som har sett ut til å være store nok til trygge landinger.

Don og Gary hadde fortalt at det oftest dreide seg om privatfly. Det er alltid noen som gir blaffen i værvarslingen, folk som har bestemt seg for flytur kommende weekend. Basta! Så fikk meteorologene mene hva de ville om været.

Med mål og kurs fastlagt og familien i flyet, tar de av sted. Kanskje var det strålende solskinn og glimrende flyvær i Anchorage-området, men midt i et fjellpass kommer tåka, lav og truende, veltende fram foran flyet.
De opplever naturen på sitt mest utrivelige, sett fra et småfly. Piloten blir tvunget til å snu. Men i mellomtiden har været også endret seg bak flyet. Tåka ruller inn, eller skydekket tetner til og går langt under fjelltoppene. Da er de fanget. Er de ikke kjent i området, er det alvorlig fare på ferde. Det nytter lite å gå over skydekket hvis de ikke vet hvor fjellsidene er eller hvilke fjell som stikker opp.

Første betingelse for å fly sikkert i Alaska, er å kjenne området man flyr i. Ikke alle privatflyvere gjør det. Så skal en ha respekt for værvarslingene. Været kan endre seg på et øyeblikk. Strålende sol på en side av en fjellkjede gir ingen garanti for at vinden ikke uler i åtti kilometer i timen på den andre siden.
De fleste profesjonelle bushflyverne kan faget sitt. Men også de kan gripes av panikk. Hvert eneste år går taxifly i sjøen eller i en fjellvegg i områdene omkring Anchorage og andre steder i Alaska. De fleste ender med tap av menneskeliv.

Selv har jeg bare én gang opplevd en situasjon hvor vi kunne ha endt i et flyvrak i ei fjellside. Det som reddet oss den gangen, var en isende kald pilot som kunne jobben sin, Gary i Alaska Air Guides.

 

Viktigste viltet
– Er jegerne dine klare, Tor?
Don ropte til meg fra hangaren hvor han hadde plukket fram en sovepose og noen liggeunderlag. Litt utstyr måtte vi, til tross for nitide forberedelser i Norge, låne av Don for å bli klare til årets jakt.
– Trond og Terje er klare. Resten av oss trenger en halvtime til! ropte jeg tilbake. Vi må være sikre på at vi har med alt.

Året er 1979, og vi er blitt kjent med hverandre gjennom en liten annonse jeg hadde i bladet «Våpen» sist Vinter. Jeg etterlyste folk som ville jakte i Alaska.

Trond Wickstrøm fra Svalbard, Terje Høyseter fra Espeland utenfor Bergen, Ragnar Øye fra Nesbyen og Stein Bastiansen fra Skien, reagerte, og tok kontakt.
Med unntak av Stein, som bodde bare noen mil fra meg, har vi alle holdt kontakt over telefonen fra vinteren av. Stein og jeg hadde truffet hverandre flere ganger i løpet av våren og sommeren. Stein tenkte å kombinere jakta med å besøke ei søster i Vancouver i Canada.

Selv hadde jeg to jaktreiser til Alaska bak meg, og en følelse av å ha gjort de fleste tabbene. Forutsatt at jeg fikk med erfarne jegere, mente jeg at jeg kjente nok til jakt i Alaska til at jeg kunne spørre andre nordmenn om å bli med. Boots hadde vært en alle tiders jaktkamerat året i forveien, men ikke noe var bedre enn å være sammen med andre nordmenn under jakta.

Alaska Air Guide’s Cessna 206 brølte øredøvende da den tok av fra Lake Hood med Terje og Trond som passasjerer. Foran dem lå en nesten to timers flytur over til vestsiden av Alaska Range.
Ragnar, Stein og jeg skulle inn i det samme området, et par dagsmarsjer unna dem. Trond og Terje er ute etter svartbjørn og elg. Vi andre har bestemt oss for å jakte caribou, amerikansk villrein, den første delen av jakta.

Caribou’en er tundraens og de nordamerikanske indianernes storvilt. Det var Stein som tente meg på å jakte caribou, en sommerkveld vi så lysbilder fra fjorårsjakta.
– Du har jakta elg og svartbjørn i Alaska, ikke sant? spurte Stein.
– Ja. Har bare blitt til det. Bjørn er liksom noe spesielt, da. For meg også. Og elgene i Alaska er jo så forbanna store, nesten dobbelt så store som de norske.
Stein tok en dyp slurk av kaffen, før han stirret meg rett i øynene. Han er psykiater. Vi vanlige dødelige uten medlemskap i Lægeforeningen føler oss umiddelbart på defensiven når slike folk ser oss i øynene. Hvem vet hva de kan finne på?
– Har du aldri jakta caribou?
Jeg ristet svakt på hodet og forble taus en stund. Jovisst hadde jeg tenkt på caribou.

Mange ganger. Men jeg hadde aldri fått sjanse til å jakte dem. For meg hadde det bare vært elg og bjørn. Det var disse dyrene jeg forbant med Alaska. I det minste på jakt uten guide.
Stein berørte også et annet poeng. Jeg hadde oppdaget ganske raskt at jeg ikke var noen troféjeger. Kanskje jeg var det da jeg første gang dro til Alaska. Intet sto høyere da enn å kunne komme hjem til jaktkameratene med et bjørneskinn eller ei stor elgkrone, synlige og håndfaste bevis på at jeg virkelig hadde opplevd det forjettede land.

Stein og Ragnar før jakta.

 

Det er vel vanskelig å beskrive hva en virkelig føler. Hvordan forteller du en nordmann at bare flyturen gjennom Alaska Range var verdt hele reisen til Alaska? Hvordan forteller du det så folk forstår at bare vissheten om å være fjorten dagsmarsjer fra folk, isolert, i uberørt natur, er nok til at du synes Alaska-turen var verdt hver eneste krone? Hvordan forteller du ihuga jaktkamerater at i det øyeblikket flyet har satt deg ned og er dratt tilbake, når leiren er satt opp, sola skinner og kaffen putrer, og du vet du er isolert fra verden forøvrig, så er det i seg selv nesten en like stor opplevelse som å felle den største elgokse?

Det er vanskelig å fortelle jaktivrige kamerater at en Alaska-tur ikke måles i antall vilt eller størrelsen på viltet du feller.

Det blir ikke lettere når de fleste nordmenn, i sin tid også jeg, går i den tro at i Alaska kryr det av all slags vilt. At det nærmest bare er å sette seg utenfor teltet og vente på at en bjørn skal stikke innom, eller at en elg skal svømme over innsjøen der leiren ligger.

Sannheten er en helt annen. Du må gå langt for hvert eneste vilt du får. Det er glissent med dyr, store avstander og få muligheter til å oppdage vilt i kikkerten. Det er sjelden du får mer enn et par gode skuddsjanser. Tar du ikke vare på dem, drar du tomhendt hjem.
– Caribouen, fortsatte Stein – den er noe langt annet enn de skrinne reinsbukkene på vidda. Der borte er det store dyr. Elg og bjørn er greit nok. Men de er ikke så typiske for Alaska som caribouen. Det er den folk har levd av i uminnelige tider der borte. Hvis jeg får med meg et trofé derfra, håper jeg det er ei cariboukrone.

Motorkutt!
Været i Anchorage var som tatt fra et prospektkort da vi lettet drøyt tre kvarter etter Terje og Trond. Den siste værmeldingen og pilotrapporter fra fjellpassene og vestsiden meldte fint vær hele veien.
– I dag må dere ha kameraene klare hvis dere vil ha bilder fra passet, sa Gary idet vi nærmer oss fjellkjeden. – Puss godt av vindusruta og dere får strøkne bilder: Det er veldig urolig luft over toppene, så vi flyr lavt. Ser vi fjellsau, skal jeg prøve å gå så nær at dere får noen gode skudd av dem.
Beaver’en brummet monotont innover i passet. Gary fløy bare fem-seks hundre meter over bakken. Vi gikk så lavt at vi også kunne se elg eller bjørn om det skulle være noen der.
– Trur vi tar en snarvei! ropte Gary til Stein, Ragnar og meg.
Omtrent halvveis i Lake Clark-passet tok han av inn gjennom et trangt dalføre som skjærer i mer nordlig retning.
– Sparer mer enn tjue minutter!

Dalen var knapt en halv kilometer bred. Steile fjellsider ender i snøkledde, spisse topper. Etter dalbunnen å dømme måtte det en gang ha vært en stor elv her. Nå var det bare stein og kratt tilbake, og en liten bekk som sildret over steingrunnen. Mellom to fjell sørvest for oss så vi enden av en liten isbre.
Dalen svingte brått mot vest. Foran oss reiste det seg en fjellegg som delte det trange passet i to. Den strakk seg over åtte hundre meter i været. Gary dro i stikka for å komme opp og over eggen.

Så akjedde det.

Gary hadde såvidt fått flynesa opp. Stein hadde akkurat tent en Rothmans. Han så bort i en av fjellsidene. Jeg satt bøyd mot gulvet og prøvde å legge kameraet ned i bagen. Ragnar så framover mot eggen som var en halv kilometer unna nå.
Motoren ga fra seg noen korte host.

Det virket som den fortvilet forsøkte å holde seg i live. To-tre host til. Så var den stille.
Nå skjedde det altså! Det Store! Med oss! Motorkutt! Jeg så at også Stein straks oppfattet situasjonen. Dette var trolig slutten!
I flyet var det uhyggelig stille. Vi hørte bare hvislingen av lufta mot flyskroget og en svak susing fra propellen som ble drevet rundt av luftmotstanden.

Plutselig grep jeg meg selv på god vei inn i Fader Vår. Deretter var jeg like brått over på det aldeles vanvittig meningsløse i å miste livet her inne. Og ikke minst hvor dypt urettferdig det var at det skjer på vei inn til jaktområdet. Vi kunne i det minste fått anledning til å jakte først!
Etter at de første, forvirrede, fortvilte tankene hadde fart gjennom hodet, dreide alt seg om én ting: Hva Gary kan gjøre for å unngå katastrofen. Han visste bedre enn oss hvor alvorlig situasjonen var.
Fjelleggen kneiset høyt der oppe. Den trofaste Beaver’en gled med død motor gjennom lufta. Dalbunnen og fjellveggen nærmet seg faretruende hvert sekund.

Gary hadde fortalt at alle piloter var klar over faren for motorkutt. Flere ganger hadde han og de andre flyverne øvd seg på å lande med død motor. Men hva hjalp det oss nå! Her er jo ikke annet enn steinrøyser å lande i!
Gary jobbet intenst for å få startet maskinen. Fjellveggen syntes å være bare noen meter unna. De bratte dalsidene gjorde at det føles som om vi fløy i bunnen av et kremmerhus.
Så slapp redselen og fortvilelsen taket i meg. Jeg ante ikke hvorfor. Men det må fremdeles være en sjanse! Gary har i hvert fall ikke gitt opp.
Underlig nok er jeg selv kommet til et punkt hvor jeg innser at sjansen for å komme helskinnet fra det er mindre enn at vi går i fjellveggen. Det gir meg en merkelig, fremmed følelse av likegyldighet.
Akkurat da satte motoren i et voldsomt brøl. Gary kastet flyet brått til venstre. Jeg sat

klistret til flyvinduet og så rett ned i dalbunnen. Vi kunne treffe busker og kratt hvert øyeblikk.
Gary trakk alle hestekrefter ut av Beaveren. Skulle vi klare oss allikevel?
Ubevisst løfter jeg beina fra gulvet og trakk sikkerhetsbeltet til av alle krefter. Det går noen uendelige lange sekunder. Det var neppe mer enn ti, femten meter mellom flottørene og tretoppene under oss på det nærmeste.
Men nærmere kom vi ikke. Øyeblikket etter rettet Gary opp flyet og satte kursen tilbake i dalen. Så sirklet han langsomt opp mot ett tusen meters høyde og setter avsted på nytt for å passere fjelleggen. Vi går mye høyere enn nødvendig.

Andektig stillhet
Det var tre tause nordmenn som fløy med Gary de neste minuttene. Stillheten var andektig, som om vi var redde for at et lite ord kunne få motoren til å stoppe på nytt.
Først da passet lå langt bak oss og vi hadde et titalls innsjøer under oss, våget jeg å bryte stillheten.
– Alt okey nå, Gary?
Han nikket og peker mot en av bensinmålerne.
– Det var den jævelen som holdt på å ta knekken på oss.
Jeg forsto ikke hva han mente før han fortsatte:
– Nåla hengte seg opp. Da motoren stoppet, påsto den at jeg hadde 
over fem gallons igjen. Akkurat som den gjør nå. Kjørte rett og slett tanken tom.
Flyet starta igjen da jeg slo over på den andre tanken…

Gary pustet dypt. Han sa ikke mer.
 En snau halvtime senere, etter å ha fløyet over myrdrag, fjellpartier og tundra,
satte Gary oss trygt ned på et lite vann ved nordenden av et stort fjellplatå. Klokka var nærmere to på ettermiddagen da vi tok vannet og takset mot land.
– Bonanza Hills, sa Gary. – Godt caribouland. Det er sikkert flere flokker på
platået bak oss.
Han peker nordover, mot den store innsjøen Whitefish Lake som vi visste lå langt der borte.
– Dyra trekker fra platået sør for dere og over hit. Det er lite vann der oppe. Vær oppmerksomme på at det ofte kan komme dyr ned for å drikke.
Vi lastet ut av flyet. Et kvarter senere var Gary klar til å dra tilbake. Han eller Dale, en annen pilot, skulle komme inn og fly oss til et annet terreng om åtte dager. Dessuten droppet de innom hvis de ellers var i området. Det var for å hente ut cariboukjøtt, hvis vi hadde noe. Slakt holdt seg ikke lenge her inne dersom sola ville steike like mye i dagene framover som den gjorde denne dagen.

Jeg hjalp Gary med å skyve flyet ut på dypere vann.
– Var’u redd da motoren stoppa, Tor? Gary setter de brune øynene i meg. Det koster meg ikke noe å svare ja. Jeg var livredd. Gary smiler svakt under mustasjen.
– Godt å høre. For det var jeg også. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Og jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve det med Beaver’en.
Han hoppet opp på venstre flottør og åpnet flydøra. Nærmest symbolsk slo han knyttneven mot flykroppen.
– Regn med at en Cessna henter dere. Bann på at jeg skal få sjekka denne maskinen fra propelltupp til haleror før den flyr folk igjen!

Flere cariboustammer
Leiren vår ved Bonanza Hills lå ganske nær stedet der Koktuli River har sitt utspring, en del av et elvesystem som domineres av den lange Mulchatna River.
Mulchatna, som løp ut i havet mer enn 300 kilometer lenger sør, var regnet for å være en av de beste fiskeelvene i denne delen av Alaska. Alle laksearter gikk opp i løpet av våren og sommeren. Blant regnbueørretene i elva fantes eksemplarer på mer enn fem kilo. Dessuten var det rikelig med røye og andre fiskearter både i Mulchatna og i de mange sideelvene.

Mulchatna var også navnet på den cariboustammen vi jaktet på. Stammen var i vekst, men var for et par år siden nede i omtrent to tusen dyr. Trekkruten gikk fra Denali i nord langs vestsiden av Alaska Range til Alaska Peninsula i sør. I sørenden av trekket gikk flokken nesten inn i området til den enda større Alaska Peninsula-stammen. Som talte hele 15 000 dyr og trakk over hele den lange halvøya.

Den var likevel ikke den vestligste bestanden i Alaska. Ute på den lille øya Adak på Aleutene er det innført caribou. Bestanden holdes på omtrent 200 dyr ved hjelp av sterkt regulert jakt. De gode beiteforholdene der gjør at dyrene på Adak kan bli atskillig større enn andre steder i Alaska. Det er felt bukker der med slaktevekt på over 250 kilo.
De fleste trofeer og gevirer i toppklassen har i de siste årene blitt tatt fra bestanden på Alaska Peninsula. Men også i Mulchatna-stammen fantes det store dyr.

Til sammen finnes det mer enn en halv million caribou i Alaska. Flere steder i Alaska, fortelles det at dyrene er som ånder. Et landskap som ligger øde den ene timen, kan i løpet av den neste være en levende masse av dyr og struttende gevirer.
Men slik er det langtfra i hele Alaska. Bare i de nordlige, arktiske områdene, nord for Brooks Range, kan caribouen finnes overalt. Her trekker to store stammer med ruter som dekker hele nordområdet. I vest er den vestarktiske stammen som teller noe under sytti tusen, men med en viss nedgang de siste årene. Den andre og største flokken, Porcupine-stammen, er oppkalt etter den kjente elva Porcupine River. Alaska deler den med Canada.

Den teller mer enn 100 000 dyr og beskattes på begge sider av grensen.
Til sammen finnes det 13 forskjellige cariboustammer i Alaska, men i store deler av staten finnes det ikke. De største områdene utenfor trekkrutene er vestkysten fra Nome og ned til Alaska Peninsula og innlandet mellom Yukon River og Brooks Range, fra Nome i vest til Fairbanks i øst. Det finnes heller ikke caribou langs kysten fra Anchorage og sørøstover, med unntak av en liten stamme som er satt ut på Kenai halvøya. Den teller i overkant av 350 dyr og er i kraftig vekst.

Caribou!
Det var tredje jaktdagen vår. Ragnar og jeg lå langflate på en liten knause et stykke oppe i fjellsiden mot det store platået. Det er uvanlig varmt til å være i begynnelsen av september, og ikke et eneste vinddrag i lufta.
Et par hundre meter over oss fløt en hvithodeørn på luftstrømmene. Kanskje fristet slakteplassen etter den store caribou-bukken til Stein? Eller speidet den kanskje etter jerper inne i skogen, eller små, lynraske jordekorn?

I kikkerten kunne vi såvidt skimte slakteplassen etter gårsdagens felling, omtrent en kilometer unna på andre siden av innsjøen for leiren vår, i vestre del. Det var grizzly i området, noen få svartbjørner, og trolig fulgte ulvene med caribouen i trekket. Var vi heldige eller uheldige, kunne slakteplassen trekke til seg grizzly eller svartbjørn.
Vi hadde ikke anledning til å felle grizzly. Vi hadde verken lisens eller guide med oss. Og ingen utlending kunne felle grizzly eller brunbjørn i Alaska uten å ha med en registrert guide. Det kostet mer enn vi hadde råd til den gangen.     Men bjørnebilder kunne ingen hindre oss i å ta – hvis muligheten kom.

Sjansene var mindre for at en svartbjørn dukket opp. De trivdes best i sørhellinger hvor vegetasjonen med bær og planter var rikere. Vi lå på nordsiden av fjellplatået. Derfor var det lite svartbjørnspor å se.
Caribou så vi allerede andre jaktdagen. Først hadde ei simle kommet til syne på østsiden av innsjøen. Dyret gikk raskt og målbevisst i retning av fjellene bak oss.

Bare noen timer senere så vi en bukk på vestsiden. Den gikk mer langsomt og stanset ved vannkanten. Avstanden fra leiren der vi satt og over til dyret var kanskje fem hundre meter. Geviret virket stort, selv på den avstanden.

Stein reiste seg, tok rifla og satte avsted mot et nes hundre meter fra leiren. Det skrumpet inn avstanden over vannet fram til bukken til i overkant av 350 meter. Stein la seg godt til rette, skrudde Leupold kikkerten opp på 7 gangers forstørrelse og ventet til bukken sto med bredsiden til ham.
Noen ulidelig spennende sekunder fulgte. En stund tenkte jeg å bakke opp med et skudd, hvis Stein valgte å skyte, men avstanden var for lang til at jeg kunne skyte sikkert. Jeg hadde trent jevnt med .338 Sako rifla, men ikke på lenger hold enn 225-250 meter. Rifla var innskutt på 200 meter, og avstanden fram til bukken var nesten det dobbelte. Kort sagt, ville det ha vært en halseløs sjanse med minimale muligheter for treff.
Stein derimot, hadde en helt annen treningsbakgrunn. Med sin flatskytende Sako i .300 Weatherby Magnum, spesielt kamret for patronen av Sako-fabrikken i Finland, hadde han sommeren gjennom, regelmessig trent på å skyte på lange avstander. Han hadde kontrollskutt rifla på hold opp til 500 meter. Det jeg hadde sett av øvelsesskytingen, tydet på at han var bestemt på å bli en meget habil langtholdsskytter.
Han brukte hjemmeladd ammunisjon med maksimalladninger, og rifla kunne sette fem skudd innenfor et kronestykke på 150 meters avstand.
Vi kjente den omtrentlige avstanden over til den andre siden. Den blanke vannflaten og den klare høstlufta kunne ikke narre Stein til å feilvurdere avstanden med særlig mange meter, noe slike forhold ellers lett kan gjøre.
Likevel hadde både Ragnar og jeg følt en viss usikkerhet da Steins pekefinger presset mot avtrekkeren. 350 meter – trolig enda mer – var mye lenger enn avstander der Ragnar og jeg kunne skyte forsvarlig.
Straks bukken hadde bredsiden til, kom det piskende, skarpe smellet fra Sako’en.
Bukken sto stille et ørlite øyeblikk. Så forsvant den ut av syne.
– Treff, sa Ragnar. Stein nikket og reiste seg.
– Soleklar bom, repliserte jeg og møtte hoderistning og flir fra de to andre.
Ragnar, som brukte kikkerten, påsto at han hadde sett tydelige trefftegn på dyret. Stein hadde sett det samme.
Jeg mente fortsatt at det var en bom da vi kort etter la i vei langs vannkanten.

En snau halvtime senere var vi på treffplassen. Caribouen lå ti meter unna. Med lungeskudd og full gjennomskyting av Nosler Partition-kula.
Så fort vi begynte på slaktingen, var det som om naturens minste vesener våknet fra dvalen. Plutselig var de overalt. Mygg, fluer på størrelse med sukkerbiter, og andre ørsmå slektninger, som til da ikke hadde plaget oss det minste, gikk løs på oss og på slaktet. Vi vekslet mellom å slå fluer, smøre oss med myggolje og få bukken slaktet og partert.
Myggoljen viste seg å være like viktig som kniven for å få til et ferdig slakt. Den virket også på de iltre små fluene som beit straks de traff på menneskehud.
Tre, fire timer senere var kjøttet i leiren. Vi hadde kjøpt spesielle lintøyposer til slaktet. De var luftige, men samtidig så tette at insektene ikke kunne komme gjennom. Vi ønsket ikke flueegg i slaktet. Som ekstra sikring hadde vi med oss rikelig med pepper som yi gned inn i kjøttet før vi puttet det i posene.
Den velprøvde peppermetoden viser seg å være tilstrekkelig til å beskytte kjøttet mot insekter. Med lintøyposer i tillegg kunne bare solvarmen ødelegge det før Gary eller Dale kom og plukket det opp.
Allerede andre kvelden ved Bonanza Hills stod indrefilet av caribou på menyen. Jakta kunne ikke ha startet bedre.

Bukken ved vannkanten
– Caribou! sa Ragnar lavt. Vi lå langflate på en skogkledd høyde. Han hadde kikkerten for øynene og så mot et sted til venstre for oss. Mellom oss og dyret var det 6-700 meter med småkoller, , myrer, pjuskete skogsholt og et utall småkratt.
Jeg lette etter dyret i Leitz-kikkerten.
– Nei, ikke der, Tor. Lenger til venstre!
Ragnar hadde reist seg halvt opp. Han pekte mot et sted mellom fjellsiden og noen småtjern nær vestenden av innsjøen.
– Den må ha kommet ned skaret, fra toppen. Kanskje den skal ned å drikke.
Jeg så den nå, en bukk. Og den var ikke liten.
Vekselvis kom den til syne og forsvant bak busker og småknauser. Det så ut som om den fløt over bakken. Geviret struttet opp og bakover. Den travet i retning småtjernene.
– Trur du har rett i at den skal ned for å drikke. I alle fall satser vi på det! sa jeg og reiser meg.
Øyeblikket etter var vi på vei mot tjernene. Vi holdt god fart, og var trygge på at bukken ikke kan høre oss. Dessuten var det vindstille. Kanskje med et umerkelig trekk mot oss. Verken menneskelukt eller lyder kunne skremme dyret på denne avstanden.
Før vi dro fra leiren om morgenen, diskuterte hvordan vi skulle legge opp dagen. Over kaffekoppene var det enighet om at det mest fornuftige måtte være å finne ut om dyrene oppe på platået kom ned for å drikke.
Vi hadde sett flere simler og ungdyr streife langs innsjøen for å drikke og deretter at de forsvant opp skaret, en av de farbare veiene opp i høyden. Det var bare et tidsspørsmål før en bukk dukket opp.

 

Med første bukk til McLenna.

Stein kunne ikke være med og bestemte seg for å bli i leiren. Han var opptatt med trofeet sitt. Han ville ha hele hodet på caribouen utstoppet. Det betydde finflåing, salting og fortsatt finfjerning av så mye kjøtt, fett og slintrer som mulig. Han ville bruke timer i dagene som kom på å bevare trofeet sitt til han kunne levere det til preparant i Anchorage.
Ragnar og jeg besluttet å holde oss i lavlandet. Fra de største kollene og fra fjellsiden var oversikten god nok til at vi kunne få øye på dyr. Dessuten var det et annet og viktig moment med i bildet: Felte vi dyr nede ved sjøen, ville det spare oss for lange turer med kjøttbører. Felte vi en stor bukk på snaufjellet, betød det at kanskje 130-140 kilo kjøtt måtte bæres ned til innsjøen.
Ingen hensikt i å slite mer enn nødvendig.
“Er bukken virkelig kommet ned for å drikke, har jaktstrategien vår lykkes på alle punkt hittil!” Rakk jeg akkurat å tenke.
– Pokker så hett! Ragnar stoppet, heiv etter pusten og rev av seg jakka.
Vi var så nær vannet at vi måtte begynne å bevege oss mer rolig. Til da hadde vi ikke tatt hensyn til hvilke lyder vi laget. Vi har tråkket gjennom treklynger og krattbelter, kronglet oss fram mellom granlegger, vasset over myrer og bannet når støvlene huket seg fast i stive krattgreiner og skjulte kvister i lyngen.
I et lite søkk mellom to knauser hadde vi sett ferske spor etter svartbjørn.   Hadde den vært der da vi kom brasende, var den sikkert over alle hauger rett ettetpå..

Ragnar fikk først utsikt over det ene av tjernene. Øyeblikket etter vinket han på meg og pekte mot noen store kratt som skjulte vannkanten bakenfor. Vi så krusninger på overflaten. De kom fra vannkanten bak krattet. Og det var ikke vinden som skapte dem.
Ragnar var ikke gamle karen, under tjue. Likevel hadde han en evne til å se vilt som få andre jegere jeg kjente. Også ved flere anledninger senere, viste det seg at han hadde øye for det som beveger seg i naturen. Ikke bare caribou, men alt, fra jordekorn og pinnsvin til elg og svartbjørn.
– Ragnar! Vil du prøve på’n?
Jeg hvisket så lavt at det er såvidt han hører meg. Han ristet på hodet.
– Nei. Prøv du. Jeg legger meg på en plass med oversikt. Skyter hvis noe skjærer seg.
Forsiktig beveget jeg meg mot tjernet. Et øyeblikk tenkte jeg på om jeg skulle spørre Ragnar en gang til.
Jeg slo det fra meg. Ville han ikke, så vil han ikke. Hvilke grunner han enn hadde, ble hans sak. Jeg risikerte i alle fall ikke å la muligheten forsvinne fordi vi ikke kunne bestemme oss for hvem som skal prøve å komme på hold. Vi hadde ingen garanti for at vi fikk flere sjanser.
Det gikk ei myr et stykke ut i tjernet rett nedenfor meg. Kom jeg meg ut dit uten at bukken oppdaget meg, fikk jeg skuddsjanse. Fra ytre kant av myra ville jeg kunne se forbi det krattkledde neset som skjulte dyret.
Jeg tok de første skrittene ut på myra, langsomt og forsiktig for å unngå at støvlene mine gjorde svuppende lyder.
Krattet skjulte meg for caribouen. Bølgene avslørte fremdeles hvor den sto.
Det var snaue seksti meter mellom meg og krattet da jeg begynte å bevege meg mot det ytterste punktet på myra.
“Ti, femten meter lenger ut nå, så -…”
Bølgene fra bukken ble kraftigere. Det måtte være rett før jeg så den. Men da vil leden også kunne se meg.
Jeg sto på ei flytende, vaklende myrtunge og prøvde å finne en stødig skuddstilling.

Jeg huket meg godt ned og beveget meg sidelengs de siste meterne. Ble skuddvinkelen skrå, kunne holdet være i drøyeste laget for et sikkert skudd fra stående. Ved å huke meg ned og smyge sidelengs, kan jeg komme raskt ned i sittende stilling uten for mange bevegelser. Da skjøt jeg stødigere.
Det tok nesten et halvt minutt.
Idet jeg var snaue fem meter fra myrkanten, så jeg den.
Bukken sto helt i vannkanten, sytti-åtti meter unna, og hadde hodet vendt i min retning. Skuddet ble litt vanskelig, skrått forfra. Hele tiden så bukken i min retning. Den været fare.
Med langsomme bevegelser kom jeg meg i stilling. Merket knapt at buksebaken ble våt av myrvann. Jeg brukte en sittende, såkalt indianerstilling. Albuene hvilte mot knærne. Retikkelen lå i brystet på dyret, som virker som det begynte å føle uro.
Det må bli nå eller aldri!
.338-patronen brølte. Sakoen slo hardt mot skulderen.
Oksen viste tydelige tegn på at det var truffet. Den beveget ikke en eneste klauve før den gikk over ende: Kula hadde gått inn i venstre siden av brystet på bukken, skrått gjennom kroppen og ut igjen bak ribbeina på høyre side.
Det var vår andre caribou, og min aller første. Slaktevekta var over hundre kilo.
– Det kaller jeg skikkelig jakt! sa Ragnar etter at vi har lagt bukken til rette og
skal til å begynne slaktingen. – Og det var jaggu minst like spennende å se på for
meg som det må ha vært for deg. Var et perletreff. Hele dyret stivna, jo!
Ragnar la inn en snus.
– La meg oppå kollen der borte, fortsatte han og pekte mot andre siden av tjernet. – Så både deg og bukken heile tiden. En stund trudde jeg at den ville dratt før du fikk skutt, men så roa’n seg igjen.
Jeg nikker og tar fram tobakkspakka. Alt gikk etter boka, og vi hadde flaks i tillegg. Så var det bare å håpe på at vi ikke har brukt opp alt jakthellet.

– Så du forresten reaksjoenen til bukken da du traff den? Den skjønte aldri hva som skjedde! Jaggu er det kraft i .338’n din.
Jeg tente røyken.
– Visst er det kraft, svarte jeg. – Det er noe annet enn de ertebørsene du og Stein drasser på. De holder ikke te’ annet enn hara og jerpe. Bukken til Stein kreperte nok fordi den hadde dårlig hjerte. Sto jo og ante fred og ingen fare da det plutselig smalt. Samtidig sneide kula til Stein innom. Eller kanskje den snubla og brakk nakken da den prøvde å stikke av?
Jeg flirte og tok fram flåkniven.

Kvelden i forveien hadde vi hatt en lang diskusjon om patroner. Både Stein og Ragnar hadde våpen i .300 Weatherby Magnum. Jeg, med min .338 Sako, var naturlig nok kommet noe på defensiven. Stein og Ragnars bevis på deres patrons egenskaper på lange hold hang i en lintøypose ved leiren.
Ragnar flirte og sender ei lang, brun snusstråle i retning tjernet.
– Vent til det blir min tur. Jeg skal snike meg skikkelig innpå ein. Så skal du se
patron som gjør jobben på alle hold, fra munning til horisont!
Ragnar smilte fortsatt: – Men ta den for Stein om at bukken hans snubla og knakk nakken fordi den blei skremt av skytinga hans. Så skal jeg smøre tjukt på om skuddet ditt. Kanskje vi kan få hissa opp psykiateren vår litt…

Kjøtt og trofeer til leiren.

 

Kjøtt i massevis!
Stemningen i leiren var enda et hakk høyere denne kvelden. To effektive jaktdager og to caribou. Mer lovende kunne det ikke bli. Om fem dager kom midlertid Alaska Air Guides og flyttet oss over i nytt terreng. Vi burde ha plenty med tid til å jakte på den tredje bukken vi kan felle.
Sola hadde gjort vesthimmelen rød før Ragnar og jeg var tilbake i leiren etter det andre cariboufallet. Bukken var slaktet, delt og hengt i viltsekk nede ved innsjøen, klar til å bli fraktet ut.
Stein hjalp oss å bære kjøttet, men dro tidligere tilbake til leiren for å lage dagens middag. Stein hadde opplagt et visst talent for matlaging.
Allerede første kvelden hadde han autoritært utnevnt seg selv til sjefskokk.   Jeg kunne til nød få delta på frokosten, men de større kveldsmåltidene skulle være hans, ene og alene.

Det småputret fra en stor kjele på Coleman-brenneren. Det ble bare overdøvet av Ragnars påstander om at han også mestret å lagre gode, saftige biffer og mer til.
På menyen sto caribousuppe. Vi visste ikke om det var fleip eller alvor. Tidligere på dagen hadde Stein skutt to jerper med revolver. Det var for lite til et måltid alene. Derfor hadde han puttet dem også i suppa.
Nok en solskinnsdag, med temperatur som hørte hjemme midtsommers, var over. Men straks sola gikk ned bak fjellene, merket vi høstlufta. Temperaturen sank til under ti grader pluss på bare få timer. Midt på natta var det neppe mer enn to-tre varmegrader.
Veden fikk bålet til å brenne kraftig. Det begynte å skumre. Suppekjelen var halvfull og tre trette nordmenn dro seg i lyngen, stappfulle av mat, og varme av bålet..
Vi ville ikke ha vært mye jegere om vi ikke gjennomgikk den vellykkede jakta gang etter gang. Stadig nye detaljer dukker opp i tankene våre: Pinnsvinet som braste ut av krattet rett ved Ragnar og meg da vi listet oss innpå bukken, eller jerpene som kikket uinteresserte ned på oss fra et grantre da vi beveget oss forsiktig for å komme på skuddhold.

Og vi diskuterte selvsagt hva som kunne ha skjedd. Kunne Ragnar ha skutt hvis den hadde fjernet seg fra sjøen før jeg fikk se den? Ville det ha vært mer fornuftig om jeg hadde gått over til andre siden av tjernet og skutt derfra, selv om holdet da ville ha blitt dobbelt så langt?
Slik gikk den tredje kvelden mot midnatt, med jaktprat og forgjeves forsøk på å få vår psykiater og sjefskokk inn i en usaklig diskusjon. Om bukken han opplagt hadde fått til å snuble, og med påfyll av kaffe og flere pinner på bålet.
Tankene våre streifet Trond og Terje som lå et eller annet sted bak fjellene. Har de fått dyr?
Begge virket som erfarne jegere. Trond hadde jaktet isbjørn på Svalbard. Terje hadde mange års erfaring med snikjakt etter hjort på Vestlandet. Slik jakterfåring var den beste ballast når en skulle prøve seg på storvilt i Alaska.
Vi snakket om Ragnars muligheter til å få en bukk. Vi lå i godt caribou-terreng, hadde stadig sett dyr, og visste hvor de fleste gikk for å komme til og fra fjellplatået bak oss. De fulgte tråkkene som gikk ganske nær innsjøen vi lå ved, både på vestsiden og østsiden. Men de fleste hadde vi sett i vest. Størst sjanse til å få det siste dyret hadde vi ved å følge samme strategi som før.
Ragnar var desidert den yngste av oss, bare 18 år, og hadde minst jakterfaring. Men han har vist uvanlige evner til å se dyr i terrenget. Han alene hadde sett like mange dyr som Stein og meg til sammen. Øynene hans var alltid på leting etter bevegelser i naturen, uansett om vi var oppe i fjellsidene eller i leiren.
Ofte kunne et dyr dukke opp når du minst ante det. Når du lå langstrakt og hvilte i lyngen, hadde hodet i en kaffekopp, ruller en røyk eller satt på dass i et kjerr. Ragnar speidet etter vilt da også, og oppdager det meste.

Men verken Stein eller jeg vet hvordan han var til å behandle rifla. Det opptok Stein en del. Det hendte vi snakket om det da Ragnar var utenfor hørevidde.
– Det var bra at vi gjorde jobben skikkelig med bukkene vi skjøt, sa Stein mens
suppa kokte og Ragnar var i skogen etter mer ved. – Samtidig er det ikke sikkert det er like bra for Ragnar. Han er mye yngre enn oss. Vi skjøt dyra med gode skudd under vanskelige forhold.
Jeg sa ingenting, men ventet på at han skulle fortsette. Jeg syntes umiddelbart at dette var å psykologisere en situasjon som overhodet ikke behøvde noen faglig gjennomgang.
– Ragnar så oss begge to og er klar over at vi ikke fikk noe gratis. Klart han tenker på hva som kan skje hvis han kommer på hold av dyr. Tenker nok en del på skadeskyting. Kanskje han tror vi venter at han klarer brasene uansett. Det hadde sikkert vi også gjort på hans alder, slik jakta har gått for seg.
Ragnar dukket opp med favnen full av tørr ved.
– Jeg skal prøve å komme innpå det i løpet av kvelden, avsluttet Stein.
Det ble også noe av det siste vi snakket om før søvnen tok oss. Stein snakket om hvor viktig der er å holde hodet kaldt. Jakt er nesten alltid fylt av overraskelser og uventede situasjoner. Ingen er garantert til å ha full kontroll. Du kan lese hver eneste lærebok i jakt, men ikke engang til sammen klarer de å beskrive alle situasjonene som kan oppstå.
Først når du står midt i det må du ta de riktige beslutningene.
Sjelden eller aldri kan du da tenke tilbake på noe du har opplevd eller lest om, som kan hjelpe deg å ta rette avgjørelser. Når du likevel gjør de riktige tingene, må det legges på erfaringenes kappe.
Det var bare noen ulmende glør igjen av bålet da vi krabbet inn i teltet for natta. En natt som ble den kaldeste til da.

Steins krigsdans
Ragnar gjorde jobben to dager senere. Løftet hans om å vise at en .300 Weatherby også fungerte på korte hold, blir til fulle oppfylt. Kortere avstand på caribou er nesten ikke mulig!
Jeg var i leiren den dagen og brukte tiden til å rydde og nyte varmen fra ei sol som fremdeles ikke hadde skjønt at det var september.
Stein og Ragnar jaktet på østsiden av innsjøen da jeg så bukken. Den kom fra
nord, hadde jevn fart og fulgte østbredden rundt innsjøen.
Jeg grep kikkerten. Hadde Stein og Ragnar oppdaget den? De kunne ikke være langt unna. Noen ganger sprang bukken i vannet. Jeg hørte plaskene helt over til meg. Var de i nærheten, var de nødt til å høre dyret.
Ved enden av sjøen ble bukken borte. Det gikk et lite skar hundre meter opp derfra. Jeg holdt øye med enden av det. Ett minutt gikk. To minutter. Kom den ikke til syne snart?

Da dukket Stein og Ragnar opp ved vannkanten. De hadde sett bukken. Etter oppførselen deres å dømme, regner de med at den var i nærheten. De måtte ha sett retningen den dro i. Bukken måtte være ved det lille skaret et sted. Situasjonen som fulgte, var både unormal og i begynnelsen temmelig uforståelig.
Ragnar forsvant i den glisne skogen. Litt senere så jeg halvparten av ham der skaret starter fra innsjøen. Han sto bom stille. Det var noe de to kameratene mine visste om situasjonen som ikke jeg gjorde.
Samtidig har Stein listet seg nærmere, helt uskjermet. Snaue femti meter fra Ragnar, var det som om han starter et nytt, adferdsterapeutisk eksperiment.
Plutselig bykset han noen meter framover, hoiet høyt og klappet i hendene.
Reaksjonen på levenet uteble ikke. Ved bredden av innsjøen, skjult av busker på alle kanter, reiste bukken seg. Avstanden til Ragnar var under fem meter. Den sto med bredsiden til ham. Det var ikke mulig å bruke kikkertsiktet. Ragnar holder geværet til skulderen, så langs løpet og pekte med munningen mot siden på dyret. Han skjøt en gang.
Etterpå fortalte Ragnar at bukken hadde lagt seg ved vannkanten, dekket av busker og kratt på alle kanter. Derfor hadde Stein agert tulling på stranden. Bukken skulle støkkes. Og det klarte han.

Ikke så enkelt
Været holdt seg like fint hele tiden vi var ved Bonanza Hills. Dale var innom og hentet ut bukkene til Stein og meg dagen etter at jeg hadde felt min. Ingen av oss var ved sjøen da han kom, men vi så flyet lande fra der vi satt oppunder en stor knause bak leiren.
Dale hadde oppdaget kjøttsekkene vi hadde hengende i to grantrær, lempet slaktet inn i flyet og tatt av igjen.
Vi så dyr hver eneste dag fram til Ragnar skjøt bukken sin. Fortsatt var det mest ungdyr og simler som vandret gjennom terrenget vårt, men hver dag så vi en og annen bukk. Alle dyrene hadde retning mot fjellplatået bak oss.
Vi kunne naturligvis ikke unngå å lære en del om cariboujakt i løpet av dagene der inne. I iveren etter å få den siste bukken unngikk vi heller ikke å gjøre mange feil. Men det er som kjent feilene man lærer mest av.

Ved et par anledninger fikk vi føle på kroppen hvor vanskelig dyrene kan være å komme på hold av når jakta ikke er forberedt nøye nok.
En caribou på vandring ser ikke ut til å flytte seg særlig raskt. I optimistiske øyeblikk kan en jeger forledes til å tro at det er mulig å ta den igjen. Men i den grad noe er forgjeves her i verden, vil det å prøve å ta igjen en caribou på vandring bort fra deg, være nettopp det. Det kan gi god trim, men det menneske finnes ikke som bare ved hjelp av et par bein klarer å komme på hold under slike forhold.
Det samme gjelder for dyr som beiter. Beiter de seg fra deg, er det fåfengt å tro at du har noen mulighet til å komme innpå. Farten er høyere enn den ser ut til.
Naturlig nok er det mange paralleller mellom jakt på caribou og norsk villrein. For å komme på hold av et dyr på vandring, eller et som beiter seg av gårde, må du bruke tid til å anslå retningen dyret beveger seg i. Når du er rimelig sikker på dyrets kurs, er det om å gjøre å finne et sted i terrenget hvor dyret eller dyrene vil passere. Det stedet prøver du å nå først.
For å lykkes må du velge et sted godt unna, og sørge for at du kan se dyret mens du arbeider deg innpå. Undervurderer du caribouens marsjfart eller beitehastighet, risikerer du at dyret har passert området ditt lenge før du kommer fram.

Jakta vår foregikk mest i skogsterreng, med flere store, åpne sletter og glisne områder omkring foten av Bonanza Hills. Vi lå omtrent midt i trekkruta til Mulchatna-stammen. Hver dag kom nye dyr i de samme tråkkene. Da vi fikk dyrene våre raskt, var det fordi vi oppdaget dette straks vi kom inn i terrenget. Vi prøvde å holde oppsyn med de stedene vi allerede hadde sett caribou.
Kikkerten var det viktigste hjelpemiddelet. Vi plasserte oss oppe i fjellsidene eller fant andre høye punkt. Uten kikkerten ville sjansene for å få vilt vært mye mindre, og jakta ville ganske sikkert ha blitt atskillig mer krevende. Selv om vi kjente trekkrutene slik at jaktterrenget ble begrenset, var det store avstander og atskillig tusen mål å holde oppsyn med.

Ekstremt skuddhqld
Kikkerten viste seg å være like viktig på caribou som på jakt etter bjørn og elg i Alaska eller på villreinjakt i Norge, for den saks skyld.
Det sies fra alle hold at skuddavstandene på caribou ofte kan bli lange. Likevel hadde vi, med unntak av bukken til Stein, felt våre dyr på meget korte hold. Det er altså mulig å komme på «normalt» skuddhold av caribou også, men mye er avhengig av terrenget og tilfeldige situasjoner som kan oppstå.
Generelt er nok mulighetene for lange skuddhold større på caribou enn på norsk villrein.

En dag gikk jeg innover fjellplatået bak leiren. Der oppdaget jeg tre dyr inne på snaufjellet. Terrenget viste seg å være flatere enn Hardangervidda. Det var få søkk og knauser som kunne gi skjul. Sletter og hellinger var flate og langstrakte. Det viste seg å være umulig å komme nærmere innpå enn to hundre meter uten at jeg måtte gjøre meg fullt synlig.
Inntrykket er bare blitt befestet etter flere jaktturer på caribou. Snaufjellet i Alaska gir lite skjul.
Avstandene kan også bli lange når caribouen holder seg lavere i landet. Etter at de første snøfallene har lagt seg på toppene om høsten, trekker gjerne caribouen ned i dalene. Heller ikke i slikt terreng kan du være sikker på å få normale, norske skuddhold. Vegetasjonen omkring fjellene består av mengder busk og kratt. Jeg har opplevd å være 300 meter fra solslikkende caribou-flokker i sørhellinger.
For de fleste, meg inkludert, er det et altfor langt hold å skyte sikkert på, unntatt under ideelle forhold. Men hvordan komme nærmere gjennom stivt, tett kratt? Valget blir enten å la være å skyte eller forsøke å snike innpå gjennom krattet. Det betydde at jeg først ville få muligheten til et reint skudd når det bare var et titalls meter mellom meg og dyrene. Sjansene for lange skudd er altså til stede også andre steder enn på snaufjellet. Skuddhold på under 100 meter kan du ikke regne med. Avstander på 200 meter og mer er hovedregelen. Også i all litteratur, det være seg bøker eller artikler i amerikanske friluftsmagasiner om jakt på disse tundraens hvileløse vandrere.
Og vi kan lese jaktreportasjer der folk avbildes som har felt caribou på både 350 og 450 meters avstand.
Nordmenn flest lar være å skyte under slike forhold. Vi ville forsøkt å komme oss nærmere eller sett etter andre dyr.

Amerikanerne har, på godt og vondt, en annen holdning til skuddavstander enn oss. Blant annet fordi de har flere dyrearter der skuddavstandene kan bli lange, har de en annen jaktkultur. Generelt skyter de på lenger hold enn oss.
Men samtidig skyter de også inn våpnene sine snarere på 200 enn på 100 meter som er det vanlige i Norge. Og etter min mening mestrer de lange skuddhold atskillig bedre enn vi nordmenn gjør.
Likevel, selv om seriøse, amerikanske jegere er både dyktige og ansvarsbevisste, finnes det dessverre nok av eksempler på grelle holdninger til skuddavstander og skudd på vilt.
En gang var jeg ved Lake Hood da tre jegere fra California kom inn etter ei cariboujakt. Alle hadde fått dyr. Men de var spesielt opptatt av den ene jegerens «700 yards-bukk». Altså var dyret felt med et skudd fra ca. 600 meters hold. Rifla var en høyst ordinær .30-06.
Et slikt skudd ligger langt utenfor denne patronens rekkevidde dersom våpenet er normalt innskutt for storviltjakt. Og selv med en ekstremt dyktig skytter og ideelle skuddforhold er det uforsvarlig.
Jeg kunne ikke dy meg for å spørre om bukken hadde falt for første skuddet. Amerikaneren flirte og pekte mot geviret. «Å nei, ikke den karen der! Først etter sjuende skuddet, datt’n!»
Her ligger en fare ved å forberede jegeren på at cariboujakt betyr lange skuddhold. Jegere uten grunnleggende kjennskap til seg selv, våpen og ammunisjon, kan bli så påvirket av suksessfortellingene om felling av dyr på 400-500 meter, at de legger retikkelen på dyr som knapt kan ses med det blotte øyet.
Slike skudd er lotteri der dyret er dømt til å tape. Kanskje er dette også en uunngåelig konsekvens av amerikanernes relativt liberale lovgivning på området, hvor de etiske retningslinjer for jakta bare trekkes grovt opp. I motsetning til i Norge, legges det liten vekt på å følge opp lovverkets intensjoner i det daglige, eksempelvis gjennom den flora av jakttidsskrifter som finnes i USA. Myndighetene kontrollerer heller ikke hvilke ferdigheter den enkelte kan framvise med jaktvåpenet sitt. Noen skyteprøve, som den alle norske jegere må avlegge før jakt på hjortevilt, har de ikke.
Amerikaneren forsto kanskje at jeg syntes skuddet hans var vanvittig, for han fortsatte:
– Var nødt til å få den. Terrenget var åpent flere hundre yards i alle retninger. Jeg så anslaget etter første kula i sandbakken foran dyret. Så var det bare å skyte seg inn på målet.
Akkurat som dét gjorde saken bedre!

Når kommer flyet?
Det var siste kvelden i caribouens rike. Bålet blafret i nordavinden som plutselig kom over oss for bare for noen timer siden. Himmelen var nesten skyfri, men det lå væromslag i lufta.
Vi hadde brukt ettermiddagen til å pakke sammen leiren så langt det lot seg gjøre. All søppel var brent på bålet. Hermetikkbokser og annet som ikke var brennbart lå nedgravd ved noe kratt bak teltene. Hvis flyet kom, skulle vi flytte på oss i morgen.
For det er et hvis. Nordavinden tydet på at noe skjedde i lufta. Enten blir det bare kaldere, eller skydekket og vinden kommer feiende samtidig. Og når det blåser her kan det virkelig blåse!
Anchorage ligger over to hundre kilometer unna. Og godværet vi har hatt, ga ingen garanti for at været er bra i Lake Clark-passet. Og det behøvde slett ikke være bra flyvær på den andre siden av Alaska Range! Den lange fjellkjeden danner ofte værskille mellom områdene på hver side .
– Trur du flyet kommer i morra? spurte Ragnar. Jeg trakk på skuldrene.
– Veit ikke. Er det dårlig vær i Anchorage, er passet kanskje stengt. Er det væromslag i lufta der borte, kommer de sikkert tidlig på formiddagen. Var derfor jeg ville vi skulle rydde opp i ettermiddag.

 

Venting på tredje dagen.

Jeg la noen tunge greiner på bålet. Den tjukke røyken hvirvlet opp, ble tatt av vinden og løste seg opp etter få meter. Sjansene våre burde være brukbare for at Gary eller Dale kommer i morgen.
-Men det kan også hende vi må vente en dag eller to. Eller flere. Sa jeg. – Det må vi bare regne med, avstandene er lange og store fjellpartier må forseres.
Nåvel. Med psykiater i leiren tok jeg sjansen på å fortelle om en opplevelse:
– En gang måtte jeg vente flere dager over tida før flyet kom. Var i fjor. Lå i ei tømmerhytte og hadde jakta svartbjørn aleine. Det var ikke bare gørr kjedelig å vente dag etter dag. Det var en påkjenning også. Når jeg hørte fly i det fjerne, var jeg sikker på at det var mitt. Men selvfølgelig forsvant det igjen. Så hørte jeg et nytt et. Og kanskje et til.
Bare å tenke på disse utsettelsene for hjemreise, satte meg i dårligere humør. Men jeg fortsatte: – Til slutt hører du flydur heile tida. Så blir du forbanna på pilotene som ikke kommer. For du ser jo fly en gang i mellom. Det du glemmer, er at det finns småsteder å fly fra på denne sida av fjella også. Som regel er det ikke fly som har vært gjennom passet. Men det vil du helst tru.
Jeg tente en røyk og så at både Ragnar og Stein fulgte med. – Du føler deg temmelig slukøra når du har venta forgjeves en hel dag og deretter må pakke ut utstyret igjen for natta. Neste dag fortsetter ventinga. På samme viset. Ikke kan du jakte heller, for du må være ved vannet når flyet kommer.
Andre dagen sjekka jeg provianten. Det var naturligvis ikke mye igjen. Så slo tanken meg at flyselskapet hadde glemt meg. Kanskje piloten ikke huska å sette meg opp i flyvningsboka, og hadde glemt å merke av med knappenål på kartet på kontoret hvor jeg var. Tankene vekslet fra at været kan være farlig å fly i, til en rett opp og ned forbanning av flyselskapet fordi de ikke gidder å plukke deg opp. Du betalte jo utflyvninga før du kom inn! Men når du ser flyet ditt over åsen, så er alle bekymringer vekk. Det er været som har skylda når de ikke plukker deg opp på avtalt dag eller dagen etter. Det har hendt at folk er blitt liggende ute mer enn ei uke over tida på grunn av drittvær. Er du aleine da, skal du jaggu ha gode nerver for å takle det.

Kunsten å beholde roen
Ingen sa noe på en lang stund. Stillheten ble bare brutt av knitringen fra bålet og hvesingen fra Coleman-brenneren som prøvde å holde varme i kaffekjelen.
– Det eneste jeg har savna på denne turen er ulvehyl, sa Ragnar og satte seg nærmere bålet. Stein så ettertenksomt utover innsjøen. Vinden var blitt kaldere. Han tente en sigarett.
– Er det ulv her, får vi kanskje høre den nå som det er fullmåne, sa han. – Og vi kan jo støte på dem i det neste terrenget vi skal jakte i. Men jeg har en følelse av at vi verken får fint vær eller oppleve at jakta går like greit der. Til nå har vi lykkes så godt at en kan lure på om vi har brukt opp all flaksen. Det meste har gått som tatt rett fra læreboka.
– Det er fordi vi har beholdt roen, sier jeg og flirer.

Etter at Ragnar felte bukken sin uten problemer, ble det fleipet mye med Steins høyst fornuftige råd om jakt og skudd på vilt. Ikke minst understrekingen hans av hvor viktig det er å beholde roen i alle situasjoner. Hvis en av oss var så uheldig å gå på do med for lite dopapir, mistet skjeen i suppekjelen i et ukonsentrert øyeblikk eller bannet inderlig over en soveposeglidelås som slo seg vrang, var første kommentar fra en av de andre at den uheldige hadde glemt «å beholde roen».
Nå kom det ingen kommentar fra Stein. Uberørt fylte han opp tre kopper rykende kaffe. Jeg drev på: – Den eneste gangen vi ikke beholdt roen under jakta, var da Stein ble skremt opp av pinnsvin og vrikket beinet på stranda rett før du skjøt bukken din, Ragnar. Det må ha gjort jævlig vondt sånn som han hoia og bar seg.
Ragnar flirte åpenlyst. Det er blitt vår lille lek å forsøke å få psykiateren vår til å ta til motmæle mot provokasjonene våre.
Jo mer usaklig en diskusjon så ut til bli, desto mer drev vi på.
Men tilsynelatende var det nytteløst. Steins profesjonelle ro virket ugjennom-
trengelig. Gjennom jobben i Norge var han vant til å høre så mye rart at det nok var lett match å overse oss to.
– Riktig, sa Ragnar alvorlig. – Han holdt på å ødelegge alt med den derre regndansen sin.
Steins blikk er uutgrunnelig. Han ser utover innsjøen. Måneskinnet får det til å blinke i sølv på krusningene der ute. Så kommer motangrepet.
– Du vet Ragnar, bukken din var alvorlig syk, den. Behøver ikke være lege for å skjønne det. Den nærmest ravet langs stranden. Inne i buskaset knakk den formelig sammen. Jeg ville bare forsikre meg om at den var i live, før du kostet dyrebar .300 Weatherby ammunisjon på den. Så ikke du også at den var syk, Tor?
– Jo jøss, svarte jeg raskt. – Det så jeg vel. Men selve sammenbruddet kunne jeg ikke se der jeg sto.
Alliansene skifter fort i leiren vår.
Ragnar stirret ned i kaffekoppen. Det er så vi hørte hjernen hans jobbe. Stein utnyttet situasjonen umiddelbart. I de neste fem minuttene utbroderte han bukkens fysiske tilstand ned i de utroligste detaljer. Det ble stilt skråsikre diagnoser på stadig flere sykdommer dyret må ha lidd under. Etter hvert ble det klart at bukken til Ragnar var en av naturens store undere. Hvordan kunne den i det hele tatt ha vært i live?
Stein seirer på verbal knockout.

Ingen slipper unna
Månen steg stadig høyere på nattehimmelen. Tusener av stjerner blinket kaldt ned på oss. Bak leiren ruvet Bonanza Hills platået som en stor, sort mur mot nattehimmelen. Nordavinden friskner stadig til.
Det var fornøyde jegere som kjente trettheten sige inn over seg denne kvelden. Jakta etter høyfjellets storvilt var over. Etter åtte dager i isolert og uberørt natur som har vist seg fra sin vakreste side fra første til siste dag. Jakta gikk bedre enn noen av oss hadde håpet på, med mye dyr og spennende opplevelser uten de altfor store strabaser. Villmarksferie av første klasse.
Det blir midnatt før vi køyer. Neste kveld vil vi være et annet sted i Alaska, lenger mot sør, og ganske sikkert i lavlandet.
Vi kryper ned i soveposene med klærne på. Det blir ei kald natt.
Stein og jeg tente en siste røyk før vi la oss til å sove. Et svakt, rødt lysskjær fra det døende bålet kom gjennom teltåpningen.
Ragnar satte seg halvveis opp i soveposen.
– Du Tor? Jeg kom til å tenke på det med å beholde roen uansett hva som skjer.
– Husker du da vi holdt på å kræsje på turen innover?
– Gjør jeg vel. Glemmer ikke det på de første tjue åra.
– Så du Stein da motoren stoppa?
Jeg svarte ikke. “Oppgjørets time”. En hevn for omgangen ved bålet.
– Jeg så på han, jeg, fortsatte Ragnar. – Og du gikk glipp av et syn! He-he. Han hadde akkurat tent seg en av sigarettene sine da motoren kutta ut. Da jeg snudde meg, satt han med gloa omtrent i neseboret og med filterenden mot drøvelen!
Jeg lo høyt og skottet bort på Stein. Nå var han vel fullstendig overrumplet.
Men den eneste reaksjonen fra Stein er et langt trekk av røyken. I lyset fra gloen så jeg at det glimtet i øyekroken hans. Øyeblikket etter sneiper han røyken og legger seg til rette for natten før han svarer:
– Bra, Ragnar. Skal vi si uavgjort?
– Greit.
Det blir stille noen sekunder. Ragnar nyter utligningen sin til fulle.
– Ragnar?  
Spurte Stein og ventet ikke på svar: – Vent til i morgen. Da skal jeg fortelle deg hvem av oss som beholdt roen, og
hvem som ikke gjorde det da flyet satte kursen mot bakken.
Jeg ligger helt stille.
Akkurat. I morgen er det min tur. Jeg merker at Stein ser på meg i mørket. Stein merker at jeg ser på ham også.
Dét hører jeg på gapskratten hans.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *