Boots

– Så du kom igjen i år alt! Gary smilte og rakte fram neven straks han oppdaget meg ved skranken hos Alaska Air Guides.

– Don og jeg har lurt fælt på om du kom eller ei. Du skrev at du trodde du kom, men det gjør mange.

Gary hadde vært ute ved Lake Clark og plukket opp noen cariboujegere.

– Vet du at vi har scoret fullt hus’ på caribou hittil i år? bryter Don inn med dårlig skjult stolthet.

– Nesten femti jegere hittil og hver bidige en har kommet hjem med kjøtt!

Don tenner en sigar og stirret på den gråblå røyken mens det glimtet i øyet.

– Hemmelige plasser, Tor. Hemmelige
plasser som bare Gary og jeg vet om.

Gary flirte.

– Ikke hør på’n. Bare noe vås han serverer nye kunder. Men du kommer seint i år. Det er 7. september alt.

– Ja. Takket være Don. Han foreslo at jeg burde komme såpass seint.

– Du veit svartbjørnene er mest i kjerra nå utover? De er verre å ta på denne tiden. Når frosten kommer, er det slutt på bærsesongen. Men elgen derimot …

Jeg nikket. Det var derfor jeg kom så seint; for å jakte de store elgoksene. Da var det en fordel å vente til et stykke ut i september. Brunsttiden begynner omtrent samtidig med at temperaturen kryper under null grader celsius om natta.

Om sommeren og tidlig på høsten er oksene stasjonære, og holder seg innenfor temmelig begrensede områder. Med brunsttiden starter letingen etter kuer. De kan farte milevis omkring, og sjansene er bedre for å oppdage elg i terrenget.

Men det var en annen side ved sen elgjakt også. Bladene, begynner å falle av trær og busker. Det gjør det lettere å se dyrene på avstand.

Annen lovgivning

Jeg hadde ikke fått Leif med meg til Alaska dette året. Lysten hadde han i kroppen, men tiden strakk ikke til. Det spøkte også lenge for min andre Alaska-jakt. Men etter mye om og men, ikke minst økonomisk, satt jeg til slutt med flybilletten i hånden og dollars i lomma.

Med velvillig bistand fra Sako-importør Rolf Aaberg i Lyngdal hadde jeg til og med ny rifle, ei Sako Finnbear deluxe i .338 Winchester Magnum.

På den tiden, i 1978, var denne amerikanske patronen lite utbredt i Norge. I USA var den derimot gjenstand for økende popularitet. I Alaska var de på god vei til å etablere seg som det3mest brukte storviltkaliberet. Kulebanen med 16,2 grams kule var omtrent identisk med 11,7 grams i .30-06. Anslagsenergien kunne best sammenlignes med .375 Holland & Holland Magnum, om enn noe svakere.

Vinteroksen var i høyfjella, men høyere enn oss.
Vinteroksen var i høyfjella, men høyere enn oss.

brown-skinn

Vi så brunbjørn, men kunne bare skyte i selvforsvar.
Vi så brunbjørn, men kunne bare skyte i selvforsvar.

Rekylen føltes kraftig i begynnelsen, men ikke ubehagelig da jeg ble vant til den. Og jeg ble godt kjent med rifla i tiden fram mot avreisen. Om sjansen til bjørn eller elg kom i løpet av høsten, skulle jeg i hvert fall ikke mislykkes på grunn av elendig skyting. Dessuten hadde jeg brukt mye tid på å sette meg bedre inn i lover og regler for jakt i Alaska. Jakta året forut hadde gått bra selv om Leif og jeg ikke kjente jaktlovene i detalj. Vi hadde hatt lisensene i orden, jaktet i lovlig terreng og var blitt briefet av Gary om hvilke lover det var «lettest» å bryte. Nå ville jeg finne «meningen» i lovverket. Umiddelbart kunne enkelte av reglene synes merkelige for en nordmann. Men mønsteret ble klart etter hvert: fair chase. Det vil si at man i lovgivningen la stor vekt på det sportslige i jakta, at viltet skulle ha en rimelig sjanse til å unngå å bli felt.

Du har for eksempel ikke lov til å jakte før tidligst klokka 15 dagen etter at du har vært oppe i et fly. Det betyr at all jakt er forbudt første jaktdagen.

Hensikten er selvsagt at det ikke skal være tillatt å felle vilt som du har sett fra flyet. En rimelig lov, og helt nødvendig i Alaska for å unngå altfor hard jakt. Dessuten er det forbudt å bruke hund på storviltjakt. Heller ikke walkietalkie er tillatt.

På min første dag i Alaska i 1978 fikk jeg straks se et eksempel på myndighetenes reaksjoner overfor folk som forbryter seg mot jaktlovgivningen. Anchorage Times, den største avisen i Alaska, refererte en nylig avsagt dom i en slik sak. Den dømte var jaktguide med eget firma og jaktterreng øst for Alaska Range. Sammen med en gjestejeger hadde han dratt ut på jakt i flyet sitt, en Piper Cub. Fra lufta hadde de sett en stor elgokse ved et vann det var mulig å lande på. Guiden hadde gått ned, og gjesten hadde skutt oksen.

Brunbjørnpoter som dette er sjeldne.
Brunbjørnpoter som dette er sjeldne.

Jaktoppsynet landet mens de gjorde opp oksen. De hadde ingen mulighet til å unnslippe eller bortforklare situasjonen. Gjestejegeren ble dømt og sendt ut av Alaska umiddelbart. Mer sto det ikke om ham.

Guiden derimot fikk en knusende dom. Flyet til en verdi av 50 000 dollar ble inndratt til fordel for statskassen. Det samme ble våpen og annet utstyr. Han mistet retten til å drive som guide på livstid. Han fikk verken lov til å jakte eller fiske i Alaska i de neste seks årene. Dessuten fikk han over en måned ubetinget fengsel.

I kommentarer til dommen bemerket retten at hvis ikke jaktguidene respekterte lovene, kunne man ikke regne med at andre gjorde det heller. Straffen ble derfor ekstra hard, da det ble statuert et eksempel gjennom den. Jaktoppsynet var også fornøyd. De kommenterte at de var få, de skulle dekke ei enorm villmark, og de hadde ingen mulighet til å være alle steder samtidig. Derfor var det viktig at lovbrytere som ble pågrepet, ble straffet kraftig. Det hadde stor preventiv virkning.

– Når vil du dra ut, Tor? Don så på flyveplanen sin. – Du er alene, så jeg vil helst sende deg inn sammen med noen. Noe imot å dra ut sammen med en amerikaner? For eksempel i morgen?

Jeg trakk på skuldrene.

– Brukbar jeger?

Boots med geviret tilbake i Anchorage.
Boots med geviret tilbake i Anchorage.

– Tror det. Han er 63 og heter Boots Kozlowski. Fra Ohio. Han prater fælt, men jeg trur ikke han er den verste du kan være sammen med.

Sov med støvlene på

Regnet silte ned over Anchorage på andre døgnet. Det begynte den ettermiddagen jeg avtalte utflyvning med Don og Gary. Siden da hadde himmelen ligget tung og grå, bare en sjelden gang fikk jeg et glimt av fjellene utenfor byen.

Jeg var rastløs og utålmodig etter å komme ut. Lisens på svartbjørn og elg var i orden. Sako’en hadde jeg kontrollskutt på. «Isac Walton shooting range» utenfor byen. Proviant og utstyr var ferdig pakket.

Ellers hadde jeg slått ihjel de to dagene med prat med piloter og jegere på Lake Hood. Jeg hadde rukket å besøke tre-fire forskjellige våpenforretninger og sett masse på TV. Dessuten hadde jeg vært ute hos Alaska Air Guides ved Lake Hood tre-fire ganger daglig for å høre værrapportene.

Jeg hadde også blitt kjent med Boots. Den dagen vi skulle dratt ut, gikk vi og spiste middag i stedet. Han var en fargerik fyr, med meninger. Til tross for det spesielle etternavnet var han «ekte» amerikaner.

Faren hans forlot Polen som attenåring. Etter noen år giftet han seg, og kona fikk en sønn de kalte for Aureljan. Det gikk ikke mange årene før pjokken fikk kjælenavnet «Boots». Som fireåring hadde Aureljan sine første cowboystøvler (boots). De var sorte med rød kant nederst. Guttungen elsket dem. Han sov med dem i senga og gikk med dem til det var bare filler igjen. Ikke så rart da at faren begynte å kalle gutten «Boots», et navn som hadde hengt ved ham siden.

Boots var gift, katolikk og gikk i kirken på søndag som alle gode amerikanere. Han mente at den største feil som ble begått under 2. verdenskrig, var da de allierte hindret general Patton i å rulle mot Moskva etter Berlins fall. Han kunne heller aldri glemme angrepet på Pearl Harbor. Selv hadde han vært med i et av de verste slagene i Stillehavet, kampen om Okinawa. Det ville han ikke snakke om.

boots-slossokserDerimot hadde han kontante og ikke irriterende lange oppfatninger om moderne amerikanske politikk. Boots mente at Kennedy var den beste presidenten etter krigen, Nixon var en skurk, Ford en sau og Carter ok, men hadde det mest i kjeften.

Hjemme i Ohio var Boots aktiv hjortejeger. Han hadde også jaktet i Montana, Colorado og Wyoming. Foruten å ha felt et stort antall hvithalehjort hadde han skutt svartbjørn, elg og wapitihjort.

 

Grunnen til at Boots var i Alaska, var en niese i Anchorage. I flere år hadde han hatt stående invitasjon fra henne og familien om å komme opp og besøke dem. De hadde lovet ham både jakt- og fisketurer. Da jeg traff ham, hadde han allerede femti kilo sløyet fisk i fryseren til niesen, mest laks han skulle ha med hjem til kona.

I månedsskiftet august-september hadde han skutt en caribou. Men han hadde et brennende ønske om å jakte den store Alaska Bull Moose før han returnerte til Ohio. Han ville på vestsiden av Alaska Range, og var villig til å betale for en 250 kilometer lang flytur.

– Hva med å fly oss inn til Kontrashibuna Lake i år også? spurte jeg Don første
gangen Boots og jeg var sammen på Air Guides kontor.

Det ville være en ubetinget fordel om vi kom i et terreng hvor jeg i det minste var litt kjent. Jeg hadde jo vært der med Leif Johan året forut.

Don ristet på hodet.

– Sorry. Den fordømte president Carter har stengt hele området der nede for jakt. Han ga blaffen i hva vi mente her oppe i Alaska, for her var alle imot. Alle guidene som jobba der, måtte legge ned virksomheten. De fikk ikke fem flate cent i kompensasjon. Gjett om Carter får mange stemmer her oppe ved neste valg…

Geografikunnskapene…

Skydekket lå lavt over Anchorage da vi endelig tok av fra Lake Hood. Langt der borte, på den andre siden av Cook Inlet, ligger Lake Clark-passet som vi skulle gjennom. Målet vårt var en av de navnløse sjøene vest for Alaska Range.

Vi dro på kort varsel. Etter fire dagers venting ringte Gary meg opp på motellet og spurte om jeg kunne reise på rappen. Siste værrapport ga gode tegn på at været var blitt lettere på den andre siden av Alaska Range. To fly hadde vært gjennom passet i løpet av formiddagen. Flyverne fortalte at det lave skydekket var i ferd med å løse seg opp.

– Jaggu store områder her oppe! Boots ropte og pekte nordover. – Sist jeg fløy her kunne jeg se Mount McKinley. Men da var lufta skikkelig klar. Har du sett toppen. Tor?

Elgokser som svermer om ei ku.
Elgokser som svermer om ei ku.

Jeg nikket. – Så den ifjor.

 – Dere har vel ikke noe liknende heller?

– Nei, svarte jeg. – Ingen så høye som den. Ikke i Europa ellers heller.

Motoren brummet infernalsk og jeg måtte rope høyt for at Boots kunne høre.

– Akkurat. Som jeg tenkte. Men jeg lurer på noe, Tor. Er Norge en by i Sverige?

Jeg så på blikket hans at spørsmålet var ærlig ment. Underlig, tenkte jeg, hvor lite bevandret selv voksne amerikanere er i verdens geografi. Det var ikke første gang jeg fikk det spørsmålet. Utrolig mange kan ikke plassere Norge i Europa. Jeg har ikke annen forklaring enn at verdens geografi er lavt prioritert i amerikanske skoler.

Men kanskje vi nordmenn bør være glade for at slike spørsmål ennå kan stilles oss. Altfor mange stedsnavn folk kjenner i utlandet, er knyttet til faenskap, tragedier, krig eller ulykker. Vi får kanskje  heller godta at mange tror at landet vårt er en by i Sverige.

– Nei Boots, Norge er et eget land. Grenser til Sverige på den ene siden og til Atlanterhavet andre. Og vi er litt over fire millioner innbyggere.

– Right! Nå demrer det. Dere har olje, ikke sant? Og så eier dere Spitsbergen oppe i Arktis?

– Svalbard, korrigerte jeg.

  -Ja, Svalbard. Det var der det russiske flyet styrta i år. Var mye om det på TV hjemme i Ohio.

Boots lente seg tilbake i flysetet og tittet ut av vinduet. Vi var inne i passet og fløy lavt de første kilometerne. Så begynte det å tykne til foran oss. Gary løftet flyet flere hundre meter. Skydekket ble stadig tettere. Han oppdaget at jeg skottet bort på ham. Han vet at jeg ikke har vært med på slikt før.

– Det er ikke ofte vi går skydekket. Men. nå, når skyene ligger lavere enn de høyeste punktene vi må fly over inne i passet, har vi bare to ting å velge mellom. Enten må vi snu eller gå over skyene.

– Men hvordan vet du hvor høyt vi er når du ikke ser bakken?

Gary pekte på toppene rundt oss. De stakk flere hundre meter over skydekket.

– Jeg har fløyet her så ofte at jeg kjenner hver eneste fjelltopp. Det meste av ruta vår går over innsjøer og elver. For eksempel ligger det en ganske stor innsjø rett under oss nå, sa Gary og pekte mot gulvet i cockpiten.

På den andre siden av passet skal skydekket være tynnere. Da skal vi under det.

Rett før vi når Lake Clark er det et hull i skydekket.

Here we gol

Gary la flyet brått nedover og formelig stupte ned i hullet. Boots hadde tydeligvis sittet i helt andre tanker bak oss. Det kommer et overrasket utrop fra ham idet magen presset på og ville opp.

Sola forsvant i samme øyeblikk. Foran oss og under oss lå villmarka grå og regntung. Det tette regnet gjorde sikten til knapt mer enn to-tre kilometer. Men langt i sør så skydekket lettere ut. Et par steder ante vi blå himmel.

– Dere får fint vær i morgen. Flere høytrykk er på vei inn fra sør. Og det er ingen
fjellkjeder mellom dere og det gode været. Jeg tror dere vil få fine dager her inne. Men nettene blir sikkert kalde. Det er tid for nattefrost nå.

Gary la kursen mer mot nordvest. Snart lå Lake Clark passet fl

To fine elgokser.
To fine elgokser.

erfoldige mil unna oss. Vi var på vei mot noen store innsjøer som Don hadde pekt ut på kartet. Området skulle ha god elgbestand med store dyr, det var i trekkruten til caribouen, og det var både grizzly og svartbjørn der. Dessuten jaktes det sjelden elg der, hadde Don Cogger fortalt før vi dro.Grunnen var den lange flytiden.

Det er nesten tre timers flyvning inn til Anchorage, mye lenger enn de fleste drar, først og fremst på grunn av flyutgiftene, da du betaler for den tiden flyet er i lufta. Etter ei vellykket elgjakt der for eksempel to jegere er sammen og begge får dyr, må kanskje ett tonn kjøtt fraktes ut. For myndighetene krever at alt kjøtt skal fraktes ut og brukes som mat.

Det var sjelden og aldri man fikk alt kjøttet, trofeer, jegere og utstyr inn i samme flyet. Det betyr at jegerne må sende flyet inn igjen etter kjøttet, og utgiftene til flytransporten øker kraftig. Det kan bli kostbart elgkjøtt, selv om lisenser og jakt er rimelig nok.

Boots og jeg hadde inngått en avtale med Don Cogger om å være fleksible når det gjaldt avreisedatoer. Vi kunne dra på kort varsel hvis Alaska Air Guides likevel skulle plukke opp jegere eller hente kjøtt. Det reduserte transportutgiftene våre.

Dessuten har vi ikke bruk for så mye kjøtt om vi skulle felle en elg, vi trengte bare litt til «festmåltid» i leiren. Derfor skulle Don og Gary få kjøttet. Til gjengjeld var det deres ansvar å få fraktet det ut, og deres utgift.

Rent intuitivt vil vel de fleste tenke: «Det må da vel gå an å selge kjøttet i Anchorage og dekke inn utgiftene gjennom det?» Dessverre, eller heldigvis, det er ikke slik. Det er forbudt å drive handel med vilt i enhver henseende i Alaska. Du kan ikke selge kjøtt fra vilt som er gjenstand for jakt. Heller ikke skinn og trofeer. Men du kan gi det bort.

Jeg synes det ligger en fornuftig tankegang bak denne lovgivningen. Det er billig å jakte for innbyggerne i Alaska og det er store terreng de kan jakte på. Fellingsrett på en elg koster bare et par hundre kroner. Skulle man kunne selge kjøttet til markedspris, ville det ikke vare lenge før det ble skikkelig business av den vanlige jakta. Mange steder, spesielt rundt byer og bygder, ville beskatningen bli mye hardere enn i dag. Prisene på lisenser og tjenester omkring jakta ville stige. Lovgivningen i dag gjør at du ikke finner en eneste kafé eller restaurant i Alaska som har viltkjøtt på menyen. Med andre ord finnes det ikke noe kommersielt marked for dem som måtte forsøke å tjene på krypskyting.

Troféjakt en trussel

Grizzly lever lenger inne i landet og har liten tilgang på laks. Derfor er de kronisk sultne og trolig er det også grunnen til aggresjon og dårlig humør.
Grizzly lever lenger inne i landet og har liten tilgang på laks. Derfor er de kronisk sultne og trolig er det også grunnen til aggresjon og dårlig humør.

Tankene mine vandret mens vi nærmer oss jaktterrenget. Etter hvert har jeg klart å forstå litt av det som har med jakt å gjøre i Alaska. Også problemene. Selv om ulovlig jakt for kjøttets skyld er et relativt lite problem, finnes det andre typer krypskyting. Den gjelder trofeene.

Gjennom de siste tiårene har det vært en økende interesse for trofeer i toppklassen. I USA vil det si trofeer av en slik størrelse og kvalitet at de går inn på Boone &c Crocketts rankingsliste. For visse typer jegere betyr en god poengsum på denne lista mer enn all verdens naturopplevelser. Trofeer i B&C klassen verdsettes så høyt at det rundt i USA skjer bestillingstyverier av trofeer i B&C klassen.

I Alaska hadde det operert mer eller mindre organiserte gjenger som felte vilt ulovlig og utelukkende tok trofeene, som ble smuglet ut av Alaska og solgt til samlere med heller tvilsom jegerbakgrunn.

Jaktguider i Alaska kan oppleve uhørte tilbud fra gjestejegere. «Skaff meg en caribou i troféklassen og du får fem tusen dollar rett i lomma». Dette kommer naturligvis i tillegg til det jakta ellers koster.

Slikt kan sette en stakkars guide i en voldsom knipe. Skal de for eksempel ta sjansen på å bruke fly under letingen etter vijt, og håpe på at de ikke blir tatt? Risikoen for å bli knepet er ganske liten. Gevinsten er stor for guiden, som ikke tjener altfor godt i jobben sin.

Det dreier seg om store penger. Guider med økonomiske vanskeligheter kan kanskje fristes til å ty til denne typen troféjakt for å overleve med virksomheten sin. For viltoppsynet betyr det formidable problemer. Det er grunnleggende for oppsynets kontrollmuligheter at de kan stole på at guidene skjøtter sine virksomheter skikkelig. Det gjør da også praktisk talt alle. Skal de overvåkes og kontrolleres i like stor grad som andre jegere, får oppsynet en håpløs oppgave.

Denne typen krypskyting er trolig farligere for viltets framtid enn annen ulovlig jakt. Den kan skade viltbestanden kraftig, mens riktig gjennomført troféjakt er viltstell og fremmer bestanden.

Sant nok felles de største dyrene. Men riktig forvaltning, for eksempel av elgen i et område, betyr at de største først tas når de har passert middagshøyden i livet og er på retur. Guidene holder øye med terrengene sine gjennom sommeren. De kjenner temmelig nøyaktig mengden av storvilt,, hvor dyrene holder seg, hvor gamle de er og hvilke dyr som kan felles kommende sesong. Ingen guider vil skyte terrengene sine tomme. Det slår tilbake i sesongene som følger.

Guidene er avhengige av en fornuftig avskyting i terrengene, og etterstreber det. Slike hensyn tar ikke krypskyttere. Hvis troféstørrelsen er god, feller de dyrene. Krypskyting dreier seg om størst mulig profitt på kortest mulig tid.

Boots er sjefskokk

– Foreslår at dere slår leir på den odden!

Gary pekte og la flyet kraftig over. Vi så ned på et lite skogkledd nes under oss. Bak strakk et mosekledd fjell seg fire-fem hundre meter til værs. Til venstre for fjellet var det kilometerlange myrdrag som endte mot lange, slake koller med glissen granskog. Tvers over innsjøen var det minst to kilometer, til små fjell og høye koller. Og enda lenger mot øst lå Alaska Range. Og når godværet kom, ville vi se fjellkjeden i horisonten.

Gary satte flyet ned og takset mot strandkanten. Han flirte da motoren stoppet og vi gikk ut på flottørene.

– Det gir ekstra fin villmarksstemning å slå opp teltet på våt bakke, ikke sant?

Boots kastet sekken med kokekar inn på land og mumlet noe om at det kunne vi gjerne vært spart for.

Gary tok av ti minutter senere og la kursen mot sørøst. Tre elgjegere skulle være med tilbake til Anchorage.

Allerede før flyet var forsvunnet hadde vi funnet en brukbar leirplass. Et halvt hundre meter fra vannkanten var det en liten åpning i skogen. Bakken krummet seg en tanke og regnvannet rant godt unna.

Fra første dag viste Boots seg fra en rekke nye sider. Jeg forsto raskt at han hadde bedre erfaring med friluftsliv og jakt enn meg. Det var bare å følge med, se, lytte og lære. Leiren ble satt opp systematisk og vi delte arbeidsoppgavene mellom oss mens vi jobbet. Jeg skulle ta all oppvask og passe på at vi har tørr ved. Boots hadde ansvaret for all matlaging og for at leiren var ryddig.

Boots hadde ikke bare organisasjonstalent, han var også en glimrende kokk. Første måltid under jakta var solid. Hamburgerkjøtt, makaroni, potetmos, tykke brødskiver og glovarm pulverkaffe.

– Du er ikke blant dem som spiser kraftige frokoster, Tor?

Nei, svarte jeg, – har ikke skikkelig matlyst før utpå dagen.

– Det kommer av røykinga. Slutt med den møkka, så skal du se matlysta kommer så fort du får øynene opp om morgenen. Røkte sjøl i mange år, men slutta tvert. Har aldri følt meg bedre enn etter at jeg la vekk sigarettpakka.

Boots tok noen dype slurker av kaffen.

-Kommer til å lage tidlig frokost her ute. Solide greier med egg og flesk så lenge vi har det. En skikkelig frokost betyr forbanna mye. Kan gå heile dagen uten mat bare frokosten er kraftig.

Klokka ble nærmere fem på ettermiddagen før leiren var slik vi ville ha den. Det var tid til en liten rekognoseringsrunde i nærmeste fjellside før mørket kom.

Underskogen rundt fjellsidene var dominert av stivt, tykt kratt. Beltet strakk seg godt over hundre meter oppover. Vi måtte følge dyrestiene for å komme gjennom uten å bruke flerfoldige timer ekstra. De fleste stiene vi så, var bjørnestier. Flere steder var det ferske tråkk etter grizzlybjørn. Lenger oppe i fjellet var det tydelige tråkk etter svartbjørn. Elgtråkk så vi ikke før vi dro ned igjen til leiren i skumringen. Nede ved innsjøen var det dype søkk i bakken etter store, tunge dyr.

Vi merket væromslaget så fort sola forsvant bak fjellene. Skydekket løste seg opp og stjernene blinket svakt ned på oss. Jeg fikk fyr på bålet så fort vi var tilbake i leiren. Fullmånen kom til syne over fjellene. Temperaturen sank kraftig i løpet av de siste timene.

Ulvehyl og måneskinn

Boots hadde hentet kaffevann og satt kjelen over Coleman-brenneren. Det ble mørkt.

– Hører du ulven, Boots?

For første gang i mitt liv hørte jeg ulvehyl. De kom fra fjellene på den andre siden av sjøen.

Boots slo i kaffe til oss og ble sittende og lytte. Han så inn i bålet. Flammene dannet  reflekser i brilleglassene hans.

– Første gang jeg hører ulv, også. Finns det noen lyd som symboliserer villmarka
bedre enn ulvehyl?

2 andre vi jaktet litt sammen med.
2 andre vi jaktet litt sammen med.

Jeg svarte ikke, satt bare og lyttet. Hylene var langtrukne og kalde. Tankene mine gikk til alle de fortellinger jeg hadde lest om mennesker, villmark og ulvekobbel, gale av sult. Var ulven så farlig for mennesker som historiene fortalte?

Vi snakket mye om ulv denne kvelden. Det vi hadde hørt om ulven fra faghold, sto i kontrast til fortellingene om pelsjegere omringet av sultne ulver, utålmodig ventende på at de siste bålflammene skal slukne og mennesket bli sårbart.

Men såvidt vi hadde funnet ut, fantes det ikke dokumenterte eksempler på at ulv hadde drept friske mennesker i Nord-Amerika. Allikevel er det bred enighet blant jegere om at ulven kan være en manndraper.

Det var funnet mennesker som allerede hadde vært døde da ulven hadde gått på dem. Ulven har en inngrodd stor respekt og frykt for mennesket. Den kan kanskje miste sin naturlige frykt i ekstreme situasjoner. Fra Sovjet har man eksempler på at ulveflokker i perioder med sult har angrepet forsvarsløse, døende mennesker.

For en del tiår siden var ulven gjenstand for en jakt som nesten utryddet bestanden. Dyret ble jaktet med alle midler. Det ble lagt ut gift, satt ut feller og skutt ulv fra fly og helikoptre.

Myndighetene sa stopp først da det nesten var for sent. I mange områder var ulven utryddet. Andre steder var det bare noen få dyr tilbake. Ulven ble totalfredet i mange år framover. Langsomt vokste bestanden. Tjue år senere var den blitt så stor at det ble gitt adgang til jakt igjen, men uten gift, fly og helikoptre.

Nå er ikke ulven lenger truet. Mange steder er ulvestammene så store at de gjør merkbare innhogg i bestanden av caribou. Elg tar den også, hovedsakelig ungdyr og dyr som er skadet. Men heller ikke de største elgoksene kan føle seg trygge for ulven i snørike vintre. Selv en tusen kilo tung elgokse blir hjelpeløs overfor lettbeinte ulver når snøen når til brystet.

Tømte nesten halve flaska!

Klokka var nesten ti på kvelden før den siste vedpinnen ble lagt på bålet. Jeg tente en

røyk og slo den siste kafferesten i koppen. Boots rettet seg opp på den tykke stokken han brukte som stol og tar seg til korsryggen. Han kremtet. – Veit ikke om du har merka det, men jeg tok ikke med brennevin. Du veit jo åssen det er. Skulle’ det skje noe med oss her ute og folk finner spritflasker etter oss, så veit du de tenker at «sånn går det når folk drar på jakt for å drekke.» Jeg nikket. Han ser det neppe i mørket.

– Skjønner jo hva du mener, svarte jeg. Men du blir vel ikke forbanna når jeg forteller at jeg har et par flasker bourbon i sekken?

Boots stirrer på meg og smiler.

– Du tok altså med deg et par flasker? Det var jaggu bra!

Dypere stakk ikke moralen i Boots i øyeblikket. Så lenge ikke ban har tatt flaskene med, var  det i orden med sprit i leiren. Jeg fant fram den ene flaska, åpnet den og rakk den til Boots.

– Du veit, Tor, det er godt med en liten en å sovne på. En eneste dram. Ikke mer.

Boots drakk rett av flaska og sendte den tilbake til meg. «Liten en», sa han! Den ene drammen han sendte ned var nesten ei kvartflaske!

Boots reiste seg og går mot teltet. Jeg ble sittende å se bålet dø ut. Minst tre ulver tutet i den svarte natta.

Boots romsterte litt i teltet. Lyskjeglen fra lommelykta hans for planløst over teltveggene. En og annen gang sa han noe til seg selv, bannet litt over en kvist eller stein som lå under soveposen før han fikk lagt seg til rette.

-Tor?

Anchorage på sen vårkveld.
Anchorage på sen vårkveld.

– Ja.

– Så du alle grizzlysporene rundt leiren?

-Ja. Ser ut til at det er bra med bjørn her..

– Vi får passe på litt i natt, da. Jeg stoler faen ikke på de fordømte grizzlyene. Ikke en eneste lov i Alaska skal hindre meg i å legge en grizzly død hvis vi får besøk. Jeg sitter heller inne et halvt år her oppe enn å ligge resten av jakta i teltet med tarmene ute. Har du revolver med deg forresten?

– Har en .357 Magnum, Smith & Wesson rustfri, seks tommers.

– Død og pine! Hvilken idiot er det som har lurt deg til å ta med ertepistol hit?

– Jeg kjøpte den i Norge før jeg dro. Tenkte å bruke den til småviltjakt. Ryper og sånt.

– Det holder den til. Sier Boots høyt. – Men ikke til å stoppe en grizzly. Så hvis det kommer en i leiren, lar du meg skyte og holder hodet lavt.

– Hva vil du sikte på da, hvis den kommer inn i leiren på natta? Det er jo stupmørkt!

– Jeg tenker jaggu vi får noe å sikte på hvis det dukker opp en fem hundre punds illsinna dævel ved teltveggen. Kommer den, får du ta lommelykta og lyse rett på den. Så ordner jeg resten.

Det kneppet fra sylinderen i den store .44 Magnum single action revolveren til Boots. Han kontrollerte at det er fem skudd i sylinderen og at hanen hvilte på det sjette, tomme kammeret. Deretter var det ikke en lyd å høre fra Boots Kozlowski fra Ohio.

Brunstige okser

Det var tredje jaktdagen. Klokka nærmet seg ni på morgenen. Jeg tenner min andre røyk. Sola har såvidt begynt å varme.

Nettene hadde vært skikkelig kalde. Hver eneste morgen var det rim på bakken og tynn is inne ved vannkanten. Boots har bannet på polsk hver eneste morgen over kulda. Selv hadde jeg fått varmen i meg på morgenkvisten ved å ta en tur ned til innsjøen. Kanskje var ikke sjansene store for at det skulle komme en elgokse ned til vannkanten, men mulighetene var der, med gamle elgtråkk overalt og flere dyrestier ned til sjøen. Det tok omtrent ti minutter å liste seg ned til vannet og saumfare strandkanten med kikkerten. Innen jeg var ferdig, hadde Boots frokosten klar. Et kvarter senere dro vi.

Vi hadde vært oppe i flere timer allerede. Jeg så ned mot odden der leiren vår lå. Vi var kanskje fem kilometer unna. Ennå lå frostrøyken over sjøen.

Vi forlot leiren lenge før de første solstrålene kom over horisonten. Planen er å nå fram til et sted der vi har tro på at det er elg, området ved to små tvillingtjern vi rakk såvidt innom dagen i forveien. Nå satt vi på en åsrygg i sør. Med god utsikt.

– Skyter du godt? spør Boots.

– Bare på langt hold, fleipet jeg.

Det var tydeligvis for tidlig på morgenen for en fleip.

– Jeg trur vi skal prøve å finne ut om dyra stadig er der. En er pokker så stor!

Jeg nikket. Vi hadde sett ferske tråkk etter minst tre dyr rundt de to tjernene. Det en stor okse og to mindre, kanskje to kuer.

– Okey. Hva trur du om at du holder oppsyn herfra, Tor? Så tar jeg en tur langs kollen.

Boots reiste seg og forsvant. Klokka var nesten halv ti. Var det allerede blitt for seint på morgenen? Kan yi like godt ta det med ro og vente til utpå ettermiddagen? Jo høyere på himmelen sola kom, desto mindre var sjansene for at dyra er aktive.

Men det var en noe som talte imot. Det har vært uvær i lengre tid. Da beveger viltet seg lite. Med godværet øker aktiviteten, særlig de første dagene som været er bra. Dessuten tydet  frosten på at brunsten var i gang. Og det jeg opplevde i går på den andre siden av det lille fjellet bak leiren vår, tydet på det samme.

Jeg hadde dratt dit tidlig på morgenen. Boots ønsket å ta det med ro og skulle bli i leiren til jeg var tilbake. Tidlig på formiddagen oppdaget jeg ferske elgtråkk på noen myrer bak fjellet. Det var flere myrer der, adskilt av tre- og krattkledde knauser. Jeg gikk i kanten av en av myrene. Vadestøvlene sank godt ned for hvert skritt og ga fra seg svuppende lyder, nok til å lokke fram en elgokse. En ung okse med skovlhorn kom med raske skritt til kanten av myra og været mot meg. Lyden av støvlene lokket den. Avstanden var knapt femti meter.

Et øyeblikk ble jeg stående rådvill. Skulle jeg skyte eller la være? Holdet var rimelig og jeg satt på huk med kikkertretikkelen dørgende stille i brystet på den. Jeg valgte å vente. Oksen sto kanskje et halvt minutt. Så forsvant den.

To ganger til lokket jeg den fram. Det var tydelig at den var i brunst. Første gangen klarte jeg det med nye, svuppende lyder i myra. Andre gangen ved å ta en kvist og vekselvis dunke og «feie» med den mot et tre. Oksen var ganske sikker på at det var en rival i nærheten.

Samme ettermiddag oppdaget Boots og jeg elgtråkkene ved tvillingtjernene etter minst ett dyr, langt større enn oksen jeg hadde sett på formiddagen.

Skuddsjanse!

Det beveger seg i skogholtet til høyre for det største av de to tjernene. Elg! Men neppe den store. Jeg har Sakoen til skulderen og følger dyret i kikkertsiktet.

Ikke noe lite dyr dette heller! Gevirspennet er. sikkert over 130 centimeter. Du skal jqkte lenge i Norge og ha flaks for å komme nær elg på den størrelsen.

For andre gang på to dager er jeg på nippet til å skyte. Men storoksen slapp liksom ikke taket i meg. Var den også inne i tykningen? Dyret gikk mot det bakerste tjernet og stopper med hodet høyt løftet. Hadde den oppdaget Boots?

Jeg holdt pusten av spenning. Det var et dyr til inne i skogen. «Skyt, Boots», tenker jeg, kanskje litt onskapsfullt. Vi hadde avtalt at Boots skal ha det første dyret, uansett hvem som ga det dødsskuddet. Men rifla hans er taus. Han venter også.

Da glimtet det i sort og gult mellom skyggefulle trær. Var det nå den kom?

Sekundene gikk langsomt.

Så kom den sigende ut av tykningen. Om det var den første oksens mer grålige farge eller det at den sto litt lenger unna som skapte den voldsomme kontrasten, var umulig å si. Men forskjellen var overveldende. Storoksen var mørkebrun, nesten sort. Det blinket gult i det massive geviret mens den gled majestetisk mot det nærmeste og største tjernet. Jeg reiste meg for å få bedre oversikt, støttet venstre arm mot en granlegg og la rifla an med tommelen mellom treet og riflestokken. Avstanden var omtrent 150 meter. Dyret beveget seg sakte. Trådkorset ristet en tanke der det lå bak elgens forbein på omtrent død vinkel. Jeg skjøv fram sikringen og presset avtrekkeren langsomt bakover. Ingen hensikt å vente lenger. Dyret kom ikke nærmere. Og jeg ville ikke ha oksen i vannet før jeg skjøt.

I det samme Sakoen drønnet, krøkte oksen seg sammen, vaklet i sjokk og gikk over ende. Men den lå ikke lenge. Et par sekunder etter var den på beina.

Jeg sendte avsted enda en 16,2 grams Hammerhead mot lungene til oksen. Igjen tok den noen vaklende steg, men gikk ikke i bakken. Isteden ruste den ut i retningen der Boots antakelig befant seg.

Det smalt en gang fra Boots. To. Opphisset og med ringing i ørene, bykset jeg nedover kollen i det lønnlige håp om at oksen lå der nede. Boots hadde gått ut på en liten åpning i skogen og etterfylte magasinet. Men ingen elg var å se.

He is finished, Tor. Han er ferdig. Boots spiller rolig, men mislykkes.

– Begge dine skudd traff godt. Trur det var lungeskudd. Litt høye, men okey.

– Og dine? spør jeg og prøver forgjeves å få sving på en rullings. Bare et nakkeskudd kunne stoppe det sorte lokomotivet på flekken etter at skuddene hadde fått adrenalinet til å pumpe i dyrekroppen.

– Kom så jævlig fort. Prøvde et nakkeskudd, men skjøt over. Det andre …

Ti minutter senere slo jeg en stor sirkel utfra stedet der oksen forsvant. Boots ventet enda en stund før han gikk på sporene. Da jeg er omtrent halvveis i sirkelen, kommer signalskuddet fra Boots. Han har funnet den. Det andre skuddet var et hjerteskudd. Begge mine var høye lungeskudd. Men det viste seg snart at selve skytingen var en enkel jobb sammenlignet med det som lå foran oss.

Blodig polakk

De neste femten timene var et mareritt. Vi var to jegere og hadde en kjempe av en elgokse på  bakken. Et dyr som må flås, parteres og bæres til nærmeste sted flyet kunne plukke kjøttet opp. Det viste seg å være omtrent en kilometer unna, med stivt kratt, bløte myrer og dyp mose i mellom.

Jeg bar, bar og bar elgkjøtt. Boots ba meg huske at ryggen min var fristende for rumlende grizzlymager. Han ba meg ta med rifla på hver eneste tur. Det gjorde jeg også, de første børene. Deretter satte jeg den fra meg så snart Boots var utenfor synsvidde. Så tok jeg den med hver gang inn til slakteplassen og den blodige polakk. Slik ble husfreden opprettholdt. Jeg enset ikke et øyeblikk at jeg oppførte meg som en tulling.

Den eneste trøsten i alt slitet var at Boots hadde det minst like ille. Elgen lå på magen uansett hvor mye vi reiv og sleit, slo tau rundt granlegger, bannet og ropte.

Oksen hadde falt litt over klokka ti om morgenen tredje jaktdagen. Slaktevekta anslo vi til nesten 600 kilo. Geviret målte 163 centimeter på det bredeste.

Langt på natt vinglet lyskjeglene fra to lommelykter seg fram mot leiren. Ingen av oss sa ett ord. Vi hadde vår fulle hyre med å holde oss på beina, sjanglet og snublet. Veien til leiren føles uendelig lang.

Ennå er det mellom 100 og 200 kg prima elgkjøtt igjen på slakteplassen. Det skal vi ta ut i dagene som kommer. Hvis ikke en grizzlybjørn okkuperer slaktet i løpet av natta. Det er kanskje det vi håpte på begge to, selv om ingen av oss sier noe. .

Boots tenner gasslykta når vi er framme.

– Kaffe, Boots?

Jeg har vasket av meg det meste av blodet og trukket av meg gummistøvlene. Jeg håper han sier nei.

– Nei takk. Men har vi mer bourbon?

– Plenty. Vi tar en dobbel en nå. Det fortjener vi.

Vi krabbet i posene først. En skarp en nå kunne være nok til at jeg ikke klarer å

komme meg til sengs.

Trettheten seg inn over oss. Det blir kaldt i natt også.

– Husker du hva du sa første kvelden vi var her inne, Boots? Du sa at den dagenn vi skyter elg, skal vi ha lever og løk til kvelds. Tok du med deg levra til leiren?

– Ligger i sekken. Vi venter med den til i morra, hæ?

-Joda, sier jeg. – Var bare fleip.

Jeg legger meg bedre til rette i soveposen, får fram topplua og drar glidelåsen opp.

– Boots?

– Mmmmm.

-Jeg tror at det er en storokse til her inne. Så du spora vi passerte på veien heim igjen? Knapt en time gamle. Og faen så store!

Boots snur seg i posen. Selv om det er bekmørkt, føler jeg at han ser på meg.

– Nå skal jeg si deg én ting, Tor. Og det er en avtale som gjelder oss begge. Den av
oss som er så kav, ravende idiot at han skyter et slikt monster andre steder enn
akkurat ber inne leiren, får ta seg av både slakting og bæring sjøl. Jeg hadde pinadø
ikke skutt en okse til om’n så hadde stått bare tre meter fra teltet. Nå har jeg Alaska
bull moose langt oppe i halsen. Good night. Sleep tight!

Jeg svarer ikke. Det er ikke stort å si. For nøyaktig slik følte jeg det også da søvnen tok meg den natta.

Kunne vært grizzly

Fjorten dager senere satt vi på rommet mitt på Thunderbird motel i Anchorage. Vår første jakttur ga oss en elg og lærerike dager. Særlig for meg som hadde mye å lære av Boots Kozlowski fra Ohio.

Men en kveld kunne det ha gått galt. Det kom av Boots’ tanker om grizzlybjørn ved leiren. Til hans forsvar skal det sies at det var bjørn tett ved flere netter, men ingen kom inn i leiren.

Jeg hadde tatt en lang tur på egen hånd for å se etter svartbjørn og feilberegnet tiden. Innen jeg nådde fjellsiden ned mot leiren, var det stupmørkt. Jeg hadde lagt lommelykta igjen i teltet og fikk et svare strev med å komme meg ned gjennom krattet uten å henge fast i hvert eneste buskas. Langt der nede var lyset fra leiren. Boots hadde vært omtenksom nok til å henge ut gasslanternen.

Snaue hundre meter fra leiren var det en bjørn rett i nærheten av meg. Jeg hørte et høyt og tydelig «boff?», liksom den spurte hvem som var der inne i mørket.

I slike situasjoner trives vel de færreste. Men jeg hadde ikke noe valg: Det var bare å gå til leiren.

Boots hadde også hørt bjørnen. Det tenkte ikke jeg på. Halvt blendet av gasslanternen tråkket jeg inn i leiren fra det tetteste buskaset bak teltet. Jeg tenkte ikke på å gi varsel om at jeg kom, vaklet nærmere og snublet i teltbardunene.

I samme øyeblikk jeg traff bakken, hørte jeg Boots bevege seg i teltet. Et øyeblikk var det helt stille. Så kom et dempet «klik-kety-klakk» fra .44’en til Boots. Hanen var spent og pekte ganske sikkert gjennom teltveggen og direkte på meg. Nakkehårene mine strittet.

– Ikke skyt! Det er meg!

– Dæven!

Igjen hørte jeg Boots bevege seg. Det klikket dempet da han spente ned hanen.

Har’u tørna, Tor? Komme inn i leiren på den måten! Å pokker skulle jeg tru?

Jeg slengte av meg sekken ved teltåpningen og satte meg ned.

– Jeg vet det, Boots. Det kunne vært en fordømt grizzly.

Største jeg har sett

Jeg planla en ny jakttur. Piloten Gary skulle ha en tur med tomt fly innover på lørdagen. Da kunne jeg få henge på.

– Jeg vet ikke om jeg kan være med. Jeg har alt vært her oppe lenger enn jeg regnet med. Men det skulle vært moro. Vi har hatt såpass uflaks at jeg regner med at en tur til vil gi gode resultater.

Boots og jeg hadde også en helt mislykket jakttur bak oss i tillegg. Det var tur nummer to, som vi kom inn fra igår kveld. Etter elgjakta satte vi avsted til et nytt terreng ved foten av Alaska Range for å jakte svartbjørn og caribou. Den dagen vi kom inn, startet et formidabelt uvær. Halve tiden satt vi og holdt på teltet. Resten av tiden prøvde vi å jakte, men terrenget virket dødt, sikkert på grunn av været.

Vi hadde en kjempesjanse på den største elgoksen jeg i mitt liv har sett. Vi så den fra leiren. Oksen svømte over sjøen vi lå ved og gikk opp sju-åtte hundre meter

unna. Det var bare mulig å komme på skuddhold ved å krysse sjøen på det smaleste. Rett ved leiren vår var det et sund omtrent tre hundre meter bredt, med lang grunne på begge sider. Men vi hadde ikke båt. Vannet var dessuten altfor kaldt til å svømme i.

Det var da ideen slo ned i meg. Gummimadrassen til Boots! Mens Boots satt og så på den svømmende oksen, snek jeg meg inn i teltet. Madrassen var den eneste muligheten vi hadde.

– Hva slags planer har du nå?
Boots hadde dukket opp som en ånd.

– Madrassen er eneste sjanse til å komme over i tide…

Jaktiveren rev og slet i kroppen. Bedre sjanse ville vi aldri få på turen.

– Du vet hvem som eier madrassen?

– Ja. Den er din, svarte jeg og hadde den under armen. Jeg hadde pinadø ikke tid til å stå der å diskutere.

– Vet du at jeg skyter høl i hver pute om du prøver å dra til sjøs med den der?

Jeg måpte. Mannen mente alvor. Han tok madrassen og la den inn igjen i teltet.

– Før jeg åpner kjeften min, så glem elgoksen.

Akkurat der og da trodde jeg Boots var blitt gal. Her går en kjempeelg i land på andre siden av sjøen. Det tar fem minutter å padle over sundet og komme på skuddhold av den hvis jeg brukte madrassen. Så ber han meg glemme oksen!

Boots tok fram whiskyflaska han hadde våget å ta med på denne turen og ba meg ta en støyt. Uten et ord så vi at oksen fikk fast grunn under klauvene. Langsomt vandret den mot land. Mer og mer av den voldsomme kroppen kom til syne over vannflaten. En gigant.

– Se på det geviret, Boots! Oksen vendte hodet i vår retning. Skovlhornene strittet til værs og langt ut til sidene. Den dag i dag er jeg sikker på at den oksen må ha hatt et gevirspenn på nær to meter.

– Heiteste! Hvorfor kunne du ikke låne meg madrassen?

Boots satt stille og så på oksen i kikkerten, til dyret forsvant i tykningen.

– Du vet hvor gammel jeg er, Tor? Treogseksti. Du er ikke mer enn femogtjue. Jeg kunne vært bestefaren din, ikke sant?

Han satte seg ned på en tykk, tørr trestamme på stranden.

– I løpet av åra har jeg sett mye rart. Noen år jobba jeg som livredder på en
strand i Florida. Akkurat det kan være det samme, men jeg har sett mye rar oppførsel
fra folk. Ikke bare som livredder i Florida eller i Stillehavet under krigen, men på
jakt også. Og en ting har jeg lært: Det dyr finns ikke som det er verdt å risikere livet
for å få tak i. Du skjønner nok ikke helt hva jeg mener. Det hadde ikke jeg heller gjort da jeg var på din alder. Men tro meg når jeg sier at du aldri ville klart å svømme mer enn femten meter i det isvannet før du hadde drukna. Og en gummimadrass er et pokker så dårlig framkomstmiddel der ute! Boots pekte utover sjøen.

Og slik endte historien om storoksen.

Fire dager senere, og tre dager før vi hadde avtalt, kom Gary dansende over fjellene med Beaveren.

– Innom for å få en kaffekopp? ropte jeg da flottørene tok strandkanten.

– Nei takk! Jeg skal hente dere. Det er dere vel bare glade for. Regna med at dere hadde blåst bort fra stranda. Værmeldinga spår enda dårligere vær. Vil ikke risikere at dere må bli her over vinteren.

Telepatisk kontakt

Boots satt taus mens jeg lot tankene vandre. Hotellrommet var klamt og jeg satte opp døra. Så rettet Boots seg litt opp i stolen.

-Okey. Skal prøve å bli med deg etter bjørn.  Han plantet den tomme ølboksen i bordet som om han hadde tatt en av sitt livs største beslutninger.

– Jeg må bare innom niesa mi og hente utstyret. Så får vi se om ikke Gary kan fly oss ut i morra. Er pinadø nødt til å dra hjem til kona snart.

Det sies at folk som har vært gift lenge, oppnår telepatisk kontakt. Hvor enn den bedre halvdel er i verden, er det øyeblikk det oppstår tankeforbindelser. Jeg vet ikke om det stemmer. Men i nøyaktig samme øyeblikk Boots nevnte kona, ringte telefonen. Det var kona hans fra Ohio.

Boots så ut som han var tatt med buksa nede. Han rakk verken å spørre hvordan hun hadde  det eller hvordan i huleste hun klarte å spore ham opp på motellrommet til en nordmann.

Hun holdt en enetale på godt over to minutter. Boots sa bare «Ja», «Selvfølgelig», «Ja, jeg lengter hjem».

Dessuten prøvde han å innbille henne at det så sjelden går fly fra Anchorage!

Rett før hun nådde klimaks, holdt han røret ut fra øret slik at jeg også kunne høre tiraden. Beskjeden fra fru Kozlowski i Ohio var klar og tydelig. Boots hadde vært mer enn fjorten dager lenger i Alaska enn han hadde avtalt med henne. Og hvis han nå ikke satte seg på første fly sørover, kunne han bare bli resten av det miserable livet sitt der oppe i Alaska. Dermed var samtalen brutt.

Hørte du det? Boots rettet på brillene.
Tenk hadde hun gitt meg det valget for tretti år siden!

Det var det siste jeg så til Boots. Han ringte meg fredag ettermiddag rett før flyet gikk. Han hadde valgt kona og en pensjonisttilværelse i Ohio heller enn en usikker framtid som sekstiåring i Alaska. Dessuten hadde han handlet gaver til kona, pelsverk og indianske smykker.

– Du veit, det er ingenting som demper gemyttet hos kvinnfolk mer enn sånt.

Dagen etter dro jeg ut på svartbjørnjakt alene. Og Boots hadde rett da han sa at hellet ville snu seg. Til tross for at uværet herjet det meste av tiden, kom jeg til slutt på skuddhold av svartbjørn.

Men det var liksom noe som manglet da jeg kom tilbake til den gamle pelsjegerhytta, bjørn eller ei. Og det var en jaktkamerat som het Aureljan «Boots» Kozlowski fra en liten søvnig småby i Ohio, USA.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *