Linda Hendricks

Svartbjørnen kjente lukten av menneske. Knapt hundre meter fra innsjøen stanset den, løftet hodet og været. Den sto stille i noen sekunder. Så kom den noen meter nærmere, men bevegelsene var mer langsomme og forsiktige.Igjen stanset den.
Det gikk omtrent et minutt . Så gikk den sakte og lydløst mot vinddraget.

Det så nesten ut som om sola berørte tretoppene. Skyggene på vestsiden av innsjøen ble dypere. En ravn seilte i lav høyde over vannet. Den dreide skarpt mot venstre før den slo seg ned i ei tørrgran.

Linda Hendricks satt med ryggen mot en stein. Øynene hennes fulgte fuglens flukt over innsjøen.
Den var urolig. Ravnen flyttet seg fra en kvist til en annen. Deretter slapp den seg fra greinen og gled over sjøflyet som lå fortøyd seks-syv meter utenfor strandkanten.
Så slo den seg på nytt ned i tørrgrana. Et øyeblikk syntes Linda Hendricks at fuglen stirret direkte på henne.

Det er noe spesielt med ravnen i Alaska. Den spiller hovedrollen i eskimoenes mytologi.
Ravnemannen, eller «Ravn», var guden som hadde skapt alt, både himmelen og jorden. Og eskimoene trodde, liksom indianerne, at alt i naturen hadde sjel, at alt var levende. Dyr og fugler, innsjøer og steiner. Og mennesket skulle ikke forstyrre sjelene deres, om det ville unngå å påføre seg deres vrede.

Fuglen gjorde et hopp og satte seg på den øverste greinen.
Linda stirret. Ravnen var urolig og holdt øye med omgivelsene. Linda knep øynene svakt sammen i konsentrasjon.
Det var ikke bare i Alaska at en ravn var med i folks overtro. Forfatteren Edgar Allan Poe skrev et dikt om den en gang. Den store, sorte fuglen hadde besøkt ham natterstid og varslet død.

Tankene ble avbrutt av ektemannen.
– Linda! Se! En fin regnbueørret!
Hun så på ham. Carl Hendricks sto nær utløpet av ei smal elv som munnet ut i innsjøen, omtrent femti meter unna. Han stod vendt mot henne. Vannet nådde nesten kanten av vadestøvlene hans.

Hun la hodet forsiktig bakover mot steinen og lukket øynene. Inne i seg hadde hun en dyp, fredfull følelse. Den svake, litt kjølige vinden som strøk over ansiktet hennes, klukkingen av rennende vann mot steinene i den lille bekken noen titalls meter bak henne, vinden i de pjuskete sitkagranene langs innsjøen, hele naturen virket beroligende.
– Se på’n, Linda! Se på’n da!
Carl Hendricks brølte. Han hadde en riktig rugg på kroken. Han humret høylytt, bannet og småpratet, som om han trodde utropene provoserte ørreten til å slåss hardere hvis han slengte fornærmelser langs nylonsenen.
Linda hørte plasket, men så ikke ørretens første, luftige hopp. Carl lente seg bakover. Det hvinte i snella, glassfiberstangen sto i en rykkende bue.
Ørreten skar overflaten for andre gang. Tredje. Den kastet på den feite kroppen, og var minst en halvmeter over vannflaten, innhyllet i en kaskade av vanndråper.
Carls brøl overdøvet snellebremsen.

Linda fulgte ektemannens kamp med fisken. Hun kjente lite til sportsfiske, men hun var sikker på at den var stor nok til at Carl ville gå til preparant Tom hos “Hunter Fisher” på Arctic Boulevard og få den utstoppet. Hvis han fikk den på land, da.
Hun myste mot solrefleksene mens hun så utover vannflaten.
Landskapet nordvest for Cook Inlet var vakkert. Det meste var flatt. I horisonten sørøst for dem så hun mektige Mount Susitna. Hundre kilometer mot nord lå den gigantiske fjellkjeden Alaska Range.

Ellers var det flatland med myrer og lange skogstrekninger. Skog og atter skog. Først og fremst hadde hun fått inntrykk av det fra flyet på ferden innover. Skogen sto som et tykt, ugjennomtrengelig teppe under dem, bare avbrutt av gulbrune myrdrag, blinkende tjern, og småelver som buktet seg gjennom da flate landskapet.
Det eneste store vassdraget var Susitna River, selve hovedelva. Den gapte mot dem som et
gråbrunt sår i bakken, full av grått, gjørmete, isvann.
Inntrykket var annerledes på bakken. Vegetasjonen var enda tettere enn det så ut fra lufta.
Underskogen besto av dyp, halvrå mose og seige vierkratt. Det var omtrent umulig å ferdes der. Bare dyrestiene var farbare for mennesker, om man ikke ville oppleve en uendelig slåsskamp med kratt og busker.

Innsjøen var 700-800 meter lang. Pa det bredeste neppe mer enn 300 meter. Linda skottet oppover den grågule strandkanten. Gresskledde tanger stykket opp stranden.
Så begynte skogen.
Blikket stanset ved ektemannen. Han humret ikke lenger, bare mumlet litt for
seg selv. Fiskesenen sto som en sølvtråd i luften. Ørreten var bare fem, seks meter fra ham.      Carl rygget forsiktig med stram line. Håven la ved vannkanten.
Linda strøk hånden gjennom det halvlange, lyse håret. Om hun noen gang følte lykke, var det når Carl og hun hadde helger som dette.
De hadde hatt flyet i et år nå. Piper Cub’en var verdt hver eneste dollar den hadde kostet.
Carl hadde kjøpt den på Lake Hood, ett av de mange små flyene som hadde vært til salgs de siste årene.

– Linda! ]eg fikk ‘n!
Carl holdt en stor regnbueørret i håven, satte i et gledeshyl og gjorde en liten krigsdans inne på sandbanken.
Linda vinket til ham og smilte. Carl var som en guttunge når han fisket. Når alt kom til alt, betød det mer for ham enn de fleste andre ting.
Når de bestemte seg for å gå ned til et vann for å prøve fiskelykken, trakk han
vaderne oppover lårene lenge før nedstigningen.
Innen flyet var fortøyd, noe hun hadde ansvaret for, hadde han stanga i
neven og fiskeveska over skulderen.

Linda var døsig og sovnet et øyeblikk. Vingeslagene fra ravnen vekket henne. Hunløftet hodet med et rykk og speidet etter Carl. Han hadde flyttet seg et godt stykke og var mer enn hundre meter unna. Han fisket ved utløpet av en liten bekk.
Klokka var halv ni.

Hadde Carl glemt at de måtte være hjemme før det ble altfor sent? Det var ikke midtsommer nå, med lys det meste av døgnet. Om noen timer ble det for mørkt til å fly. Og de hadde ikke utstyr til å overnatte.
Hun så forbi ham, mot krattet som vokste ned til elva pa den andre siden, bak ham. Det var en flekk i buskaset som hun dvelte ved. Den var adskillig mørkere enn skyggene omkring.
Beveget den seg?

Hun myste. Avstanden fra Carl over til den andre siden av elva var knappe tretti meter, såvidt hun kunne bedømme.
Hun reiste seg opp og stirret mot den mørke flekken. Jo, den beveget seg. Linda merket at uroen grep tak i henne.
Skyggen forsvant.
Carl så bare utover vannet. Han var fremdeles i sin egen verden.
  Det var et dyr!

Noe knyttet seg i maven hennes, bølget gjennom kroppen og stanset
i strupen. Det var en bjørn!
Den kom småluntende ut av buskaset,- og hadde retning mot Carl!
Linda Hendricks forsøkte å rope, men stemmen lystret ikke. Det var snaue tjue
meter mellom mannen og bjørnen.
– Carl! Stemmen hennes lød skjærende.
Carl hørte henne og vinket tilbake.
– Se opp, Carl! Bjørn! Bjørn!
Det var som om kroppen hennes visnet.
Carl Hendricks snudde seg. Tidsnok til å se en svartbjørn komme i lange, flate
byks over bekken.

Det var ingen tvil tvil: Den angrep! Et øyeblikk var det som om tiden sto stille. Svartbjørner angriper ikke uten grunn! Hva hadde Carl gjort som provoserte den til et angrep?
Carl rygget raskt opp fra vannet og la på sprang mot Linda og flyet. Han rakk å ta tre-fire skritt.
Linda opplevde situasjonen som om hun så på en film. Hun så Carl ta noen raske skritt bakover. Deretter la han på sprang mot henne.
I samme øyeblikk var bjørnen over ham. Den sakket omtrent ikke farten før den traff han i hoftehøyde. Han ble slått i bakken som ei filledokke.
– Kom deg inn i flyet, Linda! Inn i -.
Ropet ble avbrutt av et hjerteskjærende skrik. Bjørnen hadde låst kjevene rundt det venstre låret hans.
Carl brølte av smerte og sjokk, og slo med den ene hånden mot snuten på dyret, den andre lette desperat etter fiskekniven.
Et øyeblikk slapp bjørnen taket og sto tilsynelatende rådvill. Carl krabbet uti vannet.
Dongerybuksen var rød av blod.
-Inn i flyet, Linda! For Guds skyld! Inn i…

Ropet provoserte bjørnen til et nytt angrep. Denne gang lukket tanngarden seg rundt skulderen hans og vred ham over på siden. Carls hode forsvant under vann. Hver gang det var over vannflaten hørte hun skrikene. Men de ble svakere.
Linda Hendricks vandret som en søvngjenger mot flyet. Halvt registrerte hun at de ikke hadde med noe våpen. Carl hadde ment at det var unødvendig.
Bjørnen hadde sluppet taket i skulderen på ektemannen. Han hadde sluttet å skrike.
Bjørnekjevene lukket seg over hodet hans. Lekende lett dro bjørnen ham inn på stranden og opp mot vierkjerrene.
Linda snublet i ryggsekken som lå noen meter unna Piper Cub’en. Hun stønnet og prøvde å komme seg på beina.
Da oppdaget bjørnen henne. En bjørn kan virke langsom, dorsk og klossete. Men en bjørnkan være som et prosjektil. Den bruker tre sekunder på å oppnå en hastighet på femti kilometer i timen. Med lange, flate byks og hodet hevet på en nesten unaturlig måte, spiste den opp avstanden til henne.
I samme øyeblikk Linda åpnet døra på flyet, hørte hun slaget av en bjørnepote på flottøren.
Dyret ga fra seg et rautliknende brøl mens det prøvde å dra seg opp.

Da Linda smelte døren igjen etter seg, var bjørnen kommet opp på alle fire.
Det siste hun husket før hun besvimte, var bjørnehodet og to våte labber mot plexiglasset.
Før mørket omfavnet henne, registrerte hun også blikket. Det minnet om plirende, kalde griseøyne. Det så på henne, rett i ansiktet.

Nesten femti kilometer unna i luftlinje, i tårnet som kontrollerte flytrafikken på Anchorage International Airport og Lake Hood sjøflyplass, var stemningen mildt sagt oppspilt. Det var gått en knapp halvtime siden stemmen til Linda Hendricks var blitt oppfattet i tårnet. Hun var på vei med flyet til Lake Hood.
Det var dagligdags at en kvinne kom inn for landing pa verdens travleste
sjøflyplass. Men det var sjelden en kvinne kunne fortelle at hun hadde etterlatt ektemannen lemlestet og drept av bjørn ute ved en innsjø, og det var uvanlig at kvinnen som kom inn for landing, aldri hadde sittet ved stikka før.
Ambulanser og brannbiler sto oppstilt på alle kanter av sjøflyplassen. Lufthavnpolitiet var der. Alaska State Troopers var der, selv om det nok mest var for nysgjerrighetens skyld. Sam Tibbs, tidligere gatepoliti i Anchorage, var også der. Han hadde tilfeldigvis overhørt samtalen mellom flyet og tårnet da han var innom Dean. Dean Carnell drev et bushflyselskap og han laget glimrende kaffe.

Flyveleder David Munroe satt i tårnet på flyplassen. Han pratet med Linda over radioen. Han var menneskekjenner nok til ikke å spørre henne om hva som hadde skjedd der ute. I stedet holdt han et kort foredrag om hvor latterlig enkle småflyene var å manøvrere. Å være i lufta med dem var bare barnemat. Å lande var noe vanskeligere, men ikke stort mer krevende enn å lukeparkere med bil.

Han fortalte hvor de ulike instrumentene var plassert, hvordan de fungerte og hvilke instrumenter som var viktige for å få flyet i riktig vinkel mot vannet ved landing.
Fullt så enkelt var det likevel ikke. Det ga Munroe en sugende, nervøs følelse.
Men han tok seg sammen. Dette var jobben hans.
Han skulle få en totalt uerfaren og oppskaket pilot trygt ned.
Han anropte Linda på ny. Nå var hun bare noen kilometer unna Lake Hood og ville komme inn fra nordvest.

Han hadde forsikret henne at alt kom til å gå bra bare hun hørte pa ham. Hva hun ikke visste, var at Munroe ikke hadde store troen på en perfekt landing.
Hun visste heller ikke at en Boeing 737 fra United Airlines lå og sirklet noen tusen fot over henne og ventet på at hun skulle lande på en eller annen måte. Hun visste heller ikke at en stor DC-10 fra Delta Airlines på vei til Honolulu, fremdeles sto ved terminalen uten passasjerer, førti minutter forsinket på grunn av Lindas ankomst til Anchorage.
Man tok ingen sjanser.

Men Linda Hendricks gjorde alle pessimistiske spådommer til skamme, selv om flyet vinglet faretruende rett før det tok vannet. Da gikk det et stønn gjennom tilskuerne. Så tok flyet vannet som en svane. Motoren brølte da hun ga ørlite gass rett etter at flottørene tok vannet.
Deretter gjorde hun en jevn sving med Piper Cub’en og la til ved havnen til Rust Flying Service.

Lake Hood eksploderte i pilotbrøl, flyvende caps’er og dansende mennesker, som slo hverandre mer eller mindre vilkårlig på skuldrene, på hodet og i maven.
Viltoppsynet dro ut for å felle manndraperen. Det så ut til at Carl Hendricks var blitt offer for en av de få svartbjørner som uprovosert skapte problemer for folk. Oftest var det unge bjørner, langtfra store. De var ungdyr som kanskje skulle bevise for seg selv og for andre dyr hvor «modige» de var. Eller det kunne være et dyr som led av sykdom eller skade. Hvert eneste år skjedde det slike episoder i Nord-Amerika.
Men uansett den tragiske hendelsen, var det full enighet blant pilotene: Linda Hendricks var et pokkers kvinnfolk; av et slag det var altfor få av i Alaska nå for tiden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *