GRIZZLY!

Terje Høyseter så meg rett inn i øynene. Vår felles venn og reisefølge, Stein Bastiansen setter psykiaterblikket i den store bamsen. Ante jeg en viss skepsis fra hodespesialisten vår?

Stein pleide å si at Terje hadde typisk vestlandsk lynne. Når noe først skulle  understrekes, ble det understreket. Når noe gikk galt, gikk det ikke bare galt, det var en mindre katastrofe. Samtidig lå fliret alltid på lur. Den største «katastrofe» forsvant ofte like raskt som den oppsto.

Men denne gangen var det ingen vestlandsk hverdagsbeskrivelse det dreiet seg om. Noen ganger overgår virkeligheten de verste fantasier. Det kan også skje på jakt.

Fra jeger til bytte

Året var 1979 og vi var i Anchorage. Lufta var klam og røykfylt i rommet på Thunderbird Motel. I kveldsmørket utenfor øste regnet ned. Brå vindkast fikk  regndråpene til å piske mot vindusrutene.

Radioen  spydde  ut amerikansk popmusikk. Bare avbrutt av en dyp stemme som stadig med den samme entusiasme presenterte neste låt, lokale nyheter, eller reklame for pannekake-mix, kjempetilbud på Ford pick-up’er i Muldoon Road og Alaska Airlines siste pakketur til Hawaii med mellomlanding og sightseeing i Seattle.

Ute, på Spenard Road, suste bil etter bil forbi. Gjennom de enkle glassvinduene så vi motellets lysskilt fortelle «No vacancy», ingen ledige rom i natt. Seks nordmenn hadde okkupert tre av dem. Resten var reservert av innbyggere i Alaska. Den årlige landbruksmessen i den lille nabobyen Palmer, en times bilkjøring nordover fra Anchorage, trakk mange mennesker. Tilsynelatende valgte de fleste langveisfarende å bo i Anchorage. Derfor var Thunderbird og de andre motellene i byen fullbooket denne natta.

Stein Bastiansen, Terje Høyseter, Ragnar Øie og jeg, satt på det lille dobbeltrommet til Stein og Terje. Samme ettermiddag var vi blitt hentet av Alaska Air Guides på vestsiden av Alaska Range etter femten dagers jakt på elg, svartbjørn og caribou. Stein og jeg hadde jaktet i ett område, Terje og en annen jeger i et annet, noen mil lenger vest. Vi hadde ikke sett Terje siden, og var spent på å høre hva han hadde opplevd.

Uflaks som elgjegere

Den første delen av jakta hadde vært eventyrlig for Stein og meg. Stekende solskinn, caribou på vandring og på skuddhold. Allerede andre dagen skjøt vi én storbukk. Fra da av fråtset vi i reinkjøtt.

Bushflyselskapet besøkte leiren vår to ganger under jakta. De hadde raskt forstått at vi hadde ei god jakt og mye kjøtt å frakte ut.

Etter åtte dager ble vi fløyet til et lavereliggende terreng femti kilometer lenger sør. Her felte vi svartbjørn og var nær på å; få en kjempe av en elgokse. Men vi hadde ikke flaks, ikke den gangen.

Så kom det vanlige uværet. I det sørlige Alaska mer en regel enn et unntak. Enkelte netter måtte vi forsterke bardunene for at teltet skulle holde seg på plass.

Uværet fulgte oss fra første dagen i det nye terrenget til vi var tilbake i Anchorage. Returen til sivilisasjonen ble en turbulent ferd gjennom regn, dis, tåke og gråsvart skydekke rett over kabintaket.

Møkkalukt og service

Vel framme på Lake Hood bar det rett tilbake til motellet. Vi lengtet alle etter en varm dusj, reine klær og ei myk seng.

Resepsjonsdamen forsto våre ønsker uten at vi sa et ord. Kanskje hun bokstavelig talt luktet det! Femten dager i bushen setter en ganske merkbar eim av villmark i klærne dine. I alle fall vek køen av motellgjester raskt til side da vi dukket opp i resepsjonen. Og vi møtte en påtakelig tilmålt resepsjonsdame som med en viss overbærende vennlighet nærmest kastet nøklene til oss.

Men selv om jakta var vellykket og vi hadde opplevd storslått natur, mektig villmark, rikt dyreliv, isolasjon og ensomhet, var ikke det alt.

To grizzlier har kommet over en død elgokse. Hva den hadde dødd av, var ukjent. Men sjansene for at den var bjørnedrept, er store.
To grizzlier har kommet over en død elgokse. Hva den hadde dødd av, var ukjent. Men sjansene for at den var bjørnedrept, er store.

Den aller sterkeste opplevelsen tilhørte Terje Høyseter. Han hadde ikke bare opplevd å være jeger. På en stormfull dag noen kilometer fra leiren, i ei fjellside der stormkastene la buskene flatt langs marka, uten klippeutspring, knauser og søkk som skjermet for naturkreftene, hadde han nær satt livet til.

I løpet av et øyeblikk hadde elgjakta hans endret seg til å bli en kamp mellom ham og ei brunbjørnbinne med to nesten voksne unger. Ikke nok med det: Bjørnene var jaktlaget. Terje var byttet.

Elgjakt i full storm

Stein slo en whisky i glasset til Terje. Det var Terjes tur til å fortelle. Om svart-bjørnen han skjøt, og om caribouen. Men det vi ventet mest på, var det som skjedde den dagen han skulle jakte elg.

Terje rettet seg litt, flyttet seg til han har ryggen mot veggen bak senga han satt på, tok en liten slurk av glasset og avverget Steins forsøk på å vanne ut drinken.

– Da jeg dro ut for å jakte elg, hadde det regna i flere dager. Vinden ulte mellom
fjellsidene og fillerista teltet vårt og reiv med seg alt som var løst. Regnet kom med ujevne mellomrom. Det kom farende horisontalt og smalt som prosjektiler i oss og telt og trær. Stakk som nåler i trynet. Sklei nedover nakken. Inn under jakkeermene. Nesten umulig å være utafor teltet. Men, uansett vær, jeg hadde pokker ikke reist til Alaska for å ligge i teltet og drikke kaffe og slå mygg og banne over været! Så jeg tok på skikkelige klær og ryggsekk og stakk av gårde.

Når en halvt tonns brunbjørn veiver med disse knivene, bør en holde seg unna. Et slag er drepende bare ved kraften i slaget.
Når en halvt tonns brunbjørn veiver med disse knivene, bør en holde seg unna. Et slag er drepende bare ved kraften i slaget.

En time seinere var jeg oppunder en topp. Jeg hadde ly for regnet og saumfarte liene med kikkerten. Dyra står bomstille i sånt uvær, men det er jo grenser for hvor lenge de kan være uten mat.

En flokk caribousimler og småbukker kryssa den motsatte dalsida mens jeg satt der. Men det var elg jeg var ute etter, caribou hadde jeg skutt før. Jeg visste at det var store elgokser i traktene. Hadde sett store, djupe tråkk i dalbunnen. To dager før så jeg en okse. Men han var for langt unna. Hadde jeg skutt den da jeg så den, hadde jeg gått og slept på kjøtt enda.

Elgokse!

Jeg hadde sittet ei stund før jeg så den. Noe svart og grågult i krattbeltet høyt oppe under den andre fjellsida. Elg – og den var stor! Avstanden var kanskje åtte hundre meter i luftlinje. Den sto ganske stille og beita på buskene. Bare en gang i blant flytta den på beina.

Jeg begynte å gå nedover. Det var langt ned, og kratt og busker gjorde terrenget nesten ugjennomtrengelig.

Fra jakta på caribou og svartbjørn hadde jeg lært en ting raskt. Det er at vi på langt nær får så mange sjanser på dyr som vi har lett for å tro. Og når du får sjanse, må du ta vare på den!

Vinden sto på fra siden og reiv og sleit i buskene. Det var vondt å stå oppreist når den herja som verst. Kloss hold var nødvendig for å skyte. Vinden ville ta kula hvis avstanden ble for lang, og det var umulig å holde rifla stille i sånn vind. Jeg sneik meg videre fram og fant et sted og kikket. Joda, den sto der! Avstanden var nesten 400 meter. Nær nok til å se hvor stor den var! Geviret var mer enn halvannen meter sideveis. Og det var høyt! Oksen ante ikke at jeg var i nærheten.

Jeg snek meg nærmere i ly av krattene. Vinden bråkte sånn at jeg trengte knapt å bekymre meg over lydene jeg sjøl lagde.

Det var snaut et hundre meter mellom oss da jeg sneik meg de siste metrene for å se rundt kanten av et buskas.

Men da så jeg faen ikke noen elg. Den var borte!

Jeg ble litt rådløs. Men det var bare en ting å gjøre. Jeg måtte høyere opp i terrenget, oppunder toppen v fjellet. Litt flaks nå, så hadde oksen bare flyttet seg noen meter og jeg ville se den på nytt.

Bjørner i fullt sprang!

Vinden tok enda hardere over krattbeltet. Jeg sveipet over terrenget med kikkerten gang etter gang. Ikke tegn til liv, før…

Hva var nå det?

Tre, fire hundre meter lenger nede, der fjellsida flatet litt ut ned motdalbunnen, så jeg tre dyr. Elg?

Det blåste voldsomt hele tiden og jeg tviholdt i kikkerten. Tre svære beist av noen grizzlybjørner kom i gallopaktige byks. Vekselvis så de oppover. Det var tydelig at de var ute etter noe.

Var de ute etter elgsteik, de også?

Binne med tre unger. Bjørnene har ungene hos seg i to år. Deretter må de klare seg selv.
Binne med tre unger. Bjørnene har ungene hos seg i to år. Deretter må de klare seg selv.

Terje hadde tømt drinken og fikk påfyll. Fortellingen hans hadde hele vår oppmerksomhet. Og selv om han satt på et varmt motellrom i fred og ro, så vi tydelig på ansiktet hans at han hadde vært gjennom virkelige strabaser. Han fortsatte:  – Akkurat det øyeblikket glemmer jeg aldri. Plutselig skjønte jeg hva de jaktet på. Redselen fikk tunga til å vokse i munnen. Jeg hørte ikke lenger vinden som ulte. Jeg enset ikke regnet som hamra mot klær og ansikt. Like etter var ryggen klissvåt av kaldsvette. Elgoksen var glemt.

Bjørnene kom nøyaktig der jeg hadde gått!

Jeg er ikke flau for å si at jeg var vettskremt. Panikken tok meg med full styrke. Jeg byksa høyere opp i fjellet. Jeg så meg sjøl i slåsskamp med tre grizzlybjørner.

Snudde meg flere ganger mens jeg prøvde å springe. Beina gikk av seg sjøl, men det gikk seint oppover fjellsiden. Bjørnene var ikke mer enn et par hundre meter unna. Ei binne med to unger, nesten like store som henne sjøl!

Bjørnen har jo ungene til de er to år gamle. Dette måtte være avskjedsjakta deres!

Jeg ble sliten, og sakte gikk det opp for meg at jeg aldri ville klare å springe fra disse dyra.

Kunne jeg skyte isteden? Jeg hadde ei .338 Winchester Magnum i neven og 16,2 grams Hammerhead kuler, fem skudd i rifla – men ellers ikke ett eneste odds på min side. Tankene virret rundt. Jeg hadde vært klar over faren for grizzlyangrep: Men hvem i helvete hadde tenkt seg tre av dem i hælene samtidig?

Da de var omtrent hundre og femti meter unna, ble de skjult av noen kratt. Jeg satte meg ned. Prøvde å holde rifla. Siktet mot buskene og konsentrerte meg om binna. Tok jeg henne, var det sjanse for at de andre ville stoppe.

Men det var pinadø umulig å holde rifla støtt! Vinden røska både i meg og børse.

Like ved var det ei bratt steinur. «Bedre der enn å få dem i fanget på flat mark,» tenkte jeg. Ved steinura hadde jeg ryggen fri, og hvis jeg venta til bjørnene var helt innpå, hadde jeg sjanse på et noenlunde trygt skudd mot binna. Jeg reiste meg og stormløp.  Samtidig kom bjørnene ut av krattet. Jeg hørte vinden, pusten min og hjertet mitt, og et tydelig «boff!»

Det var som binna sa: «Der er’n

Avstanden krympet. Beina mine var visne da jeg nådde de nederste steinene.

Lenger opp! Så langt du kan komme!

Underbevisstheten nektet å la meg gi opp. Beina bar, selv om jeg ikke kjente de var der. Kvalmen sto langt oppe i halsen.

Lenger opp! Lenger opp!

Bjørnene var kanskje hundre meter bak meg. Men de sakket av på farta.

«De trur de har meg i fella nå», tenkte jeg. Det var som de forberedte seg på det avsluttende angrepet. Jeg snubla da beina rett og slett ga opp. Alle krefter var liksom borte. Jeg greide ikke å reise meg.

Grizzly lever lenger inne i landet og har liten tilgang på laks. Derfor er de kronisk sultne og trolig er det også grunnen til aggresjon og dårlig humør.
Grizzly lever lenger inne i landet og har liten tilgang på laks. Derfor er de kronisk sultne og trolig er det også grunnen til aggresjon og dårlig humør.

Psykisk var jeg der jeg skjønte at det var ingen vei ut. Merkelig følelse. Jeg var innstilt på å daue. Men faen ikke uten kamp.

Første kula til binna

Panikken slapp taket. Isteden kom det en slags resignasjon eller avfinnelse med situasjonen. Nesten fascinert ble jeg sittende og se på at bjørnene kom nærmere. Dyra var enormt store, særlig binna. Men størrelsen var ikke det mest uhyggelige, det var hodene deres. Kjempestore, lodne, og aldri i ro. Hele tida gikk de fra side til side, mens jeg hadde følelsen av at de sultne øynene var festet på byttet – og det var meg!

De var bare sytti-åtti meter unna. Vinden ulte langs steinura. Jeg lurte på hvor nær jeg skulle la dem komme før jeg løsnet skudd. Holdet måtte være så kort at selv de verste vindkasta ikke kunne hindre meg i å sette ei kule presist i brystet på binna. Det var en stor stein omtrent førti meter lenger nede. Når binna kom dit, skulle hun få første kula, men jeg var klar over at hvis de to andre fortsatte, så var jeg fortapt, inderlig klar over det.

Den erkjennelsen gjorde meg kald og rolig. Satte meg bedre til rette. Og sparka laus noen steiner som rulla mot bjørnene.

Det som skjedde etterpå var helt usannsynlig. Alle tre dyrene sto stille til steinene hadde passert eller falt til ro.

Etter ei stund begynte de å komme nærmere igjen.

Jeg måtte jo tenke: Var det der tilfeldig?

Jeg sparket laus fleire steiner. Bjørnene stoppa igjen!

Den følelsen av håp skal jeg aldri glemme. Igjen sparket jeg laus steiner, så hardt jeg kunne for å få fart på flest mulig. Noen fire-fem kilo tunge steiner rulla nedover mot bjørnene.

Det virket! Dyrene trakk seg noen meter bort. De verken brumma eller brølte. Isteden kom de med noen lange raut, samtidig som de trakk seg sidelengs bort fra ura. Ikke et sekund slapp de meg av syne.

Jeg tenkte: Var det mulig at jeg ville komme meg unna? Og sparket og reiv løs  stein på stein, kastet og trillet dem nedover.

Det kunne jo være at bjørnene hadde andre planer enn å stikke unna likevel? Kanskje de skifta taktikk og gikk opp på fjellet for å ta meg ovafra? Akkurat da veksla det fort mellom opp- og nedturer i hodet mitt.

Kveldsmørket kommer

De var borte. I alle fall for et øyeblikk. Jeg sprang opptil en stor hammer og sto tett opptil den med rifla klar. Bjørnene hadde tatt veien nedover mot venstre. Vinden kom fremdeles med voldsom kraft.

Klokka var halv seks. Om en time ville det begynne å mørkne. Jeg ville ikke flytte meg en millimeter fra steinrøysa før det var mørkt. Så mye var klart!

Men så tenkte jeg at hvis de ikke kom på meg ovafra? Kanskje de lå i kratta og venta på at jeg skulle komme ned? Det var et par timer til leiren og forbanna mye kratt og busker på veien.

Det var bekmørkt da jeg begynte på hjemveien. Lommelykta viftet over mose og buskene i nærheten, tankene fløy fortere enn skyene.

Alle gode råd om bjørn jeg hadde fått, virket vanvittige. Fra sofakroken eller en trygg sovepose virker det sikkert enkelt å skyte binna. Men da har du ikke sett hvor store to år gamle grizzlyunger er! Og ikke opplevd storm i Alaska, heller! Ei brosjyre jeg hadde lest, ba folk legge seg ned og beskytte nakken og magen hvis bjørnen angrep. Meningsløst.

Turen heim i mørket ble uhyggelig lang. Jeg holdt meg unna kratt. Hvert øyeblikk ventet jeg å se lysende dyreøyne i lyset fra lykta. Fantasien var helt jævlig. Gang på gang snudde jeg meg, syntes at jeg både og hørte bjørn foran samtidig som jeg kjente det som om de var i buskene rett bak meg.

Jeg måtte ta meg sammen heile tida for å styre tankene. Og aldri har jeg vel kjent meg gladere enn da jeg kom over siste fjelltoppen og så teltet vårt ved bredden av sjøen. Klarte meg jaggu, og jeg hadde ikke løsna et skudd!

Svært uvanlig

Det er neppe noen stor avsløring å fortelle at resten av kvelden gikk med til å finne en noenlunde vettug forklaring. Det er høyst unormalt at selv skrubbsultne bjørner oppfører seg på denne måten overfor mennesker. Men det har skjedd før. Og hvert eneste år hender det at bjørner ikke gjør som forskerne mener de skal gjøre.

Var jakta tilfeldigheter fra starten av? Oppdaget bjørnene at det var et menneske de var «på sporet av» først da de kom helt opp til steinura? Var det overvekten i antall som fikk dem til å fortsette jakta, selv om byttet viste seg å være et menneske?

Vi fant ikke svaret. Jaktguider og andre jegere vi snakket med i dagene som fulgte, kunne heller ikke gi oss løsningen. De fleste trakk på skuldrene og sa: «Det er grizzlyen i et nøtteskall. Totalt uberegnelig.»

Men Terje bar noe på kroppen som kan ha fått bjørnene til å bli interesserte: En genser i ubehandlet ull. Når slike blir våte, så lukter det omtrent som sau. Kanskje det var den lukta som fikk jaktlysten i gang hos bjørnene?

Noe svar får vi aldri. Men viktigere enn alt annet: Vi fikk jaktkameraten vår helskinnet hjem igjen.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *