Månedlige arkiver: februar 2017

FORORD

For cirka 40 år siden, i den tredje uka i august 1977, dro to ungfoler i første halvdel av 20-
årene på deres livs ekspedisjon: En USA-tur. Reisen skulle vare i rundt 6 uker og vi hadde null erfaring med flyplasser, fly, immigrasjon og hvordan USA var. Men likevel skulle vi til
østkysten, til westernstater som Texas, New Mexico og Arizona. Men vi skulle også til Alaska for å jakte, og så en tur til ei tante I El Paso. Men alt startet med besøk hos flere våpen- og ammunisjonsfabrikker på østkysten og et par midt I USA.

Bakgrunn for reisen
Verken reisekameraten min, Leif Johan Rønningen, eller jeg, er født med sølvskjeer i munnen. Vi hadde ingen økonomisk bakgrunn som tilsa at vi skulle makte å gjennomføre en slik tur. Den eneste måten å få det til på, var gjennom langtidsplanlegging og sparing.
Dessuten hadde det skjedd noe spesielt. De siste årene hadde jeg hatt en gryende våpeninteresse, og det var også Leif Johans interessefelt. Sammen med en annen god venn, John, kjøpte vi en knalldyr salongriIle: Winchester 9422 lever action .22 long riIle.

I 1973-74 kostet den 975,- kroner hos Oterkiil Våpen og Sport i Skien. På samme tid var
prisen på den kjempepopulære Brno-salongen 330,- kroner. Så Winchesteren var virkelig dyr.

Mens vi leste utenlandske våpen- og jaktblader, studerte Winchesteren og fant fornuft ut av det vi både leste og så på rifla, fikk jeg en ide: Hvor mye forlangte blader som “Villmarksliv” og “Våpen” i skriveferdigheter for å bli trykket?
Nå har jeg alltid likt å skrive. Og to artikler tok ei uke. De ble sendt uten særlig tro på egne ferdigheter. Men enten var jeg en bedre skribent enn jeg trodde, eller så hadde det skjedd noe feil, tenkte jeg.
Så det var en passe sjokkert ulefossing som noen dager senere fikk telefoner og brev med masse ros. I tillegg spurte både “Våpen” og “Villmarksliv” om jeg ikke kunne skrive fast for dem. Så snakk om å være på rett sted til riktig tid!

Fra begynnelsenav 1975 til september-77 dreide det meste seg om våpen for både Leif Johan og meg. I tillegg til et tyvetalls bøker, pløyde vi gjennom amerikanske årganger av bladene Shooting Times, Guns and Ammo, Guns, American RiIleman, Field and Stream og Outdoor Life. Vi pøvde å suge til oss mest mulig kunnskap-
Gjennom masse studier via amerikansk litteratur, kontroller og tester av våpen og ammunisjon, økte kunnskapsmengden ganske raskt. Og det overrasket meg hvor begrenset den norske litteraturmengden var. Det var ikke få nye, norske, våpentekniske ord som ble presentert av oss i Våpen gjennom1970-årene.

Leif Johan hadde en god jobb der han kunne jobbe mye. Han var snekker i farens firma. Jeg jobbet først som lærer og senere som fritidsleder på en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Jeg var gift med ett barn og vi hadde penger å leve for.
Gjennom skrivingen fikk jeg inn litt ekstra. Og i samråd med kona, Vigdis, var det greit av skrivepengene kunne spares til USA-bruk.
Dermed var Leif Johan og jeg omtrent på like fot. Begge kunne spare. Og sammen kunne vi
planlegge en USA-reise som bare ble begrenset av sparepengene våre.
Vi hadde våre grunner…
Takket være redaktør Erik Braathen i Våpen, gikk vi ikke i fella med å undervurdere størrelsen på USA. Og på Alaska. Vi kunne gått skikkelig i baret, for Alaska er 4,5 ganger større enn Norge.

Helt fra den første gangen Rønningen og jeg begynte å tenke på en USA-reise, var vi fast
bestemte på at det skulle være en “arbeidsferie”. Vi skulle bruke statusen vår som journalister og prøve å besøke steder og virksomheter der vi både kunne lære noe, se noe og lage reportasjer for “Våpen” og “Villmarksliv”. Vi ville besøke de store våpenfabrikantene og enkelte mindre selskaper som var interessante. Og etter som månedene gikk, ble drømmene våre mer og mer virkelige. Vi sendte brev bla. til selskapene vi ville besøke. Vi ønsket å lage gode reportasjer på våpenfabrikkene Remington, Winchester, Ruger og på ammunisjonsfabrikkene til Winchester og Remington.
I tillegg skulle vi til Arizona og Texas. Hovedgrunnen var at jeg hadde ei tante i El Paso pluss noen søskenbarn. Men vi skulle også nordover i Arizona, til verdens første sivile skyteskole, Gunsite, og deretter til Grand Canyon.

Tilfeldigvis Alaska
Jeg var den mest jaktinteresserte av oss. Men begge var enige om at vi ikke kunne besøke
Amerika i jaktsesongen uten å jakte.
Egentlig skulle vi til den lille byen Burns Lake i British Columbia og jakte i fjellene rundt. Vi hadde en 55-årig venn som hadde bodd i Burns Lake og jaktet og fisket der i 10-12 år. Gjennom Våpenjournalen kunne vi skaffe ham flybilett, mot at han arrangerte og ordnet jakten.
Men av personlige – og også noen praktiske – grunner, ble det ingenting av British Columbia. Det var juli 1977 og det begynte virkelig å haste med å planlegge en jakttur.

Alaska neste. Og det var en stor fordel med jaktlovene der: Utlendinger kunne jakte elg, caribou, svartbjørn, fjellgeit, ulv og jerv uten å ha med seg en registrert guide. Ikke bare gjorde det jakten billigere. Det gjorde også at vi fikk prøve oss på amerikansk storvilt på deres egen hjemmebane og uten noen form for hjelpemidler annet enn den kunnskapen vi klarte å oppnå gjennom et par ukers jakt og de folk vi pratet med før jaktstart. Det skulle bli moro, men det ville sikkert bli tøft å komme på vilt.
Vi skrev til flere småflyselskaper som flyr jegere og fiskere ut i villmarka. Men det var bare ett firma, Alaska Travel Air, som besvarte. Og de svarte grundig på hvert eneste spørsmål vi stilte ham.
Rønningen og jeg forlot Norge rundt 20. august 1977. Tretten dager senere satt vi på Eastern Airlines Lockheed maskin i retning Alaska.

Ankomsten
Vi kom til Anchorage 3. september, i regnvær klokka halv ett om natta. Vi var for første gang i Alaska og forventningene var skyhøye.
I løpet av noen uker i Missouri, Connecticut og andre stater, hadde Rønningen og jeg snakket med mange om at vi skulle mot nord. Folk var hjelpsomme, og sa det visste ”alt” om stedet vi skulle til. Senere skjønte vi at det ikke var helt i tråd med sannheten.
Men noe bet vi oss merke i. I Alaska var det kostbart, en stat full av kjeltringer og svindlere, ja også hotelleierne loppet deg for penger hvis de kunne.
Vi merket oss spesielt det siste. Det hadde betydning for økonomien vår, selv om vi ikke havnet i lag med kjeltringer.
Vi sto på flyplassen, trøtte og usikre. Brått dukket det opp en fyr. Han spurte om vi var
turister.
– Ja, svarte jeg og sa at vi lette etter en billig plass å sove.
– Prøv YMCA nede i sentrum, sa han. – Koster bare noen få dollar, men dere må bo sammen med andre. Ta bussen.
Så forsvant han like raskt som han kom.
Vi ante ikke hva YMCA var, men tippet på et ungdomsherberge. Og selv om vi ønsket noe helt privat, fikk det være godt nok for denne ene natta.
Ti minutter senere var vi framme. En muskelbunt av en neger ba om syv dollar fra hver. Da fikk vi sengeplass, håndkle og et såpestykke. Vi havnet på et tolvmannsrom. Med oss var det fullt.

Og det var da vi skjønte vi var på et fattighus i Anchorage. Vi to var garantert rikere enn resten av romkameratene til sammen.
Med lommebøkene i underbuksa prøvde vi å sove konstant på magen. Vi ble vekket flere ganger av resepsjonsvakta. Han var innom og sveipet over klientellet med ei lommelykt. En kar hadde sneket seg inn og tyvlånt ei seng.
Det var to forvirrede nordmenn som ble purret neste morgen, samlet sakene sine, gikk ut i resepsjonen og ble møtt av Frelsesarmeen med gratis kaffe og sukkerboller til ti cent. Humøret steg ikke nevneverdig av den grunn.
Vi tenkte det samme: Var dette Alaska? Den siste villmarka, Jack Londons gamle eventyrrike?
Var dette det vi hadde drømt om i årevis?

Jeg stilte meg ved skranken. En annen negerkjempe hadde morgenvakta. Jeg prøvde å dra i gang en samtale.
– Det var ikke meningen at vi skulle hit -, begynte jeg. Lenger kom jeg ikke. Den digre mannen så på meg, deretter på en brokete forsamling som drakk kaffe og åt boller. Han slo ut med hånden mot dem.
– Du er ikke den første som kommer hit og prøver forklare at det er en misforståelse. De har omtrent sagt det samme alle sammen her, en eller annen gang…
Da lengtet vi hjem!
Minutter senere var vi på vei til et billig motell. Vi passerte et reisebyrå med en prangende reklame: ”Welcome to the Real Alaska”.
For oss virket det som en fleip.

En del illusjoner om en bekymringsløs tilværelse med jakt, fiske og villmarksliv ble knust der og da. Fattigdom og elendighet var også en del av Alaska. Det kom noe brått på oss.
Men i dagene som fulgte, skulle vi få oppleve andre sider ved Alaska, mer tiltalende og mer i tråd med hva vi hadde ventet, selv om mye var annerledes enn det vi trodde. Vi hadde forgapt oss i gammel litteratur og ville vel ikke innrømme at Alaska hadde utviklet seg i takt med andre steder i verden.
Det ble lite igjen av de opprinnelige planene våre, men entusiasmen og interessen ble større etter hvert som vi ble kjent med landet, naturen og menneskene. En drøm ble knust, men jeg savnet den ikke så mye som jeg hadde ventet.
Webstedet www.mclenna.no er basert på kapitler fra bøkene Alaska (1993) og Alaskafortellinger (1998). Flere fortellinger er en del utvidet.

Dette nettstedet handler om jakt, fiske, natur og villmark. Det er ikke en troféjegers eller en sportsIiskers fangstberetning og heller ikke en utstyrsguide for folk som ønsker å dra til Alaska.
“ Mitt ALASKA” som er navnet på “www.mclenna,” er altså en samling fortellinger om jakt- og fiskeopplevelser, mennesker, natur og Alaskas historie. Fortellingene er kommet etter 17 reiser og totalt 4 år i Alaska.

“Mitt ALASKA” skal utvides og oppdateres i tiden fremover. Forhåpentligvis gir nettstedet en del informasjon som kan komme til nytte for de som reiser til Alaska. Og kanskje har vi noe å lære av Alaskas lovgivning på jakt og Iiske, som er temmelig forskjellig fra vår egen. Vi har i alle fall noe å lære av deres holdning til natur, jaktetikk og store rovdyr.
Jaktopplevelsene og fisketurene kommer jeg aldri til å glemme,, men fangst og troféjakt har ikke vært min drivkraft.

Det er ønsket om å oppleve stor natur som ligger bak det hele, et ønske som har vokst seg sterkere med årene, etter som vi ødelegger vår egen villmark. Og kanskje etter som jeg selv blir eldre.
Men ikke tro at jeg ikke har hatt glede av både felte elger, caribouer og bjørner!
Ingen glemmer en bjørn som angriper. Heller ikke en 600 kilos elgokse som kommer som et lokomotiv gjennom stivt kratt 25 meter unna.
En av de vakreste jaktene var en cariboujakt med 14 dager med blå himmel og stadig okser som kom ned fra fjellet for å drikke i tjernene.
Og spenning er det alltid nok av. Bare bushflygingen kan være svært nifs. Men det samme er påskutte bjørner som du selv må inn i skogen og spore opp.
Og jeg glemmer aldri kjempemorsomme slåsskamper med kongelaks på 20-25 kilo. Eller når du opplever ei elv sprengfull av 6-7 kilo tung sølvlaks som biter som gale.

Men opplevelsen jeg husker best endte ikke blodig. Du kan lese om det i “Jerven vi lot gå”.

Kommer du til Alaska, vil du raskt oppdage at Alaska er langt mer enn troféer og storIisk.
Du blir glad i og respekterer landet. Og vissheten om Alaskas mangfold og mengder av vilt og fisk, er nok til at reisen er verdt prisen. Vissheten om at du er i et land der det finnes dyr som aldri har kjent lukten av menneske, og elver der vannIlaten aldri er blitt brutt av sluk eller flue, er nok til at Alaska aldri forlater deg.
Er du så heldig å høre ulvene tute under fullmånen, se en storlaks hoppe seg klar av vannIlaten, oppdage rykende fersk bjørnemøkk ved elvebredden, eller kanskje se en bjørn eller en elg, har du fått noe en livsopplevelse som bare vokser i minnet ditt med årene.

Tor S. Halvorsen

JERVEN VI LOT GÅ

Elgjakta vår var over. Vi hadde avfunnet oss med resultatet til tross for kjempeoksen ved fossen og ni svartbjørner bak hytta.

Hvor mye vi enn hadde lest og lært under oppholdet ved Kontrashibuna Lake: Vi var chekacoos i Alaska. Grønnskollinger. Selv om elgen i stor grad er den samme i Alaska og i Norge, var ikke erfaringene våre direkte overførbare. I Alaska er det oftest lenger mellom beiteplasser og hvilesteder. Elgen beitet høyere i terrenget og3la seg ikke tett ved «matfatet» som den gjør hjemme.

Dette har trolig med flere forhold å gjøre. Selv om krattbeltene gir skjul, gir de liten mulighet for flukt. Og enda viktigere for Alaskas elger enn for de norske; her er brunbjørnen en konstant trussel, selv for de største oksene, dersom de ikke har gode bevegelsesmuligheter. Elgene vi så kunne trekke flere kilometer for å komme til hvileplassen. Norske elger behøver ikke trekke så langt. Snauhogst og kulturlandskap gjør at kunstige matforråd ofte ligger slik til at det er tykninger og skjulesteder rett i nærheten.

Men det tok tid for oss å forstå. Vi var chekacoos. Det motsatte er «sourdoughs». Betegnelsen dekker alt fra innbyggere som har bodd ett år i Alaska til «old timers», folk som har levd hele sitt liv i staten.

–  Vi får først billetter på lørdag, sa
Leif. Han la på telefonrøret, og slengte seg ned på motellsengen. – Ikke en sjanse før da. Verken på Northwest eller Western Airlines.

Jeg flyttet blikket over på den langstrakte skikkelsen på senga. I dag var det torsdag, altså tre dager igjen.

–  Hør forslaget mitt, sa jeg fort. – Vi
har fremdeles svartbjørnlisens, og vi har
leiebil. Hvorfor kan vi ikke jakte bjørn i et
område vi kan nå med bil? Det må være
plenty med steder nær veien hvor det er
bjørn. Det dukker jo opp bjørn i Anchorage til og med! Og de fleste blir felt nær
veien, både elg og bjørn.

Leif grep et lite hefte med oversikt over jakttider og -områder.

–  Er det mye svartbjørn i Yukon? Leif
bladde langsomt. Det er ingen hemmelighet
at gullfeltene i nord var blant hans store,
men dessverre uoppnåelige mål med reisen
vår. I alle fall denne gangen. Selv sammenlignet meg, er han en håpløs romantiker.

Men Yukon er for langt unna. Altfor langt, minst to dagers reise. Men det er andre områder mellom Anchorage og de ville områdene i nord, som også har med gullgravertiden å gjøre.

ALASKA HIGHWAY

ALASKA HIGHWAYFire timer senere var vi ute på Alaska Highway 1 North. På vei ut av Anchorage. Områdene nord for Anchorage er en del av den store Susitna-dalen. Allerede før vi passerte bygrensen, så vi hvordan det store dalsøkket synes å strekke seg ut omkring oss. Myrdragene er gigantiske og utallige. Dalsøkket synes å strekke seg milevis omkring oss. Mot vest tårner Alaska Range mot horisonten. Til høyre for oss, og atskillig nærmere ligger vestre del av Chugach Mountains.

Den lille byen Palmer ligger tre kvarter fra Anchorage. Vi passerte utkanten av den og tok til høyre.

Vi var på vei til det lille stedet Glenallen, ved foten av Wrangell Mountains. Hvor lang tid det vil ta å kjøre de tre, fire hundre kilometerene, vet vi ikke. Veiene så rette ut på kartet. Men hvilken stand de er i, må vi finne ut underveis.

Don Cogger hadde fortalt at det er mye svartbjørn i denne delen av Alaska. Vi måtte bruke kikkerten og speide etter dyr fra bilen. Ser vi noen, er det bare å håpe at det er mulig å komme på skuddhold.

– Vet du at det skal være like mye gull her som i Yukon? Leif ser vekselsvis på veien og omgivelsene. – Folk sier i hvert fall det. Nå kjører vi forresten på en av de gamle veiene til gullfelta i nord.

ØDE  OMRÅDE

Vi stoppet ved en liten kafé nær husklyngen Chickaloon, ennå ikke halveis til Glenallen. Klokka var fire på ettermiddagen.

– Vi kommer ikke fram før det er mørkt, mumlet Leif gjennom en hamburger inne på kafeen. – Vi sover i bilen og starter når vi våkner i morra, ikke sant? Og nå kan du kjøre resten av veien.

En halvtime senere var bensintanken fylt opp og vi la ut på siste etappe. Leif sovner ettter en snau halvtime. Radioforholdene var elendige og ikke en eneste stasjon var mulig å finne på bilradioen.

Vi passerte Eureka Lodge, et lite pensjonat ved Glenn Highway, og ser det blinke i vann mot sør, til høyre og mot nordsiden av Chugach-fjellene. Det er Tazlina River, som renner inn i den store Tazlina Lake noen mil lengre fremme.

Det er et øde område, det er milevis mellom husklyngene og svært værhardt vinterstid. Rundt århundreskiftet bodde det bare noen få indianere i området, og en og annen hvit pelsjeger. De fleste innflytterne holdt seg ellers langs kysten.

Jeg registrerte halvt et skilt som fortalte at vi også var på vei til den gamle fiskerlandsbyen Valdez. Den ligger noen hundre kilometer unna, rett sør for Glenallen.

Leif Johan sover fremdeles når vi passerer Tazlina Lake. Det blinker blått langt til høyre for oss. Derfra renner Tazlina River videre, nærmest som en flod. Den renner mot øst, og flyter sammen med Copper River, som munner ut sørøst for byene Valdez og Cordova.

Jeg tente en røyk. Leif Johan beveget seg litt. Han var i ferd med å våkne. Det er neppe mer enn en halvtime før vi var i Glenallen. Men innen vi kom dit, vil vi passere en av de mest berømte konstruksjoner i verden: Oljeledningen gjennom Alaska, «The Alaska Pipeline».

Denne gigantiske konstruksjonen, nesten femten hundre kilometer lang, skulle bety mye mer for Alaskas utvikling i årene framover enn noen hadde trodd da ledningen ble presentert på tegnebrettet.

Gremlin’en akselererte. Neste veiskilt viste at det bare var noen kilometer til vi nådde Glenallen.

NATTEFROST

Glenallen er knapt mer enn ei husklynge. Noen få forretninger, et posthus, et motell og et par barer dominerer «bybildet». Vi stanset rett utenfor posthuset. Leif sjekket kartet vi har over de ulike jaktsonene i området, konfererer med jakttidene i heftet fra viltoppsynet og ser mot nord.

– Nå gjør vi ikke samme brøleren som ved Kontrashibuna. Husker du alle bjørnene Gary så rett ovenfor hytta? Jeg foreslår at vi drar lenger mot nord. Så får vi overblikk over sør hellingene mot fjellene der borte, sier Leif og peker mot høyre.

Vi ser høye topper i den mektige Talkeetna Mountains. Det er flere små fjell atskillig nærmere, og høye dalsider opp mot tundraen som strekker seg mot fjellene i horisonten.

Å konsentrere seg om sørhellinger var noe av det lille vi hadde lært av elgjakta vår. Nå virket det så selvfølgelig. Vegetasjonen er frodigst der, og det betyr mer mat, og større sjanse for å finne bjørn.

Vi var fremdeles bestemte på å overnatte i bilen. Et eller annet sted underveis måtte vi vel støte på en mindre vei som går mot fjellene, bort fra hovedveien.

Etter en halvtimes kjøring fant vi en. Og vi hadde flaks. Veien gikk mot sør, og tilsynelatende uten mål og mening. Vi passerte flere småkoller og dalsider, og etter en times risting på «vaskebrett» stanset vi. Fra parkeringsplassen vår hadde vi Ganske godt utsyn til sørhellinga som steg flere hundre til værs. Startet vi tidlig neste dag, hadde vi flere steder vi kan saumfare med kikkertene i demringen. Dette var vår siste sjanse på bjørn før vi forlot Alaska.

Det vi ikke visste da vi la oss til rette for å sove den natta, var at den neste dagen skulle gi oss en opplevelse med en dyreart vi aldri hadde sett i vill tilstand i naturen, verken før eller siden.

A SE  ÉN   BJØRN  ER  IKKE  NOK

Natta var ikke bare kjølig. Den var bitende kald. Flere ganger våknet vi av kulden, startet bilen for å få varmen i oss, og slo av

motoren og sovnet igjen. Deretter våknet vi på nytt. Slik gikk timene.

Vi var trøtte, men observante da vi startet bilen og kjørte langsomt ned veien igjen. Et sted stoppet vi underveis, gikk ut av bilen og kikker nøyere.

– Jeg gir blaffen om vi skyter bjørn eller ikke, sa Leif. – Men det hadde vært moro å få ett glimt av en før. vi reiser. Eller en ulv. Eller en jerv.

Leif var ikke så jaktinteressert som meg, selv om han likte å jakte. Hans hentydninger til ulv og jerv avslørte hovedinteressen, natur, dyreliv og det historiske, romantiske suset over Alaskas villmark.

Men å se en ulv eller en jerv er svært få forunt på denne tiden av året.

Jerven er den mest sjeldne. Det drives jakt etter den på høsten, en krevende jakt. Teknikken guiden bruker er også temmelig spesiell, ble vi fortalt senere i Anchorage.

Først jakter man og feller en svartbjørn. Svartbjørnkjøtt er blant det beste jerven vet. Så er det å sette seg «på åtet» og vente. Er det jerv i området, vil den dukke opp og begynne «å frakte» bort bjørnen, bit for bit. Den jafser i seg det den kan, går til hiet sitt, gulper opp maten og graver det ned. Men selvsagt: De færreste jegere lar det lille, kraftige dyret ta særlig mange jafser før skuddet går.

Min reisefelle og jaktkamerat var ikke akkurat clairvoyant, men han har beviselig vardøger og påsto at han var sanndrømt. Men uansett: Denne morgenen, på andre siden av Nordpolen, skal det gå troll i ord.

SVARTBJØRN   I   SIKTE

Jegere snakker oftest om dyrene de fikk, eller jaktturer som kanskje resulterte i at viltet lurte deg trill rundt. Langt mer sjelden snakker vi om dyr vi lot gå, med viten og vilje.

Vi hadde kjørt enda noen kilometer da vi kom til en langstrakt og vegetasjonskledd dalside. Leif  så bjørnen fra bilen. Den er på vei mot toppen.

Vi stoppet, jumpet ut og satte avsted opp fjellet. Vi må bevege oss i en halvsirkel og prøve å komme høyere opp enn dyret. De fleste dyr er mer oppmerksomme på det som skjer nedenfor dem i hellinger, enn det som hender over dem, enten de vandrer eller beiter. Svartbjørnen er intet unntak.

Men bamsefar skulle tydeligvis på langtur. Hvor langt den fortsatte ante vi ikke, for vi så aldri mer til den da den forsvant i buskene opp under toppen.

Vi bestemte oss for å skille lag og jakte hver for oss. Det var en ørlite sjanse for at bjørnen var i buskene og gravde etter røtter. Og med forsiktig smyging og litt hell kan vi støte på den eller en artsfrende.

– Jeg går mot den fjellknausen der borte, sa jeg og pekte mot en høyde kanskje en kilometer unna i luftlinje. – Så møtes vi rett bak toppen om en times tid? Er jo ingen vits i å gå ned til bilen alt når vi først er her oppe. Vi har plenty med tid. Og nok mat. Flyet går først i morra.

Jeg sto noen minutter og så etter Leif, som gikk i motsatt retning. Sola hadde kommet over fjellene. Klokka var litt over ni på morgenen. Himmelen var skyfri. I en skyggefull dal noen kilometer unna ligger morgenskodda over dalbunnen. Solstrålene var i ferd med å nå den.

Jeg ruslet langsomt mot fjellknausen. Så ett og annet tråkk på bakken som jeg antok er bjørnespor. Men de virket gamle. Jeg holdt meg ovenfor de største krattene. En ting hadde jeg lært på elgjakta, slike kratt bør man unngå mest mulig. Om de er aldri så store, er de oftest lettere å gå rundt enn gjennom. Mange steder danner de nærmest en vegg rundt dalsidene. Da har du intet valg.

Det hadde jeg nå, og holdt meg unna dem. Jakta ble halvhjertet. Selv om jeg beveget meg så stille jeg kunne tok tar hensyn til værdragét, ble dette først og fremst en nydelig vandring i Alaskas høstlandskap. Lufta var uvanlig klar og det var mulig å se fjell som ligger milevis unna.

Fjellknausen er kommet betydelig nærmere. Jeg stanset ved en liten klynge sitkagraner og setter meg med ryggen mot tre. Bare synet av naturen er verdt bestrebelsene med å komme opp i terrenget.

VILLMARK!

Men den perlen Alaska er, ønsker noen å grave opp og kanskje ødelegge på leting etter de store rikdommer.

For en norsk turist er det ikke vanskelig å velge side. Selv har vi bygd ut og endevendt vårt eget land så mye at det nesten ikke finnes et sted i Norge som ikke kan sees fra bilvinduet. Og utbygging, rasering av natur og «utvikling» går sin brutale gang over hele verden. Men i Alaska, denne gigantstaten, synes det dé fleste steder som om tiden har stått stille.

Selv innbyggerne i Alaska har vanskelig for å fatte dimensjonene på hjemstaten, både motstandere og tilhengere av økonomisk utnyttelse av naturen og ressursene. Her er store sletteområder og tundra, umåtelige skoger, det høyeste fjellet i Nord-Amerika, isbreer, store fjellkjeder, brede daler, fjorder, gigantiske elvesystemer, mer enn tre millioner innsjøer, utallige øyer – og med en total kystlinje som er mer enn en halv gang større enn det øvrige USA’s. Men staten har færre innbyggere enn Oslo!

Jeg gikk mot nedsiden av klippeframspringet der Leif og jeg skal møtes.

JERV – FEM METER UNNA

På avstand så klippeframspringet ut som et lite, kantete fjell. På nært hold så jeg at siden som vender mot dalbunnen er formet som en smal hestesko. Jeg rundet framspringet, og setter meg på en stein noen meter inne mellom småknausene. Her er det ikke et vindpust. Sola har begynt å varme skikkelig nå.

Røyken fra sigaretten steg langsomt og løste seg opp noen meter til værs. Rifla la jeg på bakken ved siden av meg.

Leif Johan ville sikkert dukke opp snart, og han kan ikke unngå å se meg her jeg satt. Femti meter lenger nede i dalsiden står grantrærne tett og undervegetasjonen tykk. Jeg lukket øynene og lar sola varme.

–  Grrrrr! Lyden kommer bakfra. Den var halvveis hvesende.

Nå hadde jeg aldri hørt lyden av en bjørn, bare såvidt sett en! Men det er ingen overdrivelse å si at jeg ikke bare ble kald innvendig. Noen sekunder var jeg like stiv som en frossen laks. Nakkehårene var for lange til å stritte, men det prikker på ryggen. Skal jeg gripe rifla og håpe at jeg får den opp før vesenet bak meg angriper?

–  Grrrrr! Lyden kom på nytt.
Det kunne umulig være en bjørn!
Plutselig slo tanken meg at det kanskje var en bjørnunge. Nå var det ikke bare ekkelt! Jeg føler meg både uvel, redd og stiv. Er det en unge, er moren i nærheten. Hun hører garantert at avkommet varsler!

Langsomt bøyer jeg meg og tar rifla. Jeg slår av sikringen og snur meg sakte.

Da ser jeg hva det er. Fem meter unna, delvis skjult av en klippe ligger en jerv!

Det er ille nok! Når den beveger seg, bykser den ifølge litteraturen på en langsom og karakteristisk måte. Det tar knapt ett sekund for den å springe fem meter. Og det er ikke mer som skiller oss! Børsa formelig spretter opp til skulderen, sikringen på .300 Winchesteren slås av og med geværmunningen mot jerven trekker jeg meg et par meter bakover.

I samme øyeblikk kommer Leif Johan.

– Nå bør vi vel snart tenke på å -.

 -Grrrrr! sa det igjen.

– Dæger’n! sa Leif.

Bedre kan det ikke sies. Overraskelsen på grensen til sjokk, en anelse frykt og det imponerende synet av jerven gjorde at et utbrudd hørtes som en dikterisk perle.

Bare et fåtall jegere ser noensinne en jerv på høsten, uansett avstand. Den er omtrent umulig å komme på skuddhold av på barmark uten at den jaktes på med åte. Og der står vi, mindre enn ti meter unna den! Den er fanget av fjellveggene omkring. Vi sperrer den eneste fluktmuligheten den har.

–  Skal vi ta den? hvisket jeg. – Vi kan
skyte den på bjørnelisensen.

Jeg ser på den i riflekikkerten. Leif gjorde det samme, men tok rifla ned igjen.

–  Mener du det?

Jeg holdt ennå munningen på dyret. Så fremdeles på den gjennom siktet.

I det samme beveget den seg ørlite. Solstrålene som nådde inn til den fikk pelsen til å blinke i gull, sølv, ibenholt og bronse. En og annen gang skottet den med små, kjappe øyne mot oss. Men bare brøkdeler av et sekund. Så gikk blikket til siden, mot det nakne, gråbrune fjellet foran den.

–  Se så fin den er! Jeg hvisket andektig.
Leif mumlet et lavmælt ja som svar.

Rifla  hans  lå igjen mot  skulderen. Men bare et øyeblikk.

–  Det er for jævli å skyte stakkar’n, sier
ham lavt. – Vi har jo engang ikke jakta
på den! Den har bare vært forbanna uheldig.

 

Og tro det eller ei. Slik sto vi i sikkert et minutt og diskutere om vi skal skyte den eller ikke! Jerven lå der, omtrent urørlig. Og ganske sikkert livredd. Det var som om den forsto hva vi diskuterte.

Flere ganger var jeg på nippet til å skyte. Leif hadde også børsa oppe et par ganger til.

Så snakk om jegere! Her ville de fleste jegere i Alaska ha skutt uten å nøle. En jerv på høsten er et større trofé blant jegere enn selv en grizzly!

– Vi lar den slippe unna, sier Leif. – Dette fortjener den ikke.

Jeg sikret rifla og beveget meg langsomt bakover. Akkurat der og da føles det vi gjør så riktig, så riktig.

Vi gikk mot høyre før vi rundet dalen. Men ikke uten å ta en ny titt på stedet der vi forlot jerven. Jerven var borte.

RETT ELLER GALT

Vi sa ikke stort på vei nedover til bilen. Men følelsene sleit litt i oss begge. Dette var den siste jakta vår i Alaska dette året. Kanskje i det hele tatt.

– Død og pine! sa Leif brått. Så humret han. – Jaggu glemte vi å ta bilder!

Senere har vi snakket om den jerven mange ganger. Men selv om vi i enkelte øyeblikk har angret på at vi lot den gå: Nå, mange år etter, viser det seg at akkurat den opplevelsen, at vi besluttet oss for å la den leve, kanskje er det mest verdifulle minnet vi begge har fra Alaska.

Samtidig skal jeg innrømme at om jeg opplever en slik situasjon en gang til, så velger jeg nok å gjøre noe annet.

En gang får sannelig holde.