FORORD

For cirka 40 år siden, i den tredje uka i august 1977, dro to ungfoler i første halvdel av 20-
årene på deres livs ekspedisjon: En USA-tur. Reisen skulle vare i rundt 6 uker og vi hadde null erfaring med flyplasser, fly, immigrasjon og hvordan USA var. Men likevel skulle vi til
østkysten, til westernstater som Texas, New Mexico og Arizona. Men vi skulle også til Alaska for å jakte, og så en tur til ei tante I El Paso. Men alt startet med besøk hos flere våpen- og ammunisjonsfabrikker på østkysten og et par midt I USA.

Bakgrunn for reisen
Verken reisekameraten min, Leif Johan Rønningen, eller jeg, er født med sølvskjeer i munnen. Vi hadde ingen økonomisk bakgrunn som tilsa at vi skulle makte å gjennomføre en slik tur. Den eneste måten å få det til på, var gjennom langtidsplanlegging og sparing.
Dessuten hadde det skjedd noe spesielt. De siste årene hadde jeg hatt en gryende våpeninteresse, og det var også Leif Johans interessefelt. Sammen med en annen god venn, John, kjøpte vi en knalldyr salongriIle: Winchester 9422 lever action .22 long riIle.

I 1973-74 kostet den 975,- kroner hos Oterkiil Våpen og Sport i Skien. På samme tid var
prisen på den kjempepopulære Brno-salongen 330,- kroner. Så Winchesteren var virkelig dyr.

Mens vi leste utenlandske våpen- og jaktblader, studerte Winchesteren og fant fornuft ut av det vi både leste og så på rifla, fikk jeg en ide: Hvor mye forlangte blader som “Villmarksliv” og “Våpen” i skriveferdigheter for å bli trykket?
Nå har jeg alltid likt å skrive. Og to artikler tok ei uke. De ble sendt uten særlig tro på egne ferdigheter. Men enten var jeg en bedre skribent enn jeg trodde, eller så hadde det skjedd noe feil, tenkte jeg.
Så det var en passe sjokkert ulefossing som noen dager senere fikk telefoner og brev med masse ros. I tillegg spurte både “Våpen” og “Villmarksliv” om jeg ikke kunne skrive fast for dem. Så snakk om å være på rett sted til riktig tid!

Fra begynnelsenav 1975 til september-77 dreide det meste seg om våpen for både Leif Johan og meg. I tillegg til et tyvetalls bøker, pløyde vi gjennom amerikanske årganger av bladene Shooting Times, Guns and Ammo, Guns, American RiIleman, Field and Stream og Outdoor Life. Vi pøvde å suge til oss mest mulig kunnskap-
Gjennom masse studier via amerikansk litteratur, kontroller og tester av våpen og ammunisjon, økte kunnskapsmengden ganske raskt. Og det overrasket meg hvor begrenset den norske litteraturmengden var. Det var ikke få nye, norske, våpentekniske ord som ble presentert av oss i Våpen gjennom1970-årene.

Leif Johan hadde en god jobb der han kunne jobbe mye. Han var snekker i farens firma. Jeg jobbet først som lærer og senere som fritidsleder på en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Jeg var gift med ett barn og vi hadde penger å leve for.
Gjennom skrivingen fikk jeg inn litt ekstra. Og i samråd med kona, Vigdis, var det greit av skrivepengene kunne spares til USA-bruk.
Dermed var Leif Johan og jeg omtrent på like fot. Begge kunne spare. Og sammen kunne vi
planlegge en USA-reise som bare ble begrenset av sparepengene våre.
Vi hadde våre grunner…
Takket være redaktør Erik Braathen i Våpen, gikk vi ikke i fella med å undervurdere størrelsen på USA. Og på Alaska. Vi kunne gått skikkelig i baret, for Alaska er 4,5 ganger større enn Norge.

Helt fra den første gangen Rønningen og jeg begynte å tenke på en USA-reise, var vi fast
bestemte på at det skulle være en “arbeidsferie”. Vi skulle bruke statusen vår som journalister og prøve å besøke steder og virksomheter der vi både kunne lære noe, se noe og lage reportasjer for “Våpen” og “Villmarksliv”. Vi ville besøke de store våpenfabrikantene og enkelte mindre selskaper som var interessante. Og etter som månedene gikk, ble drømmene våre mer og mer virkelige. Vi sendte brev bla. til selskapene vi ville besøke. Vi ønsket å lage gode reportasjer på våpenfabrikkene Remington, Winchester, Ruger og på ammunisjonsfabrikkene til Winchester og Remington.
I tillegg skulle vi til Arizona og Texas. Hovedgrunnen var at jeg hadde ei tante i El Paso pluss noen søskenbarn. Men vi skulle også nordover i Arizona, til verdens første sivile skyteskole, Gunsite, og deretter til Grand Canyon.

Tilfeldigvis Alaska
Jeg var den mest jaktinteresserte av oss. Men begge var enige om at vi ikke kunne besøke
Amerika i jaktsesongen uten å jakte.
Egentlig skulle vi til den lille byen Burns Lake i British Columbia og jakte i fjellene rundt. Vi hadde en 55-årig venn som hadde bodd i Burns Lake og jaktet og fisket der i 10-12 år. Gjennom Våpenjournalen kunne vi skaffe ham flybilett, mot at han arrangerte og ordnet jakten.
Men av personlige – og også noen praktiske – grunner, ble det ingenting av British Columbia. Det var juli 1977 og det begynte virkelig å haste med å planlegge en jakttur.

Alaska neste. Og det var en stor fordel med jaktlovene der: Utlendinger kunne jakte elg, caribou, svartbjørn, fjellgeit, ulv og jerv uten å ha med seg en registrert guide. Ikke bare gjorde det jakten billigere. Det gjorde også at vi fikk prøve oss på amerikansk storvilt på deres egen hjemmebane og uten noen form for hjelpemidler annet enn den kunnskapen vi klarte å oppnå gjennom et par ukers jakt og de folk vi pratet med før jaktstart. Det skulle bli moro, men det ville sikkert bli tøft å komme på vilt.
Vi skrev til flere småflyselskaper som flyr jegere og fiskere ut i villmarka. Men det var bare ett firma, Alaska Travel Air, som besvarte. Og de svarte grundig på hvert eneste spørsmål vi stilte ham.
Rønningen og jeg forlot Norge rundt 20. august 1977. Tretten dager senere satt vi på Eastern Airlines Lockheed maskin i retning Alaska.

Ankomsten
Vi kom til Anchorage 3. september, i regnvær klokka halv ett om natta. Vi var for første gang i Alaska og forventningene var skyhøye.
I løpet av noen uker i Missouri, Connecticut og andre stater, hadde Rønningen og jeg snakket med mange om at vi skulle mot nord. Folk var hjelpsomme, og sa det visste ”alt” om stedet vi skulle til. Senere skjønte vi at det ikke var helt i tråd med sannheten.
Men noe bet vi oss merke i. I Alaska var det kostbart, en stat full av kjeltringer og svindlere, ja også hotelleierne loppet deg for penger hvis de kunne.
Vi merket oss spesielt det siste. Det hadde betydning for økonomien vår, selv om vi ikke havnet i lag med kjeltringer.
Vi sto på flyplassen, trøtte og usikre. Brått dukket det opp en fyr. Han spurte om vi var
turister.
– Ja, svarte jeg og sa at vi lette etter en billig plass å sove.
– Prøv YMCA nede i sentrum, sa han. – Koster bare noen få dollar, men dere må bo sammen med andre. Ta bussen.
Så forsvant han like raskt som han kom.
Vi ante ikke hva YMCA var, men tippet på et ungdomsherberge. Og selv om vi ønsket noe helt privat, fikk det være godt nok for denne ene natta.
Ti minutter senere var vi framme. En muskelbunt av en neger ba om syv dollar fra hver. Da fikk vi sengeplass, håndkle og et såpestykke. Vi havnet på et tolvmannsrom. Med oss var det fullt.

Og det var da vi skjønte vi var på et fattighus i Anchorage. Vi to var garantert rikere enn resten av romkameratene til sammen.
Med lommebøkene i underbuksa prøvde vi å sove konstant på magen. Vi ble vekket flere ganger av resepsjonsvakta. Han var innom og sveipet over klientellet med ei lommelykt. En kar hadde sneket seg inn og tyvlånt ei seng.
Det var to forvirrede nordmenn som ble purret neste morgen, samlet sakene sine, gikk ut i resepsjonen og ble møtt av Frelsesarmeen med gratis kaffe og sukkerboller til ti cent. Humøret steg ikke nevneverdig av den grunn.
Vi tenkte det samme: Var dette Alaska? Den siste villmarka, Jack Londons gamle eventyrrike?
Var dette det vi hadde drømt om i årevis?

Jeg stilte meg ved skranken. En annen negerkjempe hadde morgenvakta. Jeg prøvde å dra i gang en samtale.
– Det var ikke meningen at vi skulle hit -, begynte jeg. Lenger kom jeg ikke. Den digre mannen så på meg, deretter på en brokete forsamling som drakk kaffe og åt boller. Han slo ut med hånden mot dem.
– Du er ikke den første som kommer hit og prøver forklare at det er en misforståelse. De har omtrent sagt det samme alle sammen her, en eller annen gang…
Da lengtet vi hjem!
Minutter senere var vi på vei til et billig motell. Vi passerte et reisebyrå med en prangende reklame: ”Welcome to the Real Alaska”.
For oss virket det som en fleip.

En del illusjoner om en bekymringsløs tilværelse med jakt, fiske og villmarksliv ble knust der og da. Fattigdom og elendighet var også en del av Alaska. Det kom noe brått på oss.
Men i dagene som fulgte, skulle vi få oppleve andre sider ved Alaska, mer tiltalende og mer i tråd med hva vi hadde ventet, selv om mye var annerledes enn det vi trodde. Vi hadde forgapt oss i gammel litteratur og ville vel ikke innrømme at Alaska hadde utviklet seg i takt med andre steder i verden.
Det ble lite igjen av de opprinnelige planene våre, men entusiasmen og interessen ble større etter hvert som vi ble kjent med landet, naturen og menneskene. En drøm ble knust, men jeg savnet den ikke så mye som jeg hadde ventet.
Webstedet www.mclenna.no er basert på kapitler fra bøkene Alaska (1993) og Alaskafortellinger (1998). Flere fortellinger er en del utvidet.

Dette nettstedet handler om jakt, fiske, natur og villmark. Det er ikke en troféjegers eller en sportsIiskers fangstberetning og heller ikke en utstyrsguide for folk som ønsker å dra til Alaska.
“ Mitt ALASKA” som er navnet på “www.mclenna,” er altså en samling fortellinger om jakt- og fiskeopplevelser, mennesker, natur og Alaskas historie. Fortellingene er kommet etter 17 reiser og totalt 4 år i Alaska.

“Mitt ALASKA” skal utvides og oppdateres i tiden fremover. Forhåpentligvis gir nettstedet en del informasjon som kan komme til nytte for de som reiser til Alaska. Og kanskje har vi noe å lære av Alaskas lovgivning på jakt og Iiske, som er temmelig forskjellig fra vår egen. Vi har i alle fall noe å lære av deres holdning til natur, jaktetikk og store rovdyr.
Jaktopplevelsene og fisketurene kommer jeg aldri til å glemme,, men fangst og troféjakt har ikke vært min drivkraft.

Det er ønsket om å oppleve stor natur som ligger bak det hele, et ønske som har vokst seg sterkere med årene, etter som vi ødelegger vår egen villmark. Og kanskje etter som jeg selv blir eldre.
Men ikke tro at jeg ikke har hatt glede av både felte elger, caribouer og bjørner!
Ingen glemmer en bjørn som angriper. Heller ikke en 600 kilos elgokse som kommer som et lokomotiv gjennom stivt kratt 25 meter unna.
En av de vakreste jaktene var en cariboujakt med 14 dager med blå himmel og stadig okser som kom ned fra fjellet for å drikke i tjernene.
Og spenning er det alltid nok av. Bare bushflygingen kan være svært nifs. Men det samme er påskutte bjørner som du selv må inn i skogen og spore opp.
Og jeg glemmer aldri kjempemorsomme slåsskamper med kongelaks på 20-25 kilo. Eller når du opplever ei elv sprengfull av 6-7 kilo tung sølvlaks som biter som gale.

Men opplevelsen jeg husker best endte ikke blodig. Du kan lese om det i “Jerven vi lot gå”.

Kommer du til Alaska, vil du raskt oppdage at Alaska er langt mer enn troféer og storIisk.
Du blir glad i og respekterer landet. Og vissheten om Alaskas mangfold og mengder av vilt og fisk, er nok til at reisen er verdt prisen. Vissheten om at du er i et land der det finnes dyr som aldri har kjent lukten av menneske, og elver der vannIlaten aldri er blitt brutt av sluk eller flue, er nok til at Alaska aldri forlater deg.
Er du så heldig å høre ulvene tute under fullmånen, se en storlaks hoppe seg klar av vannIlaten, oppdage rykende fersk bjørnemøkk ved elvebredden, eller kanskje se en bjørn eller en elg, har du fått noe en livsopplevelse som bare vokser i minnet ditt med årene.

Tor S. Halvorsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *