Kategoriarkiv: Alaska

FORORD

For cirka 40 år siden, i den tredje uka i august 1977, dro to ungfoler i første halvdel av 20-
årene på deres livs ekspedisjon: En USA-tur. Reisen skulle vare i rundt 6 uker og vi hadde null erfaring med flyplasser, fly, immigrasjon og hvordan USA var. Men likevel skulle vi til
østkysten, til westernstater som Texas, New Mexico og Arizona. Men vi skulle også til Alaska for å jakte, og så en tur til ei tante I El Paso. Men alt startet med besøk hos flere våpen- og ammunisjonsfabrikker på østkysten og et par midt I USA.

Bakgrunn for reisen
Verken reisekameraten min, Leif Johan Rønningen, eller jeg, er født med sølvskjeer i munnen. Vi hadde ingen økonomisk bakgrunn som tilsa at vi skulle makte å gjennomføre en slik tur. Den eneste måten å få det til på, var gjennom langtidsplanlegging og sparing.
Dessuten hadde det skjedd noe spesielt. De siste årene hadde jeg hatt en gryende våpeninteresse, og det var også Leif Johans interessefelt. Sammen med en annen god venn, John, kjøpte vi en knalldyr salongriIle: Winchester 9422 lever action .22 long riIle.

I 1973-74 kostet den 975,- kroner hos Oterkiil Våpen og Sport i Skien. På samme tid var
prisen på den kjempepopulære Brno-salongen 330,- kroner. Så Winchesteren var virkelig dyr.

Mens vi leste utenlandske våpen- og jaktblader, studerte Winchesteren og fant fornuft ut av det vi både leste og så på rifla, fikk jeg en ide: Hvor mye forlangte blader som “Villmarksliv” og “Våpen” i skriveferdigheter for å bli trykket?
Nå har jeg alltid likt å skrive. Og to artikler tok ei uke. De ble sendt uten særlig tro på egne ferdigheter. Men enten var jeg en bedre skribent enn jeg trodde, eller så hadde det skjedd noe feil, tenkte jeg.
Så det var en passe sjokkert ulefossing som noen dager senere fikk telefoner og brev med masse ros. I tillegg spurte både “Våpen” og “Villmarksliv” om jeg ikke kunne skrive fast for dem. Så snakk om å være på rett sted til riktig tid!

Fra begynnelsenav 1975 til september-77 dreide det meste seg om våpen for både Leif Johan og meg. I tillegg til et tyvetalls bøker, pløyde vi gjennom amerikanske årganger av bladene Shooting Times, Guns and Ammo, Guns, American RiIleman, Field and Stream og Outdoor Life. Vi pøvde å suge til oss mest mulig kunnskap-
Gjennom masse studier via amerikansk litteratur, kontroller og tester av våpen og ammunisjon, økte kunnskapsmengden ganske raskt. Og det overrasket meg hvor begrenset den norske litteraturmengden var. Det var ikke få nye, norske, våpentekniske ord som ble presentert av oss i Våpen gjennom1970-årene.

Leif Johan hadde en god jobb der han kunne jobbe mye. Han var snekker i farens firma. Jeg jobbet først som lærer og senere som fritidsleder på en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Jeg var gift med ett barn og vi hadde penger å leve for.
Gjennom skrivingen fikk jeg inn litt ekstra. Og i samråd med kona, Vigdis, var det greit av skrivepengene kunne spares til USA-bruk.
Dermed var Leif Johan og jeg omtrent på like fot. Begge kunne spare. Og sammen kunne vi
planlegge en USA-reise som bare ble begrenset av sparepengene våre.
Vi hadde våre grunner…
Takket være redaktør Erik Braathen i Våpen, gikk vi ikke i fella med å undervurdere størrelsen på USA. Og på Alaska. Vi kunne gått skikkelig i baret, for Alaska er 4,5 ganger større enn Norge.

Helt fra den første gangen Rønningen og jeg begynte å tenke på en USA-reise, var vi fast
bestemte på at det skulle være en “arbeidsferie”. Vi skulle bruke statusen vår som journalister og prøve å besøke steder og virksomheter der vi både kunne lære noe, se noe og lage reportasjer for “Våpen” og “Villmarksliv”. Vi ville besøke de store våpenfabrikantene og enkelte mindre selskaper som var interessante. Og etter som månedene gikk, ble drømmene våre mer og mer virkelige. Vi sendte brev bla. til selskapene vi ville besøke. Vi ønsket å lage gode reportasjer på våpenfabrikkene Remington, Winchester, Ruger og på ammunisjonsfabrikkene til Winchester og Remington.
I tillegg skulle vi til Arizona og Texas. Hovedgrunnen var at jeg hadde ei tante i El Paso pluss noen søskenbarn. Men vi skulle også nordover i Arizona, til verdens første sivile skyteskole, Gunsite, og deretter til Grand Canyon.

Tilfeldigvis Alaska
Jeg var den mest jaktinteresserte av oss. Men begge var enige om at vi ikke kunne besøke
Amerika i jaktsesongen uten å jakte.
Egentlig skulle vi til den lille byen Burns Lake i British Columbia og jakte i fjellene rundt. Vi hadde en 55-årig venn som hadde bodd i Burns Lake og jaktet og fisket der i 10-12 år. Gjennom Våpenjournalen kunne vi skaffe ham flybilett, mot at han arrangerte og ordnet jakten.
Men av personlige – og også noen praktiske – grunner, ble det ingenting av British Columbia. Det var juli 1977 og det begynte virkelig å haste med å planlegge en jakttur.

Alaska neste. Og det var en stor fordel med jaktlovene der: Utlendinger kunne jakte elg, caribou, svartbjørn, fjellgeit, ulv og jerv uten å ha med seg en registrert guide. Ikke bare gjorde det jakten billigere. Det gjorde også at vi fikk prøve oss på amerikansk storvilt på deres egen hjemmebane og uten noen form for hjelpemidler annet enn den kunnskapen vi klarte å oppnå gjennom et par ukers jakt og de folk vi pratet med før jaktstart. Det skulle bli moro, men det ville sikkert bli tøft å komme på vilt.
Vi skrev til flere småflyselskaper som flyr jegere og fiskere ut i villmarka. Men det var bare ett firma, Alaska Travel Air, som besvarte. Og de svarte grundig på hvert eneste spørsmål vi stilte ham.
Rønningen og jeg forlot Norge rundt 20. august 1977. Tretten dager senere satt vi på Eastern Airlines Lockheed maskin i retning Alaska.

Ankomsten
Vi kom til Anchorage 3. september, i regnvær klokka halv ett om natta. Vi var for første gang i Alaska og forventningene var skyhøye.
I løpet av noen uker i Missouri, Connecticut og andre stater, hadde Rønningen og jeg snakket med mange om at vi skulle mot nord. Folk var hjelpsomme, og sa det visste ”alt” om stedet vi skulle til. Senere skjønte vi at det ikke var helt i tråd med sannheten.
Men noe bet vi oss merke i. I Alaska var det kostbart, en stat full av kjeltringer og svindlere, ja også hotelleierne loppet deg for penger hvis de kunne.
Vi merket oss spesielt det siste. Det hadde betydning for økonomien vår, selv om vi ikke havnet i lag med kjeltringer.
Vi sto på flyplassen, trøtte og usikre. Brått dukket det opp en fyr. Han spurte om vi var
turister.
– Ja, svarte jeg og sa at vi lette etter en billig plass å sove.
– Prøv YMCA nede i sentrum, sa han. – Koster bare noen få dollar, men dere må bo sammen med andre. Ta bussen.
Så forsvant han like raskt som han kom.
Vi ante ikke hva YMCA var, men tippet på et ungdomsherberge. Og selv om vi ønsket noe helt privat, fikk det være godt nok for denne ene natta.
Ti minutter senere var vi framme. En muskelbunt av en neger ba om syv dollar fra hver. Da fikk vi sengeplass, håndkle og et såpestykke. Vi havnet på et tolvmannsrom. Med oss var det fullt.

Og det var da vi skjønte vi var på et fattighus i Anchorage. Vi to var garantert rikere enn resten av romkameratene til sammen.
Med lommebøkene i underbuksa prøvde vi å sove konstant på magen. Vi ble vekket flere ganger av resepsjonsvakta. Han var innom og sveipet over klientellet med ei lommelykt. En kar hadde sneket seg inn og tyvlånt ei seng.
Det var to forvirrede nordmenn som ble purret neste morgen, samlet sakene sine, gikk ut i resepsjonen og ble møtt av Frelsesarmeen med gratis kaffe og sukkerboller til ti cent. Humøret steg ikke nevneverdig av den grunn.
Vi tenkte det samme: Var dette Alaska? Den siste villmarka, Jack Londons gamle eventyrrike?
Var dette det vi hadde drømt om i årevis?

Jeg stilte meg ved skranken. En annen negerkjempe hadde morgenvakta. Jeg prøvde å dra i gang en samtale.
– Det var ikke meningen at vi skulle hit -, begynte jeg. Lenger kom jeg ikke. Den digre mannen så på meg, deretter på en brokete forsamling som drakk kaffe og åt boller. Han slo ut med hånden mot dem.
– Du er ikke den første som kommer hit og prøver forklare at det er en misforståelse. De har omtrent sagt det samme alle sammen her, en eller annen gang…
Da lengtet vi hjem!
Minutter senere var vi på vei til et billig motell. Vi passerte et reisebyrå med en prangende reklame: ”Welcome to the Real Alaska”.
For oss virket det som en fleip.

En del illusjoner om en bekymringsløs tilværelse med jakt, fiske og villmarksliv ble knust der og da. Fattigdom og elendighet var også en del av Alaska. Det kom noe brått på oss.
Men i dagene som fulgte, skulle vi få oppleve andre sider ved Alaska, mer tiltalende og mer i tråd med hva vi hadde ventet, selv om mye var annerledes enn det vi trodde. Vi hadde forgapt oss i gammel litteratur og ville vel ikke innrømme at Alaska hadde utviklet seg i takt med andre steder i verden.
Det ble lite igjen av de opprinnelige planene våre, men entusiasmen og interessen ble større etter hvert som vi ble kjent med landet, naturen og menneskene. En drøm ble knust, men jeg savnet den ikke så mye som jeg hadde ventet.
Webstedet www.mclenna.no er basert på kapitler fra bøkene Alaska (1993) og Alaskafortellinger (1998). Flere fortellinger er en del utvidet.

Dette nettstedet handler om jakt, fiske, natur og villmark. Det er ikke en troféjegers eller en sportsIiskers fangstberetning og heller ikke en utstyrsguide for folk som ønsker å dra til Alaska.
“ Mitt ALASKA” som er navnet på “www.mclenna,” er altså en samling fortellinger om jakt- og fiskeopplevelser, mennesker, natur og Alaskas historie. Fortellingene er kommet etter 17 reiser og totalt 4 år i Alaska.

“Mitt ALASKA” skal utvides og oppdateres i tiden fremover. Forhåpentligvis gir nettstedet en del informasjon som kan komme til nytte for de som reiser til Alaska. Og kanskje har vi noe å lære av Alaskas lovgivning på jakt og Iiske, som er temmelig forskjellig fra vår egen. Vi har i alle fall noe å lære av deres holdning til natur, jaktetikk og store rovdyr.
Jaktopplevelsene og fisketurene kommer jeg aldri til å glemme,, men fangst og troféjakt har ikke vært min drivkraft.

Det er ønsket om å oppleve stor natur som ligger bak det hele, et ønske som har vokst seg sterkere med årene, etter som vi ødelegger vår egen villmark. Og kanskje etter som jeg selv blir eldre.
Men ikke tro at jeg ikke har hatt glede av både felte elger, caribouer og bjørner!
Ingen glemmer en bjørn som angriper. Heller ikke en 600 kilos elgokse som kommer som et lokomotiv gjennom stivt kratt 25 meter unna.
En av de vakreste jaktene var en cariboujakt med 14 dager med blå himmel og stadig okser som kom ned fra fjellet for å drikke i tjernene.
Og spenning er det alltid nok av. Bare bushflygingen kan være svært nifs. Men det samme er påskutte bjørner som du selv må inn i skogen og spore opp.
Og jeg glemmer aldri kjempemorsomme slåsskamper med kongelaks på 20-25 kilo. Eller når du opplever ei elv sprengfull av 6-7 kilo tung sølvlaks som biter som gale.

Men opplevelsen jeg husker best endte ikke blodig. Du kan lese om det i “Jerven vi lot gå”.

Kommer du til Alaska, vil du raskt oppdage at Alaska er langt mer enn troféer og storIisk.
Du blir glad i og respekterer landet. Og vissheten om Alaskas mangfold og mengder av vilt og fisk, er nok til at reisen er verdt prisen. Vissheten om at du er i et land der det finnes dyr som aldri har kjent lukten av menneske, og elver der vannIlaten aldri er blitt brutt av sluk eller flue, er nok til at Alaska aldri forlater deg.
Er du så heldig å høre ulvene tute under fullmånen, se en storlaks hoppe seg klar av vannIlaten, oppdage rykende fersk bjørnemøkk ved elvebredden, eller kanskje se en bjørn eller en elg, har du fått noe en livsopplevelse som bare vokser i minnet ditt med årene.

Tor S. Halvorsen

I VILLMARKA

Dette er historien om Rønningen og meg, på jakt i Alaska i 1977. Vi hadde ei snau uke på oss til å finne elg og bjørn, i et område og en natur som var ukjent for oss. Og hadde vi hatt uflaks, hadde vi aldri overlevd.

– Det er ei hytte der inne, sa Don Cogger i Alaska Air Guides – Jeg vet ikke i hvilken forfatning den er i, men den er sikkert bedre enn et telt.
Han pekte på en innsjø på kartet, Kontrashibuna Lake, en ti kilometer lang tarm av en sjø, 280 kilometer sørvest for Anchorage.
– Vi kan fly dere inn i morgen og henter dere om to…-.
Resten av setningen .druknet i brølet fra en Cessna som tar av rett utenfor flyselskapets kontor.
– Om ei uke, sa jeg. Vi har bare fjorten dager på oss før vi må vende nesa hjem.
Cogger nikker og tar ut sigaren som hadde hengt i munnviken hans siden vi kom. Deretter noterer han opphentingsdagen på flyveskjemaet på skranken.
– Ok. Altså torsdag. Men med såpass kort tid på dere bør dere felle den første elgoksen dere ser. Dere har rett og slett ikke tid nok til å plukke ut et trofédyr.

 

 

IVILLMARKABOK8008

To fine elggevirer med gevirspenn på ca. 155 cm. De største har over 195 cm spennvidde, målt fra yttertakk til yttertakk….

 

Planlegging

Det første møtet vårt med Alaska var delvis sjokkartet. Ingen av oss hadde drømt om å havne på fattighuset den første natta. Men det fikk oss virkelig i gang. Det måtte da finnes noe i mellom fattighus og hotellsvindlere som vi kunne ha kontakt med. Vi gjorde det de fleste gjør når de kommer til USA: Vi leide en bil. Deretter kjørte vi rundt i byen og prøvde å bli kjent.

Vi fant et rimelig motell i gammel westernstil i Spenard Road, en av de mer kjente og eldste gatene i Anchorage. Motellet het Thunderbird Motel og ligger bare noen hundre meter fra verdens største sjøflyplass, Lake Hood.

Nærmeste nabo til motellet var Safari Inn Restaurant. Det var her vi spiste frokost hver dag i byen og plassen er populær. Frokostgjestene kom fra klokka 7 til klokka 9 hver eneste dag.
Vi hadde bestemt oss for å forberede oss grundig før vi dro ut i villmarka. Det betydde blant annet at vi ville holde oss i byen til vi var sikre på alt vi kunne være sikre på. Alaskas jaktregler var totalt forskjellige fra de norske og vi ønsket ikke gå i baret på noen måte.

Vår jakt skulle skje uten guide eller profesjonell ledsager, en såkalt «unguided hunt», som amerikanerne kaller det, altså jakt på egen hånd uten hjelp av andre jegeres erfaring. Vi måtte selv kjenne alle reglene, gjøre alle forberedelsene som valg av utstyr, kjøp av lisenser og proviant, kort sagt ordne alle nødvendige detaljer før vi isolerte oss i villmarka.

Staten eier det meste av Alaskas landområder. Møtet med Alaskas jaktmuligheter var derfor uvanlig for oss som nordmenn, vant som vi var med private grunneiere, viltnemder og slikt.

Her kunne vi gå inn i en sportsforretning og fortelle ekspeditøren hva vi ønsket å jakte på. Så plukket han fram fellingstillatelser og generelle jaktlisenser. Disse ble utfylt, vi betalte og hadde dermed rett til å felle storvilt hvor vi ville i Alaska, forutsatt at terrenget var åpent for jakt.

I jakttabellen som utgis av Alaska Fish & Game, sto jaktområder, jakttider og såvel generelle som lokale lovreguleringer. Når det gjaldt jaktområder visste vi litt om det fra før. Særlig ett navn hadde vi bitt oss merke i. Det gikk igjen i mange artikler vi hadde lest i amerikanske jakt-ég fiskeblader: Lake Clark, en stor innsjø sørvest for Anchorage.

Noe vi omtrent ikke tenkte på, var risikoen for skade og uhell. Selv ganske ufarlige sykdommer og tilstander blir livsfarlig når du ikke kommer til lege eller sykehus på ei uke. Et armbrudd eller beinbrudd kunne være livsfarlig, der samme med en blindtarmsbetennelse. Og hva med å falle utfor stup eller bli angrepet av brunstige elgokser eller bjørn?
Kanskje det var vårt ungdommelige pågangsmot og vår tro på at uhell aldri skjedde med oss, som gjorde at vi overså hele denne delen av jakta.
Eller var grunnen at vi ikke ville ha slike negative tanker inn og forkludre bildet for oss? Vi visste vel egentlig ikke.

Don og Gary
Den dagen vi kjøpte lisenser, fikk vi kontakt med et bushflyselskap. Det hadde kontor og en hangar nede ved sjøflyplassen. Liksom dét meste annet på turen vår til da, var dette møtet også tilfeldig.Den andre dagen i Alaska satt vi på Safari Inn, og jeg spurte en servitrise om hvem vi kunne kontakte for å bli fløyet ut i bush’en.

Hun pekte på flere av gjestene og sa at vi sannelig var kommet til rett sted! Caféen var stamplassen til en rekke av bush-pilotene ved Lake Hood.
– Spør for eksempel de to der, Don og Gary, sa jenta og pekte i retning to karer et par bord unna oss. – De driver et selskap som heter Alaska Air Guides.
Serveringsdamen presenterte oss for dem og de to karene vinket oss over til bordet sitt.

Vi ga dem en lang og fargerik skildring av Amerika-ekspedisjonen vår, og la på litt ekstra,. Men det var ikke nødvendig. Don og piloten Gary ble imponert over at vi hadde besøkt de store våpenfabrikantene. Da de hørte at Winchester sponset våpnene våre i Alaska, virket det som vi hadde et godt utgangspunkt.

Og det var bra. For hvor lite vi enn visste; en chartertur med småfly var langtfra noen billig affære. Og til Lake Clark, dit vi ønsket oss, var langt mer enn en svipptur.
Takket være at vi var journalister og skulle skrive om turen når vi kom tilbake til Norge, klarte vi å få til en avtale. Vi fikk «stand by»-reise og måtte kunne hoppe inn i første tomme fly som Alaska Air Guides hadde i den retningen.

Avreisen skjedde allerede neste dag. Vi rakk å handle proviant og supplere utstyret. Dessuten sjekket vi .300-riflene som Winchesterfabrikken i Connecticut hadde hjulpet oss å låne av en våpenforretning i Anchorage.

IVILLMARKABOK7007

Etter ca. 10 september starter brunsttiden for elgene. De farter over store områder for å finne hunndyr å parre seg med – og da blir det ofte slåsskamper. Det var store okser ved Kontrashibuna. Men 7 jaktddager var i minste laget for å finne noen store eksemplarer.

Voldsomme naturinntrykk
Alaska påstås å være bushpilotenes hjemland. Vi opplevde syn for sagn! Det var yrende aktivitet omkring oss. Hele tiden brølte det i motorer fra fly på vei opp eller ned. Mest opp. Klokka var knapt tolv på dagen og dette var første helg i elgjakta.

Omtrent alle bushpilotene, og det er hele to hundre av dem ved Lake Hood, hadde flyvninger denne dagen. Alaska Air Guides var fullbooket. Noen caribou-jegere skulle hentes. Det samme skulle noen sportsfiskere nede i Prince William Sound.     Ellers er det elgjegere som skal ut til mer eller mindre hemmelig jaktterreng.
Vi var også klare til å legge i vei inn i villmarka. Sola skinte fra en høstblek himmel. Mens piloten vår, Gary, ruset opp Cessnaen, lempet vi campingutstyr, mat, våpen og klær bak i flyet.

Vi tok av fra Lake Hood i Anchorage. Flyferden fra verdens største sjøflyplass til Kontrashibuna ble en uforglemmelig naturopplevelse.
Gary legger kursen over Cook Inlet. Retningen er sør-sørvest. Den første timen flyr vi over bukta oppkalt etter den britiske sjøfareren og oppdageren kaptein Cook. Landskapet er flatt og trekledd.

Etter hvert som vi nærmer oss den mektige Alaska Range begynner flatlandet å bli mer småkupert. Utallige innsjøer blinker iblått og grønt mot oss. Myrdrag og små elver snirkler seg inn mellom småkoller og dalsøkk.
Ved en av de mange innsjøene ser vi en stor elgokse komme travende ut i vannet så spruten står.
– Ser dere elgen?
Gary ropte og pekte ned på bakken tre-fire hundre meter under oss. i – Det er ikke ofte å se dyr på denne tiden av dagen!
Minuttet senere løftet han flyet noen hundre meter høyere. Vi var på vei inn blant fjellene, gjennom Lake Clark-passet.

I dette området har bare de færreste fjelltoppene navn, og da bare etter utseendet. «Double Peak» og «Black Peak» er to av dem. Naturen ble mektigere, villere og vakrere. Snøkledde, spisse fjelltopper strittet mot himmelen så langt øyet kunne se. Nedenfor snøen er fjellene brunsorte.
Tregrensen gikk langt under oss. Deretter overtok krattbeltene. Rødbrune mosepartier klorte seg mot fjellbunnen, enkelte steder nesten opp til snøen.
-De hvite flekkene er fjellsauer!
Gary pekte mot en fjellside litt foran oss og til høyre.
– Dette er det beste fjellsauterrenget i hele Alaska. De er tøffe å jakte på. Du skal ha god kondisjon for å ta en!

Vi fikk et visst begrep om avstander og klima innen vi nådde innsjøen som var målet for turen. Da vi forlot Anchorage et par timer tidligere, var været klart og sola skinte. Det gjorde den også i Lake Clark-passet. Men Alaska Range er en barriere for været i sørvest. Her, på den andre siden, lå skydekket lavt og regntungt.

Sprutregn og vind
Vi var i villmarka nå. Og vi var alene. Gary fulgte Lake Clark litt over halvveis. Der la han over til venstre og fløy rett sørover. Mellom snøkledde fjelltopper og frodige dalsider, blinket en lang sjø blågrønt mot oss: Konstrashibuna Lake.

Fra utløpet i vest strekker den seg tre kilometer til hytta vår. Deretter strekker den seg syv kilometer videre til den andre enden hvor det er store isbreer og fjell.
Hytta lå på en liten odde på nordsiden av sjøen. Og heldigvis hadde den ovn. Den var lagd av det hyttebyggeren tilfeldigvis hadde for hånden, to fem-gallons oljetønner bundet sammen med ståltråd og noen blikkbiter. Pipa var et vridd blikkrør som stakk opp gjennom et romslig hull i hyttetaket.

Å kalle krypinnet for ei «hytte» var ellers en fornærmelse mot snekkerstanden i Alaska. Den var rett og slett et hull i bakken som det var laftet lave vegger omkring. Taket var av treverk, tettet med mose, tørre grankvister og istykkerrevet plast. Sengeplassen var en tverrbygget, halvråtten brisk som tok halve rommet.

Vi hadde omtrent halvannen ganger to meter til rådighet. Dette skulle være boplass for oss, proviant og utstyr i tiden framover.
Omkring hytta står skogen mørk og tett. Bare noen hundre meter bak begynner fjellsiden med dyp, myk mose, lyng og spinkle grantrær, deretter følger et kratt-belte flere hundre meter oppover, som ender med rød mose og bærlyng. Så følger stein, klipper og bart fjell mot snødekket.

 

IVILLMARKABOK2002

«Hotell Kontrashibuna» lakk som en sil, hadde store sprekker mellom tømmerstokkene og var en heller kjølig boplass under jakta. Halve «hytta» ble dekt av en trebrisk som vi hadde soveposene. I andre halvdelen sto det en ovn bygd av oljefat. Dessuten var det gravd en litt fypere hull i bakken ved inngangen. Det gjorde det mulig for meg å stå rett oppreise. Men Rønningen måtte krumme nakken.

På motsatt side av innsjøen strekker det seg lange myrdrag,jtrekledde småkoller og store lier med gammel urskog. Også her ender landskapet opp i spisse fjell, som er så typiske for Alaska. Det gir landskapet et villere, men samtidig et mer jomfruelig utseende enn det meste av norsk natur, majestetisk, mystisk og utilnærmelig.

Den første dagen vår var kort. Skumringen ség inn over landet noen få timer etter at vi kom fram. Vi rakk bare en liten vandring langs vannkanten for å hente drivved til ovnen.
Vi hadde pakket ut soveposene og brukt tid på omfattende, men mislykkede forsøk på å tette hyttetaket sånn noenlunde.

Det ga en merkelig følelse å krype til køys første natta. Regnet silte ned. Etter hvert kom vinden. Den økte i styrke utover kvelden og tok med seg noe av regnet inn gjennom hytteveggen, blåste ut varmen fra den primitive ovnen og etterlot seg to halvt våte og frosne nordmenn i fuktige soveposer på hver sin halvdel av en knakende trebrisk.

Taket ga en viss beskyttelse mot regnet. Men det dryppet inn gjennom hull og sprekker på et utall steder, uansett hvordan vi forsøkte å legge takplasten til rette.
Men det som opptok oss, var den underlige følelsen av å være i Alaska – og så langt fra folk. Nesten fjorten dagsmarsjer fra nærmeste asfalterte vei. Det skulle visst finnes noen små indianerlandsbyer fire-fem dagsmarsjer unna oss og noen guider ute i terrenget, tre-fire mil mot nord på andre siden av Lake Clark. Vi hadde ikke andre å stole på enn oss selv inntil flyet kom og hentet oss. Det var bjørn, ulv og jerv der, og det overrasket oss litt at vi ikke tenkte så mye på det.

Kanskje det hadde med Leif å gjøre. Hans største ønske var å fotografere en bjørn på godt foto-hold. Da var han fornøyd. Det roet ned hele situasjonen. Hans nøkterne holdning til et av verdens største rovdyr, roet også meg ned.
Bare å være i Alaska var uvirkelig nok for oss, om vi ikke også skulle få se bjørn på nært hold. Så mye bjørn kunne det neppe være her, at vi kunne støte på en.

Tross alt var vi grønnskollinger, eller chekacoos, i Alaska. Men riflene sto ladd innenfor rekkevidde når vi la oss. Og de var med oss i buskene, enten vi skulle sanke ved eller gjøre vårt fornødne. Så til tross for pessimismen, hadde vi vel et lønnlig håp sterkere enn noen av oss våget å gi inntrykk av, om å se bjørn.

Jolle med miksmaster
Foruten føttene hadde vi en liten aluminiumsjolle med en to-hesters Johnson påhenger og et par årer til å bevege oss rundt med. Alaska Air Guides hadde fløyet inn jolla tidlig på sommeren. Da var det sportsfiskere som hadde brukt den.

Da vi ble fløyet inn, og hadde vi med påhengeren og bensin. Da kunne vi dekke et større område enn om vi brukte beina.
Motoren viste seg å være pålitelig, og de første dagene jaktet vi fra båten og prøvde å bli mer kjent med terrenget. Vi dro midt utpå og kjørte på dorgefart mens vi speidet i fjellsidene med kikkertene.

I Anchorage hadde Leif forsiktig ymtet frampå for bushflyselskapet om de ikke kunne ordne en kano for oss isteden. Men Don Cogger hadde ristet på hodet. Han likte ikke å henge kanoer utenpå flyet på en så lang tur som inn til Kontrashibuna. Dessuten var det mange som druknet på kanoturer i Alaska. Og så var det forsikringsselskapet.

De første dagene så vi ikke et eneste storvilt, verken bjørn eller elg. Men vi fant spor ved vannkanten allerede den første kvelden. Knapt tre hundre meter fra hytta hadde en elgokse satt så store tråkk etter seg at jeg fikk hele foten ned i dem! Lenger unna var det ferske tråkk etter brun-bjørn og svartbjørn. På vår side av sjøen hadde en brunbjørn vandret et par hundre meter langs stranden.

IVILLMARKABOK5005

Det første viltet vi felte var ei jerpe (grouse). Jeg skjøt hodet av den med storviltkaliberet .300 Winchester Magnum. Jeg satte med mot et tre og finsiktet. Og dermed var tabben gjort. Jeg satt forkjært og tenkte ikke på rekylen. Da det smalt, slo kikkerten mot pannebeinet og blodet silte. Men jerpa smakte godt!

Vi var uerfarne med Alaska, både som jegere etter brunbjørn, svartbjørn, jerv, ulv og fjellsau. Elgen kjente vi derimot bedre til. Problemet var bare å finne den.
Vi oppdaget raskt at det var atskillig mer, og tettere, krattområder enn vi hadde regnet med. Da vi senere tok dem nærmere i øyesyn, viste krattet seg å være dobbelt så høyt som vi antok. Det danner nærmest en slags urskog i seg selv, de fleste steder mer enn to meter høyt. Krattbeltene kunne skjule hele bølinger med elg uten at vi behøvde å se en eneste av dem.

Været var ikke på vår side de første dagene. Det regnet. Skydekket lå ubevegelig og omfavnet fjelltoppene. Med ujevne mellomrom kom kraftige vindkast.
Da jaget skyene som ånder over himmelen. Rundt hytta ble lauvet brutalt revet av greinene, løftet opp i været og sendt virvlende avsted for å ende på den våte bakken eller i sjøen.

Så sank temperaturen raskt. Regndråpene ble til isende knappenålshoder og kom nesten vannrett. De trengte seg ned i nakken og under skjorteermene, og gjorde oss halvvåte til tross for regntøyet.
Nettene var likevel verst. Noen ganger økte vindkulene til liten storm. Skogen gav fra seg hvislende, susende og knakende lyder. Hytteovnen sto rødglødende når Leif hadde hell med fyringen, og når vindkulene filleristet den løse pipa, sto hele «fyringsanlegget» vårt og skalv.

«North to Alaska,» humret Leif den andre natta. Han våknet av at lekkasjen i taket over hans del av brisken var blitt ganske store. Hele den nederste delen av soveposen hans var gjennomvåt.
«Big Sam left Seattle in the year of …» Han avbrøt seg selv med kraftsalver når ovnen ikke brant. For Leif var fyrbøteren. Jeg hadde ansvaret for maten. Å nynne på Johnny Hortons gamle slager var humoristisk ment. For hittil hadde vi opplevd Alaskas natur på en temmelig tøff måte med regn, vind, kulde og dødt land.

Etter tre dager manglet vi fremdeles kjøtt i leiren. Provianten vår var sparsom.. Bare noen få egg og litt brød, syltetøy, noen baconskiver og ei stor pakke skipperkjeks.
Vi frøs hver eneste natt, hver eneste morgen og hver eneste kveld. Ikke hadde vi fått fisk heller. Fiskeutstyret hadde vi klart å legge igjen i flyet. Sannelig hadde chekacoos dratt mot nord.

Men når sant skal sies, hadde vi fått oppleve Alaska fra den mer gjestmilde siden også. Innflyvningen var en naturopplevelse ingen av oss hadde opplevd maken til. Vi hadde sett elg underveis inn til jaktområdet. Dessuten visste vi helt fra første dag ved sjøen at det var både grizzly, svartbjørn og elg her. Men finne dem i dette været? Det viste seg å være verre.
Uberørt natur

Det er en rar følelse å være i Alaskajog så langt vekk fra folk, sa Leif den andre kvelden. Vi hadde tørket klær, frosset, bannet over ovnen som ikke brant skikkelig og spist skipperkjeks med syltetøy.
– Tenk deg karene i gullgravertida, fort satte han, eller fangstfolka. De kom seg
lenger ut i bushen enn oss, men til beins! Pinadø ikke noen spøk, akkurat. Et beinbrudd eller trøbbel med blindtarmen varn døden. Det kan jaggu være alvorlig nok for oss også, det. Selv om det ikke er mange dagene til flyet henter oss.
Leif reiste seg og gikk med krum rygg for å unngå å skalle i taket. Han åpnet klappdøra i hytta.
– Går og ser etter mer ved. Ein eller annen plass i kjerra må det da være en
halvtørr pinne!

Det klarnet opp
Det var den fjerde jaktdagen. Hittil hadde vi bare hatt elendig vær. Det forklarte også hvorfor naturen omkring oss virket så livløs. Fugl hadde vi likevel sett en del av. Dagen i forveien skjøt vi amerikanske jerper, “grouse», med .300 Winchester Magnum-riflene våre. Disse fuglene bryr seg lite om folk. Det høres ut som jaktskrøne at vi skjøt hodene av dem for å spare kjøttet, men sant er det, likevel. Åtte, ti meters hold var mer en regel enn et unntak.

Væromslaget kom i løpet av natta. Men med det kommende klarværet sank også temperaturen. Et tynt snøteppe la seg på bakken i løpet av natta. Morgenen kom med klar himmel og kuldegrader i lufta. Men med sola kom også varmen. Snøen forsvant like raskt som den kom.
Et par timer senere var vi på vei vestover mot enden av sjøen. Det var vindstille og sola varmet behagelig.

– Skal vi dra til enden av sjøen? Ser greit ut å gå i land der.
Leif pekte mot en høy kolle på andre siden, i vestre enden av Kontrashibuna. Vi hadde ikke vært i den delen av området ennå. Fra flyet hadde vi sett at det startet ei elv der. Den munnet ut i Lake Clark.

IVILLMARKABOK3003

«Trusty companion,» romantiker og storviltjeger anno 1977, Leif Johan Rønningen. Vi fikk en voldsom støkk i livet da båten suste avsted mot fossen nede i elva.

Jeg nikket og tok kikkerten fra øynene. Små bølger gjorde det umulig å holde kikkerten rolig. En svak hodepine kom etter en stunds stirring gjennom optikken. Det var ikke bare jaktmetoden vår som trengte en ny vri og øynene som trengte hvile, kroppen ellers krevde også sitt. Noen dager med baken på ei tofte og nakken bøyd mer eller mindre oppover, merket vi etter hvert både her og der. Dessuten hadde vi følelsen av at vi kanskje prøvde å dekke et altfor stort område slik vi jaktet. Det gikk utover grundigheten i søkingen etter vilt. Vi så etter både svartbjørn og elg. Det betydde at vi prøvde å dekke alt fra vannkanten til tregrensen – og også over.

Da vi fortalte Don Cogger at vi først og fremst var interesserte i elg, spurte han om vi likte å bære kjøtt.
– Det er deres jakt, hadde han sagt. – Vil dere bære ut et halvt tonn kjøtt gjennom tett, stivt kratt, over myrer og koller, vakle i dagevis med kjøttbører inntil dere hater både jakt og elg, børse og kjøttbører, så er det greit for meg.
Han hadde tent den evige sigaren i munnviken og flirt. – Vi frakter ut kjøttet gratis for dere hvis Gary og jeg kan beholde det. Jeg vet hvor slitsomt det kan være. Spesielt når det er mest vårt kjøtt dere skal bære på…

Don var tidligere jaktguide. Han fortalte oss hvordan det er å gå nedlesset av kjøtt, gå på trynet og få nakken dekket av kjøttslintrer og blod gang etter gang, og hele tiden vite at du er fristende for en sulten grizzly som kan være i nærheten.
Han talte for døve ører. Vi ville jakte bjørn også, selvfølgelig. Og enda gjevere var Alces alces gigas, Alaska-Yukon moose.
– Husk at dere kan komme på noen skikkelige kjemper ved Kontrashibuna, sa
Cogger. – Der inne er det flere 70-tommere, kanskje også noen enda større. Ingen andre steder i Alaska er gjennomsnittsstørrelsen høyere enn sør for Lake Clark og nedover Alaska Peninsula.

Fossefall forut!
Jeg satte kikkerten mot øynene igjen og så vestover mot kollen Leif hadde foreslått. Hvor langt var det fra der vi satt i båten til nærmeste odde vi kunne gå i land? En kilometer? Halvannen? Det var umulig å si. Først fordi det var vanskelig for oss landkrabber å beregne avstander over vann. Dernest fordi dette var ukjent land og uvant natur for oss. Områdene var mye videre og mer langstrakte enn det vi er vant til å bevege oss i hjemme i Telemark.

Selv grantrærne var ulike våre sørnorske graner. Og for en gangs skyld var det noe i Alaska som var mindre mektig enn hjemme: Stammene var tynnere, nærmest spinkle, kvistene var puslete og smale. Trærne var glisne. Det ga dem .et elendig, pjuskete utseende. Samtidig varierte de ganske mye i størrelse. Det gjorde det vanskelig å bruke trær som basis for avstandsbedømmelse.

Sannelig hadde vi mye å lære på mange felt for å unngå de mest opplagte tabbene!
Johnson-motoren putret jevnt og trutt. En og annen gang underveis mot kollen slo Leif motoren av, da vi syntes at vi så noe som må undersøkes nøyere.
– Vi gjør som du sier, svarte jeg. – Kjør sjøen ned langs nordsida helt ned til der
elva begynner. Da får vi best oversikt over fjellsida på andre siden. Så kjører vi rett over nede ved utløpet og inn mot kollen.

Leif svarte med å gi bann gass på to-hesteren. Båten øker farten ørlite. Det tok oss i underkant av en time ned dit. Området var helt ukjent for oss.
– Vi kan gå over her.
Jeg pekte mot en liten åpning i skogbeltet på andre siden av sjøen. Leif nikket og la svakt over.
Her nede, ved elveutløpet, var ikke avstanden tvers over mer enn 50-60 meter. Nærmere kollen kunne vi ikke ha båten.
Det som hendte videre, skjedde utrolig fort.
Leif satte kursen tvers over utløpet. Og plutselig var vi i en voldsom strøm. Det var som en kjempehånd grep fatt i båten og sendte oss dansende nedover den strie elva.
Sekunder etterpå var vi oppe i en fart som gjorde påhengeren nytteløs selv på tvers av strømmen. Vi hadde vært idioter hvis vi ikke skjønte hva elvestrekningen endte i: Et fossefall!
Fire-fem hundre meter unna sto fosserøyken til værs. Elva gikk stadig hvitere etter som vi for nedover. Snart var vi neppe mer enn tre hundre meter unna fossekanten.
Leif roper og reiser seg i den lille aluminiumsjolla.
– Hver vår åre! Hver vår åre! Helvete!

Påhengeren ulte hjelpeløs mens båten spant rundt seg selv. Elvebunnen, full av stein, var en meter under oss. Vår eneste sjanse var å bruke årene og skyve oss mot land.
Årebladene nådde bunnen. Vi skjøv med alle krefter for å få båten mot bredden ti meter unna. Skiftet stadig tak. Og hele tiden fór vi sidelengs mot fossen.
Vi beveget oss en meter, kanskje to meter. Men havnet vi i fossen før vi nådde den andre siden?

Mange tanker trengte på oss slik situasjonen var. Men de skyves bort av viljen til å overleve. Og vi var fullstendig klare over at hvis vi ikke nådde land, gikk det rakt til helvete.
Brølet fra fossen er øredøvende.
– Odden der nede! Odden!
Leif staket voldsomt. Åra mi glapp og jeg var brått halvveis over ripa. Noen bøtter vann kom inn. Vi var millimetre fra å gå rundt. Båten jóg avsted med akterstavnen først.
Den lille odden var vår eneste mulighet! Den stakk ti-femten meter ut i elva, og der gjorde elva en brå sving før fossefallet som brått var bare hundre meter unna. Vi hørte tydelig den dype buldringen fra fossen.
Det svartnet for øynene. Åra hadde godt feste i bunnen og jeg tok i av alle krefter. Det samme gjorde Leif med åren sin – og samtidig. Bare noen meter igjen!
Jeg ante ikke hvor stor fart strømmen ga oss, ser bare spissen på odden komme nærmere. Men det gikk så altfor fort. Noen store, stive buskas hang utover vannet. Odden eller uløkka. Fra den og ned til fossen er det knappe femti meter!
Det svartnet på nytt og jeg stakte så det svimlet. Det samme gjorde Leif.
Og det var en ubeskrivelig opplevelse og se nevene til Leif låse seg fast i noen vierkratt ytterst på odden. Båten dreiet og jeg fikk også tak i greiner. Det var godt å merke at båtbunnen skrapte mot steiner.
Vi klarte det!

IVILLMARKABOK4004

Her kunne jaktturen vår sluttet. Fossen var 6-7 meter høy. Det var knapt 50 meter igjen da vi fikk fatt i noen greiner og stanset ferden.

 

Det tok nesten to timer å trekke båten opp langs elvebredden de tre-fire hundre metrene strømmen hadde ført oss. Og det er to noe rystede som noe senere enn planlagt legger i vei mot den planlagte utkikksposten. En lang stund den dagen, var jakt betydningsløst for oss. Drømmen om det store jakteventyret var plutselig blitt en kamp for å beholde livet.

Store avstander
Jeg hev etter pusten og tørket svetten. Rifla virket som den veide dobbelt så mye som den virkeliggjorde. For et terreng!
Vi kjempet oss over dyp mose. Klimaet i denne delen av Alaska utvikler en frodig og fuktig bunnvegetasjon. Det føltes som å gå på en stor, våt, svamp.

Myrdragene vi krysset var minst like tunge. De er søkk våte etter de kraftige regnskyllende.
Og så de fordømte kvistene! Alle steder grodde det opp småkvist som synes å feste toppen ned igjen i bakken, men da først etter å ha formet seg til en snare som passet akkurat til føttene våre.

Vi nådde kollen etter en times gange. Igjen hadde vi feilbedømt både avstand og gangfart. Kollen så ut til å ligge nær sjøen fra vannet. Men den lå minst tre ganger lenger unna enn vi trodde. Dessuten gikk det dobbelt så seint å bevege seg i det tunge terrenget enn vi regnet med.
Kollen stakk kanskje et par hundre meter til værs. Den ga fin utsikt mot flere fjellsider, myrdrag og skogholt.
Vi sveipet over terrenget med kikkertene våre gang etter gang. Ved foten av fjellet var det tykke krattbelter som klorte seg fast noen hundre meter mot toppene. Deretter var det rødlig mose og lyng, buskas og noen få, bare fjellknauser.
Elg!
Vi satt med kikkertene for øynene i flere timer. Stillingsjakta vår vekslet mellom å bruke kikkertene og å sove litt på skift. Spesielt undersøkte vi de høyere deler av den nærmeste fjellsiden. På denne tiden av døgnet, på ettermiddagen, sto elgen vanligvis høyt, og beitet i krattene.

Den første elgen vi så, var plutselig bare der. Leif oppdaget dyret da det krysset ei myr langt borte. Ei ku, og den er på vei bort fra oss. Omtrent samtidig oppdaget jeg bevegelse høyere oppe i fjellsiden. Noe grått og svart sto der krattet begynner å bli sparsomt.

Jeg trykket omtrent pupillene inn i kikkerten for å se om det var en okse. Også denne gangen “sto det plutselig noe der”. Det skulle vise seg at det var ganske typisk for jakt i krattbeltene.
Det var en okse! Avstanden er fem, kanskje seks hundre meter. Men det var god høydeforskjell. Dyret sto i profil. En og annen gang da oksen beveget hodet, blinket det gult i geviret.

Jeg var på beina i en fart, grep rifla som lå ved siden av meg og var på vei ned kollen og mot foten av fjellet lenge før jeg hadde fått summet meg.
«Skyt den første elgoksen dere ser», hadde Cogger sagt.
Leif kom byksende etter så fuktig mose skvatt rundt støvlene hans.
Vi nådde foten av fjellsiden et kvarter senere. Etter en kort rådslagning startet vi på en oppstigning vi aldri har opplevd maken til, verken før eller senere. Flere hundre meter oppover er det ikke annet enn tykt, stivt og ubøyelig kratt på et par meters høyde.
– Åssen i heiteste kan en elg komme gjennom her? sa jeg til Leif. Samtidig slåro jeg kornbeskytteren av mot en stiv kvist.

Og hvordan reiv det ikke i kroppen hos en jeger som måtte forfølge en påskutt, fire hundre kilo tung brunbjørn i slikt terreng? tenkte jeg. Sikten var aldri mer enn tre, fire meter. Det var umulig å snu seg uten å holde geværet loddrett opp langs kroppen.
Vi sleit og svettet, fulgte smale, snirklende dyretråkk og dyrestier. Det var vår eneste mulighet for i det hele tatt å bevege oss i villnisset.

Det var tråkk etter både brunbjørn, svartbjørn og elg. Vi fulgte en bjørnesti det meste av veien oppover.
Vi la ruta godt tiLhøyre for stedet elgen sto. Planen var å komme over oksen i terrenget og slå til ovenfra.
Tre kvarter senere når vi en dyprød mosetunge som skjærer seg hundre meter ned i krattbeltet. Her oppe er buskene lavere. Men fremdeles ser vi ikke elgen.
Og vi begynner å miste troen på at oksen er der. Det er gått en time siden vi så den fra kollen. Og det hadde vært umulig å bevege seg stille. Vinden er gunstig. Den kommer svakt østfra.
– Har’n venta til nå, venter’n vel litt til, sier Leif og kaster seg over noen bugnende kreklingtuer. Tørsten gjør halsen tørr som sandpapir. Det er ingen bekker i nærheten, heller ingen småkulper. Moseteppet her er oppe er mye tynnere. Selv om det har regnet mye de siste dagene, har det tørket opp allerede.
Vi bruker noen minutter til å klore etter bær. På den måten får vi også puls og muskulatur under kontroll før vi kommer på skuddhold.
«Skyt den første -…”
Cogger kan være fordømt trygg på at vi i det minste skal gjøre vårt beste!
Det klang dempet i stål når jeg kontrollerte at patronene var på plass i kammer og magasin.

Vi beveget oss stille nå, arbeider oss sakte gjennom bushen og trakk forsiktig mot venstre. Vi visste vi var høyere oppe enn oksen, hadde kommet over den fra vest, og hadde slått en ganske stor sirkel.
Himmelen var igjen regntung. Tjukk tåke kommer rullende inn langs fjellsidene.
-Jeg ser’n! Leif hvisket knapt hørbart.
Jeg så den også. Oksen sto sytti-åtti meter nede i fjellsiden under oss. Vekselvis beitet den i krattene og så til siden og nedover. En og annen gang så den oppover. Men den var ikke klar over oss.

Jeg løftet rifla til skulderen og så den i kikkertsiktet. Hele underpartiet var dekket av greiner og kratt. Et trygt skudd midt i bogen er umulig. Det må bli et høyt og mer risikabelt skudd.
Vi beveget oss forsiktig nærmere oksen, skjult av småbusker. Vi var på snaue førti meters hold!

Elgen sto dørgende stille mens jeg fant punktet og presset avtrekkeren forsiktig.
I samme øyeblikk skuddet gikk og rifla slo hissig bakover, visste jeg at vi hadde fått den. Oksen strakk halsen, vred på det store, skjeggete hodet og forsvant brått mellom buskene den beitet på.

IVILLMARKABOK6006

Lykkelig førstegangsjeger! Etter en hesblesende springmarsj over myrer og knauser, nådde vi fjellsiden og stilte på dyret. Vi gikk på det ovenfra. Liksom andre dyr i skrått terreng, har elgen oppmerksomheten mest rettet nedover.

Vår første elgjakt i Alaska, så kort den enn var, var kronet med hell.
Ni bjørner bak hytta!

Gary hentet oss på avtalt dag. Han tok både oss og kjøttet vi hadde klart å bære ut. Resten skal han prøve å hente selv neste dag. For en pilot var elgkjøtt verdt slitet fullt ut. Som regel fikk de ikke anledning til å jakte selv. Det var jo i jaktsesongen de tjente penger på sjøflyene sine.

Vel tilbake i Anchorage traff vi en profesjonell jaktguide på en bar ved Lake Hood. Han hadde operert i Lake Clark-området hele høsten.
– Kontrashibuna? Yup. Koselig plass, sier han og nikker. – Var der for fjorten dager siden sammen med en venn og fisket ved fossen. Mens vi sto der, kom en pen elgokse med gevirspenn på minst sekstifem tommer. «Skyt!» sa jeg til kameraten min som hadde en .44 på hofta.
“Kan ikke, har ikke lisens!» svarte han. Før jeg fikk sagt at han kunne bruke min, var oksen borte.

Guiden heiste oppgitt på skuldrene og konsentrerer seg om Budweiser-ølet sitt.
Jeg skottet bort på Leif og fikk en synkende følelse i maven. Femogseksti tommer! Og så sier han «pen!» Det blir over 160 centimeter i spenn, det!

Hvis vi bare hadde tittet grundigere ved fossen! Hvis vi hadde droppet elgen oppe i fjellet. Hvis, hvis, hvis.
Samtidig kommer piloten vår, Gary. Han slår seg ned ved bordet vårt.
– Jeg var innom Kontrashibuna i dag også, begynte han. – Så dere ikke svart
bjørner der inne?
Jeg ristet på hodet.
– Nei, vi så bare ferske spor og fersk møkk. Dessuten var det først og fremst elg
vi rakk å jakte på.
Ren bløff, selvsagt. Men hva skulle en stakkars grønnskolling si til sitt forsvar da en visste at her kommer en terrengrapport fra et trenet blikk? Gary tegnet et usynlig kart på bordet.
– Her er hytta deres, ikke sant? Han satte fingeren på et sted på bordet.
Dere husker fjellene bak dere? Okey. Litt til høyre for hytta deres, og kanskje en times gange oppover, så jeg ni svartbjørner i dag. Ni bjørner på en gang! Dessuten så jeg en elgokse lenger sør.

Jeg skottet fårete på Leif. I ansiktet hans satt et skjevt smil. Omtrent det eneste området i vår nærhet som ikke ble undersøkt skikkelig, var fjellsiden bak hytta vår.
Mens vi satt i det dimme lyset i baren og pratet med Gary over ølboksene, for tankene mine jevnlig tilbake til Kontrashibuna. Om vi dro inn igjen i morgen og var der inne et par, tre dager til, hadde vi kanskje muligheten til å komme på nært hold av monsteret. Kjøpte Leif lisens i sitt navn, kan vi ta en til. Og så alle bjørnene!
– Jo, vi skal videre i morgen. Til California og Texas, hørte jeg Leif si til Gary.
– Nå begynner det forresten å gå hardt på reisepengene våre.
Jeg bestilte en øl til. Gary flirte. Han forstår hvorfor jeg sitter i dype tanker. Det glimter i øynene hans,
– Du må nok begynne å forberede deg på en ny tur til Alaska, Leif. Tor ser ikke ut som han har tenkt å gi seg…